Dagen i dag

…var en bra dag, synes jeg.
Selv om jeg måtte dra skrotten ut av senga mange timer for tidlig (ifølge døgnrytmen).

Først, var det psykologtime.
Den gikk bra – vi snakka ikke så mye om angstmestring, egentlig, men taktikker jeg har brukt hittil for å takle eventuelle anfall var i stor grad det psykologen sa, så jeg får bare fortsette å bruke dem. Vi snakka litt om diverse tema fra forrige time også – oppklaring og nærmere forklaring av en del punkter.

Og så var det spørrerunde: Ei sjekkliste over symptomer for hypomani jeg skulle svare «ja» eller «nei» på. Etterpå var det ei lengre liste (to sider lang) over diverse «har du vært …? de siste 7 dagene»-spørsmål, flere av dem omhandlet angst, jeg skulle indikere på en skala fra 0 (ingenting) til 4 (svært mye).

Den første sjekklista indikerte tydeligvis at jeg har grunn til å ønske utredning (for bipolar 2), og psykologen skriver et brev der hun anbefaler nettopp det i dag, som skal sendes/leveres til fastlegen min. Den andre, lengre, sjekklista fylte jeg ut på egenhånd og la pent i postkassa dems. Psykologen mente at jeg sannsynligvis også burde utredes for angst, men hun ville ikke blande for mye inn i brevet hun skriver… så forhåpentligvis kan jeg bringe det på bane, eller det blir oppdaget underveis i utredninga for bipolar 2.

Nå er jeg spent på hva som skjer videre, med tanke på utredning, ventetid, og alt det der.

Etter psykologtimen tusla jeg bort til Outland. Nerdeshopping er gode greier. Første volum i serien om Sandman (Neil Gaiman), bok 5 i Wet Moon-serien (Ross Campbell) og The Complete Works of Edgar Allan Poe. Bra fangst, vil jeg si.

Og så var det sosial-tid på café.
Fikk skremt opp medblogger Nerve til å være med sammen med meg selv og ei venninne av meg. Det var skikkelig koselig! Håper at det blir flere caféturer. Det er ei stund sida jeg har vært sosial på det nivået (café, mye folk, byen full av turister), så jeg kjenner at jeg blei litt sliten i hodet etter flere timer med sosialisering.
Uvandt, på en måte.
Men det var godt også.

Ambivalens

Det er litt over ei uke til det bærs avgårde til psykologtime igjen, og jeg vet ikke helt hva jeg synes om nettopp det. På den ene siden er jeg glad for at jeg får hjelp, siden det er angstmestring den timen skal handle om etter planen. På den andre siden, derimot, synes jeg overhodet ikke noe om å rippe opp i angst-ting-og-tang – har ikke lyst, er Prinsesse Vilikke så det lyser etter.

Og tenk om jeg presterer å erte på meg et angstanfall når jeg sitter i stolen hos psykologen? Litt uheldig faktum angående det der: Jeg har greid å trigge angstanfall hos meg selv ut av Det Store Intet, bare ved å prøve å forklare hvordan det var sist gang tidligere. Det er vel på mange måter en bra ting, hvis det skjer, fordi da kan jeg lære «akuttberedskap for mestring av angstanfall» der og da, mens det står på. Men dæven da, jeg vil jo ikke ha angstanfall! Det er så hjelpesløst forjævlig ubehagelig. Jeg er bortskjemt, jeg foretrekker behag framfor ubehag.

Så da er vi tilbake til utgangspunktet.
A M B I V A L E N S.
Glad for å ha psykologen.
Glad for å få hjelp.
Ikke glad for å kanskje måtte overleve et angstanfall på kontoret til en relativt sett fremmed person.
Ikke spesielt glad for å sannsynligvis måtte sette ord på hvorfor jeg er urolig og nevrotisk på den måten, vel vitende om at det å sette ord på hvorfor jeg er sånn smårar av meg kan fort føre til et angstanfall.

Videre har jeg planer om å informere psykologen om litt familiehistorikk innen temaet «mental helse» – eventuelt mangel på sådan – og så får jeg bare krysse fingra for at brevet psykologen skal skrive etter den timen er av en såpass karakter at DPS pent må føye seg etter mine ønsker om utredning. Hvis jeg får et nytt avslag fra DPS om utredning kommer jeg til å trenge tips til å «få en fot innafor» fra dere… så nå er dere advart.

Uheldigvis(?) er jeg ingen Sebrapike, jeg har ingen arr noe sted etter selvskading, så jeg er litt redd for at eventuelle helsepersonell i både fysisk og psykisk forstand ikke tar meg helt på alvor. Det er litt skummelt å tenke på, men jeg må kanskje komme med reelle trusler om å skade meg sjøl fysisk før DPS tar affære? I verste fall – legge kniven på armen på legekontoret og be iherdig om utredning og true med å bruke kniven hvis jeg ikke får det som jeg vil, trassig og bortskjemt som jeg er. Skjønt, det vil vel mest sannsynlig føre til inleggelse på psykiatrisk under mer eller mindre tvang, og det er jo ikke det jeg er ute etter.

Jeg vil bare ha hjelp, jeg.
Jeg vil utredes – jeg vil vite om det er no’ og hvordan jeg eventuelt skal takle det.

Helseministre og departementer maser jo høl i huet på oss alle sammen om hvor viktig det er å fange opp de som sliter psykisk så tidlig som mulig; at de får hjelp og behandling så tidlig som mulig. Søk hjelp tidlig, så vi får fiksa deg tidsnok, lyder mantraet. Vel og bra tanke dét, men hvorfor blir da søknader om utredning – som for eksempel min søknad om angstutredning – avslått blankt uten videre god begrunnelse utover «vi finner intet grunnlag for å iverksette utredning på nåværende tidspunkt»? Det henger jo ikke på greip. Jeg ba om utredning og behandling så tidlig som mulig; jeg fikk avslag.

Jeg liker å se på meg selv som et normalt oppegående (hvis vi ser bort i fra angstanfallene og mistankene mine angående bipolar lidelse) menneske, og jeg søkte hjelp da jeg mente at uglene i mosen hadde vokst seg for store til at jeg greide å takle de helt på egenhånd. Jeg gjorde nøyaktig det Helsevesenet ville, jeg oppsøkte de rette instanser og ba pent om å bli henvist videre, alt etter kunstens regler – bare slik at jeg kan motta et generisk brev i posten to-tre uker seinere om at jeg ikke er sjuk nok til å få svar på om det faktisk er gigantugler i mosen min, slik jeg mistenker. Jeg fulgte reglene til punkt og prikke uten videre hell.

Hjelper lite at jeg får angstanfall av å lese brevet – DPS kan jo ikke se meg der jeg sitter og kjemper mot kvalmen og gisper etter luft.

Ja, jeg har litt angst (åh, metahumor) for at jeg skal få et nytt avslag fra DPS på søknad om utredning. Som nevnt er jeg litt redd for at jeg må ty til drastiske midler, som å true med – eller verre: sette truslene til livs – selvskading og det som verre er for at jeg skal bli hørt. Hvis det ikke hjelper på en søknad om utredning med et brev skrevet og signert av en sertifisert psykolog – en fagperson – hva er det da som hjelper? Jeg kjenner jeg gruer meg litt til å be om ny henvisning hos fastlegen min, selv med brevet fra psykologen i hånda som faglig støtte for at jeg bør utredes.

Hvorfor skal det være så forbanna vanskelig å få hjelp trass i alle lovord Helsevesenet lirer av seg? Og, ja – her kan vi diskutere opp og ned i mente langt inn i Evigheten om dårlig økonomi og plassmangel, men ettersom jeg har forstått så behøver man ikke å bli lagt inn for å bli utreda. Det er fullt mulig å foreta en utredning basert på jevnlige besøk hos psykiater/diagnosestillende fagpersonell. Så – hvis det ikke er praktisk sett direkte vanskelig å utføre en utredning så tidlig i det mistenkte sykdomsforløpet at pasienten selv fungerer bortimot normalt i dagliglivet og ikke behøver innleggelse, hvorfor i alle dager avslår de slike søknader da? En skulle jo tro at slike søknader blei godtatt oftere, nettopp fordi pasienten ikke krever innleggelse eller forferdelig mye ressurser utover samtaler med psykiater/diagnosestillende fagpersonell jevnlig over en viss tidsperiode.

Er det virkelig for mye forlangt?
Hva er det de forventer, egentlig, når de av oss som sliter med et eller annet greier å søke hjelp lenge før vi utgjør en risiko for oss selv eller andre får avslag (og jeg mistenker, flere enn bare ett)?
Hva venter de på? At vi skal klikke i vinkel og gjøre et eller annet som fører til heisatur i ambulanse til legevakta og tvangsinnleggelse fordi ingen tok oss på alvor når vi ba pent og fulgte reglene?

Jeg kan skrive i det bortimot uendelige om dette, fordi jeg forstår det virkelig ikke. De jeg kjenner, og vet om, og har lest om, og har fått høre om, som har fått hjelp har enten fått hjelp siden de var små – altså før fylte ti år – og vært i systemet lenge på grunn av det, eller de har vært innom legevakta og i livsfare, og fått hjelp på bakgrunn av hendelsen. Men hva med oss andre, da?

Å bli hørt

Nettopp kommet hjem fra psykologen.
Har hatt en slags kartleggingstime – har prata høyt og lavt om livet mitt fram til nå, rippa opp i gamle ting jeg helst vil glemme og litt sånn.
Psykologen var enig i at det kunne minne stygt om angstanfall, det jeg hadde opplevd. Hun var også lydhør for hva anna rot i toppetasjen jeg måtte ha. Med andre ord fikk jeg lagt alle kortene på bordet i løpet av de 60 minuttene jeg satt i stolen.

På bakgrunn av alt jeg greide å lire av meg i dag skjer nå følgende:
* Jeg har fått ny time hos samme psykolog 19. august
* Den timen skal brukes til å snakke mer om angsten og hvordan jeg kan takle den best mulig
* Psykologen skal også skrive et brev (etter neste time) som jeg skal ta med til fastlegen min for å be om ny henvisning…
Utredning for bipolar II ble nevnt, nemlig.

In yo’ face, DPS.
Jeg trenger visst litt hjelp fra dere likevel, jeg.
Go friggin’ figure.

Så, ja.
Toppetasjen er sliten, men jeg er fornøyd.

Framgang

Puslespillet går sakte men sikkert framover – er omtrent halvferdig nå.

I morgen er det psykologtime for første gang.
Jeg gleder meg, og gruer meg litt… gruer er kanskje feil ord, mer spent tror jeg.
Håper at jeg greier å la maska jeg er så flink til å tviholde på for enhver pris falle, åpne opp, la psykologen se – høre – forstå. Gleder meg til å endelig få ut alt rotet i toppetasjen, men samtidig gruer jeg meg litt for hvordan det vil være – å åpne seg helt for en villt fremmed. Gleder meg til å kanskje få hjelp til det som plager meg, men samtidig… hvis det er mye å ta tak i kan det bli en langvarig og til tider kjip prosess. Er jeg klar for det?

Det litt merkelige med det hele er hvordan psyken fungerer midt oppi alt samma. Var helt knust og fortvila da avslaget fra DPS kom, dagen etter hadde jeg tilbud om time bare ei uke seinere. Humøret ble med ett bedre, på bakgrunn av en skarve epost der en eller annen har tid til å høre på hva jeg har å si. Jeg veit ikke helt om jeg er i en «bra» eller «dårlig» periode nå – det har vært en dårlig periode, ja – men er den nå liksom over?

Har ferie.
Kan sove lenge.
Pusler puslespill i flere timer.
Det er godt, men …planene for ferien gikk jo sjølsagt i dass.
Vi hadde tenkt oss en liten tur til Oslo, samboerpusen og jeg, men siden humøret mitt har vært alt annet enn solskinn den siste tida, blir ikke den turen noe av likevel.
Kanskje like greit.

Samboerpusen er snillest i verden og forstår at jeg ikke har det så greit med meg sjøl, og det gjorde visst ikke så mye for han at vi ikke drar til Oslo. Jeg føler meg litt egoistisk og slem når jeg ikke orker sånt, men… jeg tror ikke jeg hadde takla en lang biltur (ja – vi hadde tenkt å kjøre bil nedover) og en forsåvidt fremmed by akkurat nå.

Jomfruturen

…vet ikke helt hva annet jeg kan kalle det.

Etter å ha mottatt avslag fra Nidaros DPS i posten i går, heiv jeg meg rundt og konsulterte Google. Fant intet mindre enn tre forskjellige firma/selskaper som tilbyr psykologiservice her i byen, og siden disse er private trenger jeg heller ingen henvisning for å få time.

Jeg sendte et av disse firmaene en liten mail i dag der jeg spør pent om mulighetene for å få snakke med en psykolog en times tid eller to, fordi hodet mitt er rotete og jeg greier ikke å rydde opp uten hjelp. Og så spurte jeg om ventetid og sånne praktiske smågreier.

I løpet av én time fikk jeg mail tilbake og tilbud om time neste uke.
Takka selvfølgelig ja.

Så da blir vel det jomfruturen, da. Neste uke. Spennende greier.