Å Lese Seg Frisk(ere)

Jeg tror det er noe sånt jeg driver med – å lese meg selv frisk(ere). Det er ikke veldig mange ukene siden jeg ikke orka å se på ei bok en gang. Nå er jeg godt i gang – er faktisk snart ferdig – med bok nummer to i «les mer bøker»-prosjektet mitt.

Jeg merker at når jeg får opp leselysten, så kommer skrivelysten snikende også. Jo mer jeg leser, jo mer gira blir jeg på å skrive noe selv. Jeg plukker opp litterære virkemidler og stiler i bøkene jeg leser, og får lyst til å prøve de ut selv i tekstene jeg skriver. Foreløpig skriver jeg ikke noe stort mer enn usammenhengende ræl, men det gjør ikke noe, egentlig.

Jeg skriver – og det er godt.

Men, hva har dette med frisk(ere)het å gjøre? Vel… det har muligens ingenting med min tilsynelatende klatretur opp og ut av det mørke hølet jeg har fjasa rundt i siden slutten av November, men likevel er tanken der: Jeg leser, jeg blir inspirert til å skrive, jeg skriver, jeg leser mer og slik fortsetter det. Hver bok er et nytt trinn på stigen jeg klatrer opp av hølet med – eller kanskje ikke, men det kjennes sånn.

Min egen teori går ut på at det å lese andres ord distraherer huet mitt nok til at jeg ikke tenker (så mye) på andre, negative, ting. Av denne grunn prøver jeg også å utfordre meg litt midt oppi det hele. De store, tunge, snirkelspråklige klassikerne – gjerne på engelsk – skal leses. Det er stort sett mitt eneste mål med prosjektet: Å lese en klassiker eller ti. Tjukke bøker på minst 800 sider som skildrer – ned til minste detalj – 1800 og 1900-tallets England står høyt i kurs. Språklige krumspring på mitt andrespråk tvinger huet mitt til å infinne seg med å måtte lese en og samme setning både to og tre ganger før jeg faktisk forstår hva den forteller, og dette distraherer jo huet mitt enda mer. Følgelig bør dette, hvis teorien min er korrekt, føre til at jeg klatrer enda flere trinn på stigen.

Uansett kan jeg nå si at jeg føler meg bedre. Mye bedre enn hva jeg gjorde for to-tre uker siden.

Hvorvidt dette skyldes bøkene jeg pløyer igjennom i lese-Markens Grøde (eheheh – litteraturnerdhumor), eller om det skyldes noe helt annet – eller om det er komplett tilfeldig – veit jeg ikke. Jeg nærmer meg det forlokkende og stabile 0-tallet med stormskritt, og håper at jeg skal holde meg der i forseelig framtid.

Seier i hverdagen

Jeg var veldig i tvil på søndag kveld. Ville jeg greie å komme meg på jobb på mandag? Ville jeg orke å være der og gjøre jobben min? Ville det gå bra? Ville jeg bryte sammen og kapitulere? Spørsmålene kvernet i topplokket i det lengste, og gjorde sitt for at søvnen uteble.

Men – jeg greide det. Jeg kom meg på jobb, etter bare tre timer søvn. Trøtt og jævlig, ja – men jeg greide det. Det var årets første seier i hverdagen. Jeg unngår bevisst å la meg stresses ihjel disse første dagene, jeg tar det rolig med vilje – passer på meg selv.

Da jeg kom hjem fra jobb i går lå en stor fin ny bok og venta på meg i postkassa: The Fry Chronicles – an autobiography av Stephen Fry. Har lest en del i den allerede. Kjempefin så langt. Leselysten sniker seg innpå meg fra tid til annen, og det er litt praktisk – å lese gir meg noe annet å tenke på, distraherer hodet litt, og det er bra.

Likevel, jeg håper jeg får svar fra NTNU snart. Jeg henviste meg selv til et behandlingstilbud de har like før jul. Tenkte jeg skulle gi de et par dager før jeg uansett må ringe fastlegen min for å be ham om å henvise meg til DPS. Han ville at vi skulle vente litt, for å se hva NTNU kunne tilby, men jeg kommer til å be om henvisning til DPS uansett utfall av NTNU-opplegget.

Har tatt i bruk den nye ukeplanleggeren jeg nevnte i et tidligere innlegg også. Jeg skal egentlig føre dagens rapport før jeg legger meg, men det har jeg ikke vært våken nok til å gjøre foreløpig. Så inntil videre gjør fører jeg gårsdagens rapport om mårran over en kaffekopp mens jeg venter på at jobbpcen skal bli klar til dyst.

Så, alt i alt har det nye året begynt ålreit. Selv om jeg er latterlig trøtt og sliten døgnet rundt for tida. Vil komme meg opp og ut av depresjonståka.

Knivsegg

Jeg har hatt noen dårlige dager i det siste – siden forrige utredningstime, egentlig. Vet ikke helt hva det kommer av, jeg tror kanskje huet mitt misliker måneden vi er i på generell basis. Den medfører så mye unødvendig stress og mas: Ting skal gjøres før jul på jobb, og så er det julegaver som skal kjøpes i overbefolka kjøpesentre (o skrekk…) og så er det det evinnelige spørsmålet hvor skal vi feire jul i år?

Jeg balanserer på en knivsegg – står og vipper på kanten. Tenker, funderer, vurderer – konsekvenser, reaksjoner.

En del av meg ønsker å bare la meg falle, koble ut og ikke bry meg om eller med noe. Sette livet på vent og bare eksistere uten å egentlig leve. Men, en annen del av meg nekter å la det skje – nekter å la tussmørket snike seg innpå. Denne delen av meg kjemper med nebb og klør.

Fight or flight…

Men jeg er sliten. Så fryktelig sliten. Hodet er tåkete av tankekaoset, tankene begynner å gå treigere. Føler meg tom innvendig. Alt for mange tanker, men greier ikke å fokusere på noen av dem. Det gnager på psyken. Jeg er stressa og urolig, angsten ulmer.

Samtidig er jeg også letta – jeg har fått to diagnoser nå, to svar, navn på to ting: Bipolar II lidelse og panikkangst lidelse. Hadde den siste utredningstimen i dag. Legen nevnte noe om et informasjonskurs for bipolar lidelse – og han skal søke meg inn på det, så vi får se.

Ellers har jeg tenkt å ta en prat med fastlegen min angående videre oppfølging. Håpet er at jeg skal bli henvist til en behandler, slik at jeg har noen fagfolk å prate med jevnlig. Men, jeg tar det som det kommer – som alt annet i livet.

Planen min er nå å finne ut hva som er lidelsen og hva som er meg, og så må jeg lage en slagplan – hvem gjør hva når ting går ene eller andre veien. Jeg tror selv det vil være nyttig, og det er mye sånt det kurset skal handle om også. Håper jeg får plass på det.

Som vi sier i Trøndelag: «Æ har trua.»

Skumringstimen

For omtrent to måneder siden var jeg fanga i tussmørket og kjempa meg igjennom faenskapen ved å tvinge meg selv til å møte opp på jobb hver eneste dag.

Det var et bevisst valg fra min side. Tanken bak var at hvis jeg greide å gjennomføre åtte timer på jobb hver dag, selv om det var vondt og jævlig, så skulle jeg få lov til å kapitulere helt og grine meg i søvn hver kveld hvis jeg følte for dét. Jeg kunne selvsagt ha bare gitt faen og gjømt meg under dyna de to-tre ukene, men jeg er et par hakk for sta og alt for glad i jobben min til å gjøre det.

Da depresjonen omsider begynte å slippe taket så smått og et svakt lys kunne skimtes i det fjerne fikk jeg ei hjemmelekse av Muriel. Flink Pike-syndromet slo til og jeg fullførte oppgaven før fristen og greier. En av kommentarene jeg fikk på hjemmelekseinnlegget hadde en paragraf jeg lovte meg selv å ta tak i ved en passende anledning. En (for meg) ukjent person ved navn «Chris» sa følgende:

[…]
Du bør også lage deg en liste med positive tanker om deg selv, og grunner til at de negative tankene er feil og jobbe med denne. Dette bør du gjøre både til vanlig når du har en normal/bra dag, men særlig når du merker at du får flere negative tanker.
[…]

De siste par dagene har huet mitt funnet det for godt å gjøre meg ytterst forvirra og frustrert. Jeg er lettere irritabel, jeg er fryktelig sliten og jeg teller dager til juleferie. Imidlertid har jeg ikke kjent så veldig mange negative tanker melde seg foreløpig, så jeg vet ikke helt hvor på skalaen jeg egentlig befinner meg akkurat nå – og helt ærlig: Det plager meg. Denne skumringstimen plager meg.

Derfor virker det som en god idé å bedrive litt autonom kognitiv terapi og følge Chris’ råd. Så – jeg tar utgangspunkt i lista jeg skrev i hjemmelekseinnlegget, og har som mål for øyet å vri den til en (mer) positiv liste. At det blir evig solskinn, regnbuer og enhjørninger som driter sommerfugler skal jeg ikke garantere, men det er verdt et forsøk i hvert fall.

Her er lista fra hjemmelekseinnlegget, nå i forbedret utgave, med positive motstykker :

Tussmørkets tankekaos blir skumringstimens lyskilde

  • neste gang gjør du det bedre – det du gjorde var faktisk mer enn bra nok, men å strebe er en bra egenskap!
  • verdiløse idiot – tenk deg om, det er mange som verdsetter deg høyt.
  • du fortjener ikke bedre – å ha det godt er noe alle fortjener, også du.
  • det er meninga at du skal ha det sånn – diskusjonen rundt «meninga med livet» tar vi en anna gang, hm?
  • han er ikke glad i deg på ordentlig – tullpreik. Han beviser dag etter dag at han er glad i deg.
  • late tafatte jævel – du tvang deg selv på jobb hver eneste dag da du var deprimert, du er ikke lat.
  • ikke plag venner med dette tullet – gode venner tåler det, tåler de det ikke er de heller ikke gode venner; det er ikke tull, det er en reell sykdom som skal tas på alvor.
  • pene øyne, men det er tomt bak dem – pene øyne, det er intelligens bak dem.
  • du ser ut som en jævla fjortis, skjerp deg – det er helt greit å se dust ut av og til, det gjør dagen lysere.
  • dine «problemer» er ikke så ille – andre har det mye verre enn deg – det er godt mulig, men for deg er dine problemer viktigst. Er det jævlig for deger det faktisk jævlig.
  • slutt å vær så jævla emo over ingenting – dette «ingenting» er klassifisert i psykiatrien som depresjon, det er lov til å være emo da.
  • stygge ekle feite taper – nåneidu. Du veit utmerket godt at du ikke er særlig stygg, du er snill og hjelpsom, du er slank og bruker kjoler i størrelse 36… Og hver dag du gjennomfører en hel dag på jobb selv om verden går deg i mot er en seier.
  • han fortjener mye bedre – han har valgt selv å være kjæresten din og han er så glad i deg at han lar deg gråte når du er nede, rase fra deg når du er oppe, og han stryker deg på ryggen når du ikke får sove mens angsten herjer.
  • de MÅ rose deg, de betaler lønna di – de mener det egentlig ikke – de som overhodet ikke har noe med lønna di å gjøre roser deg, og disse menneskene sloss for å få beholde deg på arbeidsplassen i tillegg. De mener det de sier – du gjør en god jobb og de vil gjerne ha deg der lenge.
  • gi opp, du har ingen fremtid uansett – per semantisk definisjon har alle en fremtid, hva man velger å gjøre med den er en annen sak. Du er smart, du finner ut av det.

Jeg synes at jeg har vært flink, jeg. Nå er kanskje ikke disse (røde) forbedringskommentarene i lista over ekstremt positive, snarere mer realistiske, men det er likefullt en forbedring av den opprinnelige lista, og det er jo en bra ting.

Og her er en liten liste over utelukkende positive ting om meg:

  • Jeg er flink til å skrive
  • Jeg er sta kjemper meg gjennom faenskap for egen maskin (les: uten medisiner)
  • Jeg er nysgjerrig og relativt flink til å tilegne meg kunnskap
  • Jeg er en problemløser

Forhåpentligvis vil jeg greie å skrive en lang positiv liste etterhvert, men her og nå må jeg si meg fornøyd med dette.

Lettelse

Del to av utredninga var i dag. Vi er ikke riktig ferdig ennå – del tre er på førstkommende onsdag. Men, vi har vel igrunnen sagt oss ferdig med utredning av bipolar nå, da. Del tre vil omhandle angsten.

Uansett – mistankene jeg har hatt blei bekrefta.

Lettelse.
Jepp – det er ordet: Lettelse.
Det var ikke bare innbilning, det var faktisk noe reelt. Det er faktisk noe reelt.

Det har et navn – og det betyr bare at jeg bør være litt mer på vakt hvis humøret snur. Følge litt med på hvor høyt eller lavt jeg er, med andre ord. Følge nøyere med enn hva jeg allerede har gjort de siste fem åra. Ta endringer i humør mer på alvor.

Jeg veit hva det er nå.
Jeg er ikke fullstendig gal – bare litt.

Når oppturer og nedturer blir sykelige

Neste onsdag begynner jeg utredninga for bipolar 2 lidelse. Dette innlegget betyr altså ikke at jeg har fått diagnosen, selv om jeg snakker om temaet: Det er bare et forsøk på å forklare hvorfor jeg har mistanken i det hele tatt.

Veldig ofte føler jeg at jeg må forklare ovenfor andre hvorfor jeg mistenker at jeg kan være bipolar. For eksempel har jeg forsøkt å forklare det sykelige for mamma flere ganger, men jeg vet ikke om det jeg prøver å fortelle har sunket inn.

Greia er at alle har jo oppturer og nedturer i livet – og alle skal ha det; det er normalt. Alle har, eller kommer til å oppleve mørke perioder i livet. Disse er ikke nødvendigvis så mørke og langvarige at de blir depresjoner, riktignok. Likedan har alle, eller kommer til å oppleve perioder i livet der alt går på skinner og livet smiler til en. For friske, normale mennesker er kontrasten mellom de mørke og lyse periodene ikke så veldig stor. Man beveger seg ikke så veldig langt vekk fra det stabile, normale stemningsleiet. I de mørke periodene er ting kjipt, ja – men det er ikke så beksvart og håpløst som en depresjon oppleves å være. Og, de lyse periodene er gode, man føler seg bra og livet er lett å leve, men man har likevel bakkekontakt og hodet i water – man veit hva man driver med.

Hos meg har kontrasten mellom oppe og nede vært ganske stor. Jeg har sannsynligvis hatt flere nedturer enn oppturer, så jeg er på en måte vant til pessimisme og tunge tider. For meg – personlig – har det vært oppturene som har gjort at jeg har følt meg unormal – syk. Jeg er klar over at dette kan høres fryktelig pessimistisk og sært ut, men la meg forsøke å forklare hva jeg mener.

Jeg bruker en skala for å følge litt med på humørsvingningene mine, slik at jeg kan være forberedt. Skalaen går fra -5 til +5; -5 representerer en tung depresjon, og +5 representerer en full hypomani (hypoman fase). I mangel på bedre begreper, bruker jeg disse selv om jeg ikke har diagnosen bipolar. Jeg forstår hva de begrepene innebærer og betyr, og derfor er de lettere å forholde seg til.

På skalaen er 0 et «normalt stemningsleie» – jeg bruker også 0 som «normal» når jeg snakker om meg selv og mine humør, men jeg pleier også å si at jeg gjerne er på minussida av 0-tallet. Et eller annet sted mellom 0 og -1 er min normale tilstand – der jeg føler meg komfortabel og normal – ikke deppa, ikke koko, bare meg selv.

Min forrige skikkelige opptur, det vil si hypomane fase, og kanskje også min eneste hittil, varte alt i alt i omtrent 7 måneder. Jeg var ikke like koko hele tida, men jeg var merkbart mer «oppe» enn det som er normalt for meg. For å sette det litt i perspektiv: En «normal» opptur for en frisk person plasseres gjerne på +1 på skalaen. (Tilsvarende «normal» nedtur på -1.) -1 til +1 på skalaen er innafor «normalspekteret» i stemningsleie.

Som nevnt varte oppturen min i omtrent 7 måneder. I løpet av disse var jeg aldri under +3 på skalaen. Jeg var i veldig godt humør, altså… På +3 følte jeg meg frisk og fin, hadde (veldig) god selvtillitt og verden smilte til meg.

Innimellom hadde jeg også kortere perioder på 2-3 uker i slengen hvor humøret skøyt fart opp i +5 og jeg var helt spinnvill. Plutselig var jeg verdensmester i alt, og alle rundt meg var så innmari treeeige. De gikk treigt, de snakka treigt, de brukte en og en halv evighet på å svare på noe jeg mente var enkle spørsmål, og så videre. Jeg gjorde en hel masse dumt jeg ikke vil gå inn på her da jeg var der oppe og var lykkelig uvitende til det hele – jeg var jo best! Og kulest! Og… !

Så, hvis 0 er normalen, er det kanskje ikke så rart at jeg føler meg litt unormal og sykelig når jeg er oppe i +5-sjiktet og er helt bajas. Vel – når jeg er der oppe og fjaser, så føler jeg meg jo helt fin – det er etterpå, når jeg daler ned på 0 igjen, at jeg ser tilbake og sliter med å kjenne meg selv igjen: Det er som å se en annen person – og det er skummelt av og til. Er heller ikke så rart at verden virker litt vel dyster og mørk når jeg synker ned til -5. Når jeg er der nede virker absolutt alt håpløst – jeg ser intet lys i enden av tunnellen, på en måte.

 

Jeg kan ha lange perioder der jeg holder meg ganske stabil og rundt 0 – i normalspekteret – dårlige dager er sjelden mørkere enn -1 og gode dager er sjelden over +1. Men, av og til kommer perioder der jeg er i den ene eller andre enden av skalaen. Jeg er på en av polene.

Jeg håper at dette kan kaste litt mer lys over hva jeg mener når jeg sier at oppturene og nedturene mine er litt mer ekstreme enn det som er normalt. Som sagt, oppturer og nedturer er noe alle har, men kontrasten mellom disse er større hos meg enn hos mange andre, virker det som – og derfor mistenker jeg at jeg kan være bipolar.

Jeg følte at det var lettere å forklare intensiteten av oppturene og nedturene mine ved hjelp av skalaen – lettere for andre å forstå. Håper jeg hadde rett.

Tegning: Delirium


Jeg har tegnet litt igjen.

Denne gangen er det Delirium fra Sandman-serien av Neil Gaiman som er motivet. Jeg burde lage en større og finere versjon av denne senere. Gi det til Nerve kanskje? Hun er veldig glad i Delirium, vet jeg. Selv ble jeg ganske så fornøyd med resultatet. Tegnet og fargelagt for hånd, scannet og kontraster justert i PhotoShop. Fikk lyst til å tegne alle Endless-karakterene nå.

Litt om Delirium fra Wikipedia:

The youngest of the Endless, Delirium appears as a young girl whose form changes the most frequently of any of the Endless, based on the random fluctuations of her temperament. She has wild multicolored hair and eccentric, mismatched clothes. Her only permanent physical characteristic is that one of her eyes is emerald green (usually the right side) and the other pale blue with silver flecks (usually the left side), but even those sometimes switch between left and right. She was once known as Delight, but some traumatic event caused her to change into her current role. Her sigil is an abstract, shapeless blob of colors. Her speech is portrayed in standard graphic novel block-caps, characterized by wavy, unpredictable orientation and a multi-colored gradient background.

Klikk på bildet for å se større versjon.