«Ønsker du deg en diagnose?»

Mamma leser bloggen min, tydeligvis. (Hei Mamma!) Og etter en lengre telefonsamtale forleden kom hun med følgende befaling: «Vær forsiktig med hva du legger ut på bloggen! Tenk deg om.» Jada, Mamma – jeg er forsiktig med hva jeg skriver på bloggen, jeg blottlegger meg ikke helt. Jeg legger ikke ut informasjon jeg anser for å være for privat for allmenn skue.

Jeg har tatt et bevisst valg: Jeg er åpen og ærlig om alt dette av flere grunner – jeg får tidvis tilbakemelding på det jeg skriver, jeg får råd og tips, jeg har fått masse hjelp gjennom å lese andres blogger, og jeg håper at kanskje noe av det jeg skriver her på min blogg kan bidra på samme måte for noen andre igjen. Pay it forward.

Det fins folk der ute som veit hvem jeg er og som leser denne bloggen, og jeg er klar over dette. Mitt ønske er selvsagt at bloggen kan gi de litt mer innsikt i hva det vil si å være meg. Det er ikke alltid regnbuer og enhjørninger, men det er det av og til. Og ja, det er mulig å navigere seg fram til denne bloggen via andre instanser på internett, men akkurat det bekymrer meg ikke så veldig – en må være veldig iherdig for å gjøre nettopp det, og de som virkelig vil finne fram til den, gjør det – uansett om jeg har gjort det lett eller vanskelig for dem.

Min blogg, mine tanker, mine ord – mitt valg.
Jeg veit hva jeg driver med.

Litt senere i samtalen kom Mamma også med overskriftsspørsmålet – «ønsker du deg en diagnose?» Dette gjorde meg både betenkt og irritert. Betenkt fordi jeg lurte på om det faktisk var det jeg ville ha, og irritert fordi det virka som om hu mente at det var bare derfor jeg oppsøkte psykolog i første omgang.

Det er ikke til å komme bort i fra at jeg behøver hjelp til å takle det som foregår i hodet mitt, om det vil innebære en diagnose eller ikke veit jeg jo ikke her og nå, men jeg har mistanker – og jeg vil ha svar. Noe er ikke helt som det skal være, det er jo angstanfallene (ja – flertall) en tydelig indikasjon på. På grunn av disse angstanfallene dro jeg til legen – nok var nok – og ba pent om å bli utreda for angst. Planen min da var å få en fot innafor, komme i samtale med en eller annen, bli utreda for angst, og samtidig nevne for vedkommende rotet ellers i toppetasjen – kanskje jeg burde utredes for mer enn bare angst? Planen var bra, den – men dessverre ble søknaden om utredning avslått, så jeg fikk aldri satt den planen til livs.

Derfor, tenkte jeg som så at det muligens hadde mer slagkraft hvis jeg hadde forhørt meg med en fagperson angående rotet, og hørt hva en fagperson hadde å si i saken. Var mistankene mine noe jeg burde ta tak i? Hos psykologen (en privatpraktiserende, sådan) fikk jeg fortalt alt, ikke bare detaljen om angstanfall, men alt rotet ble dratt fram. Og ganske riktig – psykologen sa seg enig i at mistankene burde kanskje utredes nærmere – slik at jeg i det minste visste.

Å få en diagnose vil innebære å få svar på en haug spørsmål som kverner rundt i toppetasjen. Selvsagt er det jo flott hvis jeg ikke får en diagnose; det er jo kanskje det beste. Problemet er bare da at jeg er tilbake i uvissheten hvis det skjer. Så – ja. På en måte ønsker jeg meg en diagnose. Diagnose = svar. På en annen side vil jeg bare ha svar, jeg vil bare vite om det er noe not quite right i hodet mitt – for det kjennes vitterligen slik ut. Svar i seg selv innebærer ikke nødvendigvis en diagnose.

Så – ønsker jeg meg en diagnose?
Sånn egentlig?

…nei, jeg ønsker ikke å være psykisk syk.

Men nå har det seg sånn at jeg mistenker at jeg kan være nettopp det, og da vil en diagnose være til stor hjelp når det gjelder hvordan jeg skal takle tilværelsen. Hvis jeg har en diagnose, vil jeg også ha lettere for å forklare hva ståa er hvis det skulle bli nødvendig.

Sånn som det er , er det som et puslespill som mangler biter, og jeg vet ikke hvordan bitene som mangler ser ut.

Jeg famler – leter i mørket etter svar – etter lysbryteren.

Reklamer

Om Sosiale Medier & Meg

Jeg er fryktelig glad i – og egentlig veldig takknemmlig for – sosiale medier, i all tenkelig forstand, og jeg har vært innom det aller meste i sjangeren i løpet av de årene jeg har hatt tilgang til internett. Det hele begynte da jeg var ca 13 år gammel, jeg hadde nettopp kommet hjem fra et års opphold i Det Store Utland, og hadde begynt i 8. klasse. Jeg har alltid vært et sosialt utskudd, og alltid vært vel vitende om dette, og saken ble ikke bedre av pubertet og det emosjonelle kaoset den medfører. Foreldra mine hadde funnet ut at internett var en fin ting, så vi ordna oss med go’ gammal ISDN-linje i heimen. Those were the days…

Hadde jeg vært et sosialt utskudd på barneskolen, var jeg intet mindre enn en regelrett freak på ungdomsskolen. Jeg var overhodet ikke som de andre; jeg var aldri med på fester, jeg hadde ikke merkeklær, jeg brukte lite sminke, jeg interesserte meg for helt andre ting enn andre på skolen, og jeg hadde lettere for å snakke med eldre/voksne mennesker enn de på min egen alder. Jeg var den rare jenta, jeg var jenta de aller fleste visste hvem var, men som ingen ville prate med, med mindre hun kunne hjelpe dem med noe innen akademia.

Det tok ikke veldig lang tid før jeg fant fram til sosiale medier, som på den tida stort sett dreide seg om chatting på IRC (mIRC) og MSN. Blogging slik fenomenet fremstår i dag var såvidt i startgropa, og ytterst få av oss hadde en slik (jeg starta min første blogg-lignende greie noen år seinere). Så, der satt jeg, da – dag ut og dag inn – foran PCen, og snakka med folk. Det var en befrielse. Å komme i kontakt med andre mennesker, og gjerne litt eldre mennesker, som det gikk an å prate med, mennesker som ikke var ekstremt opphengt i hvor full Ola og Kari var på forrige fest, folk med meninger og tanker, folk som meg. Noen av disse jeg kom i kontakt med som 13-14-åring har jeg faktisk ennå kontakt med.

I disse dager er begrepet «sosiale medier» ganske mye større enn hva det var i min ungdom. I dag omfatter dette begrepet FaceBook, Twitter, blogging, Spotify, Flickr, og sikkert en hel haug andre ting også, i tillegg til IRC og MSN. Og jeg har slengt meg med på bølgen, det vil si, jeg har vel egentlig bare fortsatt bølgen jeg allerede red på.

 

For meg har sosiale medier vært en stor grunn til at jeg overlevde tenårene. Det å kunne prate med folk som var eldre enn meg, som hadde opplevd tenårene på godt og vondt, som kunne fortelle meg – uten at det virka nedlatende – at det er nå det er verst, det blir bedre. Det å prate med folk som hadde mine interesser, å kunne diskutere tema som ikke streifa tankene til de på min alder før flere år senere, at mine meninger og tanker ble hørt (eller, lest, da).

Det er faktisk ufattelig befriende for en 13-14 år gammel raring å møte likesinnede, selv om det foregår bak PCskjermer og lukkede dører, og de likesinnede gjerne er minst ti år eldre enn henne selv – det gjorde ingenting; de trodde jeg var på deres alder uansett. De aller fleste av dem fikk et lite sjokk da jeg fortalte hvor gammal jeg var, og en vanlig respons på sådan informasjon var gjerne «jeg trodde du var like gammal som meg.» Jeg blei jevnlig tatt for å være eldre enn hva jeg er i dag (altså over 30) da jeg var 15-16 år gammal, og snakket om alt mulig mellom Himmel og Jord.

Selvsagt hadde alt dette også en skyggeside – jeg ble mer distansert enn hva jeg allerede var fra de på min egen alder, og følelsen av å være alene var alltid der. Det hjalp ikke stort at jeg kunne diskutere politikk med 30-åringer – …det var internett, det var ikke over en kaffekopp, jeg var en bekjent – ikke en venn.

Likevel er jeg veldig takknemmlig for at jeg hadde de sosiale mediene da jeg vokste opp som tenåring, sosialt utskudd og «den rare jenta» – det fantes flere av oss der ute, og jeg snakka med dem – alle sammen.

Nattsvermer

Jeg har alltid vært fascinert av ting som er litt annerledes, dette gjelder også dyr og lignende, og hvilke dyr jeg synes er fine.

Folk flest er vel enige om at sommerfugler er fine? Jeg synes den nært beslektede nattsvermeren (også kjent som natt-sommerfugl) er enda finere. Visste du forresten at det er omtrent ti ganger så mange arter av svermere og møll som det er av sommerfugler? Det er ganske mange møll, det!

Nattsvermer vi fant på stuegulvet i morges.

Men, den nattsvermeren jeg synes er aller finest, er Acherontia lachesis, en av tre arter av Dødningehodesvermere. På grunn av dødningehode-tegningen blir denne svermeren ofte sett på som et illevarslende tegn og symbol på ondskap og/eller død.

Med fare for å høres ekstremt gotisk og mystisk ut; jeg har alltid vært tiltrukket av dyr og insekter og diverse ting som ofte assosieres med død, pine, ondskap og Helvete. Jeg har alltid hatt et relativt bevisst forhold til dette med død, men jeg har aldri vært redd for døden – som jeg kan huske. Jeg behandler konseptet «død» med en viss respekt, ja, men jeg har aldri vært redd for å dø. Skjer det, så skjer det, og det er lite jeg kan gjøre med saken.

Men det betyr ikke at jeg aktivt oppsøker situasjoner der Døden puster meg i nakken. Ikke med vilje i hvert fall…

Hvis jeg skulle gjette meg fram til en grunn til at jeg er så bevisst på døden, så må vel det være det faktum at jeg lever i dag. Smaagothene har ingenting å skilte med når jeg forteller om da jeg blei født – jeg er født mer eller mindre død, faktisk. Det vil si, jeg er født uten fosterlyd (hjerteslag); den forsvant underveis.

Midt oppi alt spetakkelet med fødsel og greier får Mamma beskjed om at nå jeg ut fordi de ikke kunne høre fosterlyden lenger. Var for seint å ta keisersnitt også, så det var bare én måte å få meg ut på – den naturlige. Jeg var allerede halvveis, så det var vel kanskje like greit. Da jeg kom ut hadde jeg navlestrengen viklet rundt hele kroppen, ikke bare rundt halsen, så jeg blei lagt i kuvøse i et par dager – sånn i tilfelle jeg blei blå (les: død).

Kanskje det er derfor jeg fascineres av døden? Jeg har på en måte allerede vært der? Jeg veit ikke, jeg bare er sånn.

Hva med dere? Fascineres dere av døden? Eller andre ting?

Dystopi & Kaos

Definisjonen på dystopi fra Wikipedia lyder som følger:

Dystopi kommer fra det konstruerte engelske ordet «dystopia», først kjent brukt av den engelske filosofen John Stuart Mill i 1868, og beskriver et anti-eutopia (gresk eutopia, «et godt sted»), altså et «ikke-godt» sted. Dystopi brukes som motsats til utopi, og er dermed en forestilling om eller beskrivelse av en uønsket samfunnsmodell. Et dystopisk samfunn er i effekt et anti-Utopia.

Litterære dystopier har oftest som motiv negative (marerittaktige, foruroligende, nedtrykkende, skremmende) samfunn som er satiriske vrengebilder på forfatterens samtid eller advarsler mot samfunnsmessige utviklinger i forfatterens samtid.

Så lenge jeg kan huske, har jeg alltid vært en negativ person – en pessimist. Helt fra jeg var veldig liten har jeg vært den som måtte gjøre alle oppmerksomme på eventuelle negative ting i enhver gitt situasjon. Det er som om jeg må gjøre en liten svipptur innom det negative, og identifisere det, før jeg evner å glede meg over det positive.

Hvis jeg snakker om en «normaltilstand» hos meg selv, vil denne være lettere pessimistisk – det er bare sånn jeg er. Jeg føler meg på en eller annen merkelig måte trygg i depresjonen, fordi den er noe kjent, noe familiært, noe jeg har vært igjennom før, noe jeg kjenner igjen. Skal nevnes, dog, at jeg ikke har hatt veldig dype depresjoner så veldig ofte i livet; to, kanskje tre, ganger har jeg hatt perioder hvor jeg har vært så langt nede at jeg ikke orka å stå opp. Likevel har jeg en følelse av at «alt går til helvete uansett» så og si hele tiden.

Denne bloggen er veldig «meg» på den måten, navnet gjenspeiler det som rører seg inni toppetasjen: Dystopi og tankekaos. Det er normalen – et mørkt syn på tilværelsen, trass i alt det gode jeg har i livet.

Jeg har som nevnt hatt to, eller tre, ordentlige depresjoner i livet. Perioder der ingenting fungerer, alt er bare rot, og feil, jeg har ingen energi eller lyst til å gjøre noe som helst, og dagene går med til å sove, eller bare ligge våken i senga, halvveis gjemt under dyna. Veldig grovt sett har disse periodene vart i om lag 3 år hver. 3 år med lav selvtillit, ingen tiltakslyst – satt på spissen: 3 år med søvn.

Og så har jeg hatt en, kanskje to skikkelige oppturer (hypomanier). Jeg er selv litt usikker på om den ene av disse kan karakteriseres som en hypomani, rett og slett fordi den ikke var så himla ekstrem. De tre årene jeg gikk på VGS var en slik opptur-periode for meg; jeg hadde funnet en skole som fungerte for meg, og jeg var kreativ, produktiv, og jevnt over glad hele tiden. Jeg overlevde på 4-5 timer søvn per natt og uante mengder kaffe disse årene.

Jeg har også hatt en opptur jeg definitivt vil karakterisere som hypomanisk: Etter jeg hadde droppa ut av studiene grunnet en langvarig og tidvis kraftig depresjon, og kommet meg ut av et forhold som ikke fungerte, satte jeg i gang. Perioden i sin helhet varte i omtrent et halvt år, kanskje litt lenger. Og jeg gjorde mye rart – var uforsiktig – men jeg var aldri en reell risiko for meg selv eller andre. Jeg slapp ikke bakkekontakten totalt, med andre ord. Dette var de månedene er ingenting kunne skje fort nok. Det var som om alt og alle stod stille i forhold til meg selv. Jeg kjenner ikke meg selv igjen i den personen jeg var de månedene – den personen var så fjernt fra meg som det er mulig å komme, tror jeg.

Dystopien er alltid der – i normal tilstand, og i depresjon. Kaoset er der uansett, om jeg er normal, oppe eller nede, det er bare på litt forskjellige måter. Dystopisk kaos er meg, og kaotisk dystopi er slik jeg ser verden.

Da begeret rant over

Dette er ikke min eneste blogg – jeg blogger også på vinterheim.net, en noe mindre anonym blogg – men siden denne bloggen er linka fra vinterheim-bloggen, er jeg vel ikke anonym her heller, akkurat. (Jeg laga denne bloggen for å samle tankekaoset på ett sted. Jeg har skrevet litt om diverse rot i toppetasjen på vinterheim.net også, men denne bloggen handler utelukkende om det. So now you know…)

Innlegget under kommer opprinnelig fra vinterheim-bloggen min, og er datert 18. juli 2010. Det er min skildring av opplevelsen jeg hadde da jeg fikk noe jeg tror var et angstanfall i påska i år. Jeg har også hatt to eller tre mildere versjoner av et slikt anfall etter påska. Fordi den skildringa hopper opp og biter meg når jeg leser den, gjemmer jeg den litt.

Klikk på linken under for å lese.
Les videre

Historikk

Alder 0 – 4 år:
Jeg har ikke så mange minner fra denne tida, i og med at det er såpass lenge siden. Jeg husker bruddstykker, som den gangen jeg stupte kråke ned trappa hjemme for å vite hvordan det føltes, og dagene hos dagmamma borti gata. Det var glade dager. Bortsett fra rundene med ørebetennelse – de hadde jeg tross alt en god del av de første ti årene av livet.

Alder 4 – 7 år:
Nå går ikke Mamma og jeg borti gata til dagmammaen min lenger, Pappa kjører meg til barnehagen på vei til jobb. Noen dager er med på jobb i stedet, fordi jeg ikke har lyst til å dra i barnehagen. Jeg – og resten av barnehagen – er vitne til en stygg trafikkulykke der en syklist blir påkjørt, men jeg tror ikke det påvirker meg i særlig stor grad. Av og til er jeg hjemme med ørebetennelse, og jeg får mitt første møte med konseptet «sykehus» i form av drén i ørene mine. Det eneste jeg husker av dette er fire leger/sykepleiere som holder meg nede på en benk, og at det er metallstativ og andre sykehusgreier overalt – jeg husker at jeg er livredd og prøver å vri meg unna, før narkosen begynner å funke. Drenene i ørene gjør at jeg for første gang på flere år hører alt rundt meg – lyder som før var godt pakket inn i bomull. Det gjør meg nervøs til tider, men jeg blir vant til det.

Alder 7 – 11 år:
Barneskolen. Jeg er mye alene, og blir erta/mobba på bortimot daglig basis. Likevel har jeg venner å leke med, om enn ikke så mye på skolen. Jeg er skoleflink, og blir erta for det. Jeg har ørebetennelser og hører dårlig, og blir erta for det. Jeg får drén i ørene for andre gang, og hører alt rundt meg igjen. På grunn av dårlig hørsel, misforståelser og ungers generelle jævelskap bruker jeg de fire første årene av barneskolen til å grine – mye. Mot slutten av barneskolen har jeg siste runde med ørebetennelse, toppet med heftig influensa – etter dette har jeg ikke hatt ørebetennelser.

Alder 11 – 12 år:
Vi har flytta til det store utland (USA) og jeg tilbringer ett år på amerikansk offentlig skole. Det er første gang på veldig, veldig lenge jeg faktisk liker skolen. Jeg får også noe som kan kalles bestevenn, men vi skilles når jeg flytter hjem til Norge. Gode minner.

Alder 13 – 15 år:
Ungdomsskolen. Året i USA har gjort at jeg har lagt på meg – jeg er rett og slett blitt lubben. Jeg havner i klasse med mesteparten av klassen fra barneskolen, pluss noen ekstra tilskudd. Ertinga/mobbinga er nå blitt mer utspekulert og går mest i utfrysning og slengkommentarer. Jeg har gitt opp og tilbringer mer og mer tid på internett. Får et innfall av «nå gidder jeg ikke mer» og smaker rein gin for første gang (heldigvis smakte det helt jævlig). Jeg opplever min første alvorlige forelskelse – og mobbinga vil ingen ende ta på grunn av dette (jeg måtte jo selvfølgelig falle for den mest populære på hele skolen…) Skoleflinkheta dabber en del av.
Mamma er syk.

Alder 16 – 19 år:
Videregående skole. Jeg har sett meg lei på offentlig skoles pedagogikk og setter kurs for antroposofiske høyder. Jeg trives på skolen og gjør det bra. På hjemmebane er det litt så som så – tenåringstrass og diverse. Jeg får min første kjæreste, et forhold som varer i omtrent to år – det ender noe bittert. Jeg tar et friår etter videregående for å finne ut hva jeg vil studere.

Alder 20 – 24 år:
Studietiden. Etter friåret finner jeg ut at kunst må være veien å gå, så jeg begynner friskt og freidig på et bachelorstudium i Kunsthistorie. Året etter finner jeg ut at dette ikke er noe for meg, og bytter til bachelor i Engelsk språk og litteratur – som jeg forsøker å få til å fungere i nærmere tre år. Etterhvert stryker jeg i flere fag enn jeg består i, og framtiden ser mørk ut. Jeg ser ingen framtid og føler at studiet er bortkastet. Jeg dropper ut. Siden videregående har jeg hatt to lengre forhold, et såpass seriøst at jeg var forsøksvis samboer en stund. Samboerskapet ender bittert, og jeg flytter ut. I løpet av årene får jeg også erfaring med bofellesskap og kollektivliv; er innom tre kollektiv med mer eller mindre hell. Det er en tung tid – ingen lys i enden av tunnellen.

Alder 24 – nå:
Jeg har lagt studiene på is og har ingen planer om å returnere til skolebenken med det første. Får påvist matallergier etter noe jeg selv beskriver som «akutt anoreksi» – reaksjonen på visse matvarer gjør at jeg ikke greier å spise stort på flere måneder, men jeg får aldri diagnosen. Jeg prøver meg på en rekke forskjellige jobber, og på et tidspunkt hadde jeg fem separate inntektskilder på en og samme tid. Sjonglerer singellivet og alle dets goder innimellom all jobbinga. Jeg får etterhvert jobben jeg har i dag, og flytter inn hos en fantastisk person som jeg elsker. Mamma blir syk igjen, men det er ikke det samme som sist. Jeg opplever mitt første angstanfall og får legen til å skrive henvisning til psykolog for utredning. Det er tunge tider igjen, men ikke så tunge som de var i studietiden. Jeg har støttespillere i samboeren og Mamma, og sjefen på jobb.

Er spent på hva utredningen vil bringe – venter på første time.