Kjære Jens

Ja, jeg sikter høyt – jeg er klar over dette. Likevel føler jeg at det umulig kan skade – medblogger til medblogger – å lufte en og annen tanke her ute på det Store Internettet. Mest sannsynlig stopper dette hos deg, hvis du leser, da vel å merke. Uansett, hvis nå dette skulle fatte interesse må du gjerne spre det glade budskap. Det er bare hyggelig, det. Og det kan umulig gjøre saken verre å belyse dette temaet.

Nå skal ikke jeg påberope meg rollen som talerør for alle oss stripeløse Sebrapiker (begrep brukt av/om selvskadere med synlige arr), men jeg er en av de, og derfor ser jeg mitt snitt til å ytre min mening. Det er jo tross alt ytringsfrihet i Kongeriket, og jeg har et statsborgerskap som tilsier at jeg kan benytte meg av denne goden. Du skjønner, jeg håper å bli utredet for psykiske lidelser, da mer bestemt bipolar 2 lidelse og angstlidelser, og i denne forbindelse har jeg oppdaget et og annet som for meg var ganske overraskende.

Vår kjære Rød/Grønne regjering har fortalt oss at vi bør søke hjelp tidlig, hvis det er noe som plager oss, enten det er snakk om fysiske eller psykiske plager – hjelp skal vi få, alle som én. Og det er jo flott. Jeg forstår at Statsbudsjettet tilsynelatende alltid er noen titalls millioner for lite hvert år, og jeg forstår at noen steder må det tilføres mer penger enn andre, og dette er noe som må tas opp til vurdering hver eneste gang et nytt budsjett skal på plass. Jeg er ingen økonom, men jeg forstår at dette umulig kan være lett å bestemme – hvem får hvor mye og hvorfor skal de få det beløpet til hva – det må være en traurig prosess.

Som så mange andre tenkte jeg vel ikke så veldig mye over saken før jeg var oppi det hele selv, i form av tur til fastlegen for å be om utredning, og påfølgende avslag av utredningssøknaden. For ordens skyld vil jeg her nevne at dette gjaldt angstlidelser spesifikt, og jeg fulgte reglene til punkt og prikke: Legetime hos min fastlege (dog var det en vikarlege til stede), ber om henvisning til utredning for angst på bakgrunn av flere angstanfall (og tro meg, det er ikke veldig moro å være redd for sin egen skygge pluss alt anna mellom Himmel og Jord), henvisningsbrev blir skrevet og sendt, og ca 3 uker seinere får jeg et brev i posten som forteller meg at Nidaros Distriktspsykiatriske Senter (DPS) ikke finner grunnlag for å iverksette utredning og bruke ressurser på dette på nåværende tidspunkt.

Selvsagt ble jeg litt skuffet over dette, men visste jo også at dette kunne skje og at sannsynligheten for at det ville skje var stor. Så, jeg tok saken i egen lommebok, og iverksatte tiltak for å kanskje ha litt mer å rutte med når jeg nå skal be om ny utredning fordi jeg føler jeg ikke kan gi opp riktig ennå. Nevnte tiltak var/er i form av privatpraktiserende psykolog her i byen som jeg fant og oppsøkte for egen maskin. Tanken var å få høre en fagpersons synspunkter på det som foregår inni hodet mitt, for der er det kaos og rot, og jeg greier ikke å rydde opp helt alene lenger. Dette handler imidlertid ikke om penger og privatpraktiserende tilbud, for jeg skal love deg jeg er sjeleglad for at jeg brukte de kronene jeg gjorde på dette.

Jeg har nå en uttalelse skrevet av psykologen på bakgrunn av de samtalene vi har hatt som jeg skal ta med når jeg ber om ny utredning, og forhåpentligvis vil det gå «rette veien» for meg etterhvert. Jeg lever i trua på systemet.

Men, det jeg lurer på er logikken bak det hele.
Jeg vet om flere, Sebrapiker såvel som oss stripeløse sådan, som har møtt en viss motstand når de søker hjelp – og jeg greier ikke helt å se hvorfor dette er tilfelle. Ja, det er dårlig stilt økonomisk sett, og ja – det er stort sett plassmangel på de aller fleste sykehus og psykiatriske sykehus / behandlingssenter. De av oss som bare ønsker svar, en utredning, litt samtale, altså noe lite ressurskrevende får tydeligvis avslag oftere, fordi de som vil eller trenger å legges inn for behandling i en eller annen forstand kommer foran oss i køen. Dette skal jeg overhodet ikke krangle på, jeg er helt enig i at de med akutt behov skal komme foran alle andre.

Det jeg synes er litt tankevekkende er imidlertid det at mange av oss som bare ønsker en utredning, f.eks, får avslag fordi ressurser mangler.

Og det er her logikken skranter litt synes jeg: Hadde vi fått hjelpen vi ba om – som i seg selv er lite ressurskrevende – når vi ba om den, hadde muligens også antall akuttinnleggelser gått ned. En psykiatrisk utredning kan gjøres gjennom X antall samtaler over en viss tidsperiode, og man behøver ikke å oppta plass på et psykiatrisk sykehus / behandlingssenter / DPS for å gjennomføre en slik, såfremt det blir gjort på et tidlig (nok) stadium i sykdomsforløpet.

Det er dette jeg ønsker – en utredning gjennomført ved X antall samtaler. Lite ressurskrevende og høyst mulig å gjennomføre.

Min teori rundt dette er at det er flere som meg der ute – som søker hjelp tidlig – men som får avslag, og da også flere enn bare ett, og blir dermed dyttet lenger og lenger ned i køen. Pågår dette lenge nok kan en pasient som allerede er utslitt av sin egen psyke drives til drastiske og desperate tiltak for å bli sett og hørt, for å få hjelpen de trenger og faktisk har krav på jamfør norsk lov. Eventuelle slike drastiske tiltak ender ofte opp i ressurskrevende akuttinnleggelser, som etter min mening kunne ha vært unngått hadde vedkommende blitt fanget opp tidligere – kanskje fått svarene han/hun trengte for å bearbeide og forstå plagene sine, lære hvordan eventuelle plager kan påvirke hverdagen og hvordan takle dette, etc.

Mange av oss tåler nok ventetid – deriblant meg – i viten om at det vi ønsker vil skje en gang, men det er ikke nødvendigvis slik for alle.

Vi nordmenn har en lei tendens til å oppsøke hjelpen vi trenger litt for sent, når skaden allerede er skjedd, og krisen er et faktum. Det er et tankekors at vi som søker hjelp tidlig gjerne får høre at vi er oppegående og friske nok til å klare oss selv, og dette får vi gjerne høre gjentatte ganger over en lengre tidsperiode. Før eller siden blir vi sannsynligvis «syke nok» til å motta hjelpen vi trenger, men skal det virkelig være slik?

Logikken tilsier at hvis man imøtekommer de som søker hjelp tidlig, og utreder disse, slik at begge parter vet hva som er på ferde – hva en eventuell diagnose vil innebære for pasienten og støtteapparatet – og kan eventuelt iverksette tiltak for å bedre situasjonen hvis nødvendig, så vil man på sikt også se en jevn nedgang i antall akuttinnleggelser på psykiatriske sykehus / avdelinger / behandlingssentre / DPS. Noe som igjen fører til mindre ressursbruk over tid. Dette rett og slett fordi man har unngått at pasientene blir så syke i påvente av hjelpen de ber om at de legges inn. Man har fanget de opp tidlig nok til at innleggelse unngås.

Det henger ikke på greip at argumentet for å ikke iverksette noe relativt lite ressurskrevende som en utredning er ressursmangel. Jo tidligere folk får hjelp, jo mindre ressurser krever de i mange tilfeller. Det vil nok alltid forekomme akuttilfeller, men antallet av disse tror jeg vil gå betydelig ned dersom holdningen endres fra å bli møtt med «jammen du er jo en såpass oppegående og ressurssterk person – du klarer deg alltids…. til en mer imøtekommende variant.

Jeg – personlig – har nok vært veldig heldig. Jeg har funnet en psykolog som har hørt på hva jeg har å si, hva jeg har opplevd, og hvordan dette har påvirket meg. Jeg har ressurser (les: kapital) til å bruke noen tusenlapper på privatpraktiserende psykolog for å lette litt på trykket og få litt synspunkter fra fagpersonell. Samtidig vet jeg at dette kan være en langvarig prosess, og jeg må kanskje belage meg på samtaleterapi over lengre tid – og slikt tapper sparegrisen, også for meg. Derfor vil jeg jo gjerne følge reglene, og gå via de korrekte instanser i min søken etter svar, selv om dette kan medføre lengre ventetid enn hva jeg skulle ønske, og en tidkrevende kamp for å i det hele tatt bli sett og hørt uten å måtte bli såpass syk at jeg legges inn om to år fordi ingen hjalp meg videre på veien nå.

Det hele koker ned til budsjettet – enten det gjelder for hele Staten, eller kun for meg og mitt.

Så, kjære Jens.
Hvis målet er å hjelpe, og samtidig spare penger slik at vi har mer å bruke på lure ting innen Helse & Omsorg ved neste Statsbudsjett, så må jo svaret være rimelig enkelt: Ta inn de som søker hjelp tidlig, ikke la de gå og vente altfor lenge på noe så lite ressurskrevende som en times samtale i uka i et par måneders tid. Fang de opp før de blir så syke at de må legges inn. Slik det ser ut i dag – får man ikke hjelp tidlig, man venter og venter, og noen ganger ventes det for lenge… dessverre.

Det eneste jeg ønsker er svar, noe jeg potensiellt vil få gjennom en utredningsprosess. Jeg ønsker å vite hva det er som plager meg slik at jeg kan jobbe ut i fra denne informasjonen til å bedre min hverdag. Det kan tenkes jeg også ønsker en og annen å snakke med av og til, av fagpersonell, men dette er heller ikke særlig ressurskrevende.

Jeg koster veldig lite penger – og jeg er attpåtil villig til å betale de kronene selv.
Og jeg vet det er flere som meg der ute, i samme situasjon, som også gjerne bare vil ha svar. Som også koster veldig lite penger.

Jeg ber om henvisning til utredning for bipolar 2 lidelse om to dager. Jeg går den «riktige» veien, via fastlege, og har som nevnt en uttalelse fra en sertifisert psykolog – en fagperson – der det kommer klart fram at jeg bør utredes for denne lidelsen. Selv lever jeg i trua på at dette skal gå bedre enn forrige gang jeg ba om utredning for en psykisk lidelse, fordi jeg nå stiller med faglig backup.

Så får vi se, da – hvordan dette går.

med vennlig hilsen,
Den Håpefulle Stripeløse Sebrapiken

Reklamer

Slagkraft

Psykologen min har sendt meg et utkast av uttalelsen hun har skrevet på epost.
Det er en viss slagkraft bak ordene som står der. Brevet begynner med grunnen til at det i det hele tatt er skrevet. Så nevnes forrige utredningssøknad (for angst) og avslaget av denne og videre følger en oppsummering av det psykologen og jeg har snakket om – en grov kartlegging av mitt liv fram til i dag. Det er også beskrivelser av «oppturer» og «nedturer» gjengitt fra det jeg selv har fortalt.

Highlights
* «På SCL-90 skårer hun i dag relativt høyt på angst, og ligger også over den kliniske grensen på fobisk angst, depresjon og somatisering.»
* «På kartlegging for hypomani med 30 spørsmål, svarer hun ja på 25, nei på 2 og 3 av spørsmålene er ikke relevante.»
* «Pas er urolig for sin skiftende sinnstilstand, og ber om å bli utredet med tanke på bipolar lidelse. Undertegnede vurderer det dit hen at det er grunnlag for å henvise henne til Østmarka for videre utredning.»

Originalen av uttalelsen, med underskrift og det hele, vil bli sendt til meg – og så tar jeg den med til fastlegen min når jeg ber pent om utredning (igjen). Det er vel nå kampen begynner, men jeg lever i trua på at uttalelsen kan bidra til at jeg får godkjent utredningssøknaden. Highlightsene alene burde jo være grunnlag nok, liksom.

Hva angstsymptomer og anfall angår, håper jeg at de kan finne på å roe seg litt framover (ref. forrige innlegg), og at angstanfallene ikke er så himla hyppige som de har vært i det siste. Dette er også noe jeg kommer til å forklare for fastlegen, at jeg mistenker at eventuell angstlidelse jeg kanskje (eller kanskje ikke) har ble forverret av p-pillene og derfor har jeg fått stadig hyppigere angstanfall.

Jeg er fantastisk letta over å lese uttalelsen, må jeg innrømme. Det føles godt å ha en fagperson i ryggen.

Så får vi se, da… hva Bipolarklinikken / Østmarka sier.

Tanker om Psykofarmaka

Nå har jeg mast om det å få svar – bli utreda – kanskje til og med få en diagnose – opp og ned i mente på grensa til det bortimot latterlige. Og jeg vil gjerne ha svar, for alt jeg veit kan dette eskalere langt utover det jeg er i stand til å forholde meg til, så derfor vil jeg gjerne ha svar tidlig. Så tidlig som overhodet mulig.

Det er imidlertid en ting som bekymrer meg litt midt oppi alt dette: Psykofarmaka – medisiner.

Sett nå at jeg får utredning.
Sett nå at den utredninga fører til en diagnose.

Mine mistanker dreier seg om Bipolar 2 lidelse, med angsten som nåko attåt, eller rett og slett et symptom, eller bieffekt av lidelsen. Det er angsten som virkelig gjør livet mitt til et helvete av og til, eventuell annen lidelse «bak» angsten har jeg jo forsåvidt takla hittil. Trass i dårlige valg og litt vel dystre tider har jeg jo overlevd. Har ikke alltid vært en dans på roser, men livet er jo ikke det – bipolar eller ei.

Dansen på rosene betyr at man av og til tråkker på torner også.

Men, hva skjer hvis jeg får diagnosen jeg mistenker?
Jeg lurer nemlig litt på det.

Her er greia: Jeg er veldig klar over at den type psykisk lidelse kan bety medisinering. Jeg har tidligere nevnt at jeg leste en drøss artikler og ting på internett rundt det som inngår i «psykiske lidelser» og lignende begrep. I en av artiklene jeg kom over ble det sagt at forskning viser at bipolar lidelse bør utredes og behandles (i artikkelen mente de nok «medisineres») tidlig, fordi det er en type lidelse som kan forverres, eskalere ut av kontroll, med alderen. Jeg er jo allerede blitt såpass gammal at jeg kan kalles voksen, og det er også en grunn til at jeg vil utredes, helst før eventuell lidelse forverres.

Det er ikke medisinene i seg selv som bekymrer meg noe særlig – det er bivirkningene. Jeg er fantastisk flink til å katastrofisere alt, og medikamenter som gir vanlige bivirkninger som igjen trigger angstanfall hos meg er ikke akkurat noe jeg har lyst på.

Jeg har overhodet ingen planer om å begi meg ut på psykofarmakagaleien før det blir absolutt nødvendig (her mener jeg at det er «absolutt nødvendig» hvis jeg ikke fungerer i hverdagen lenger) hvis det nå skulle vise seg at jeg får diagnosen.

Som sagt har jeg jo – tross alt – overlevd den hittil.

Jeg ser for meg at jeg skal være i stand til å takle den – uten medisinering – ei god stund til, såfremt jeg har litt folk å støtte meg på, som psykologen, eventuell psykiater, annet helsepersonell. Med samtaleterapi og et søtteapparat i ryggen skal jeg vel alltids greie å takle angsten også, lære meg å ri av stormen som det så fint heter. Jeg tror ikke at jeg trenger medisiner – og hvis jeg får utredninga, og hvis jeg får diagnosen, kommer jeg til å nekte medisinering så lenge som overhodet mulig.

Jeg er knskje litt naiv, sånn sett, men jeg foretrekker å være naiv og medisinfri så lenge jeg kan.

Dagen i dag

…var en bra dag, synes jeg.
Selv om jeg måtte dra skrotten ut av senga mange timer for tidlig (ifølge døgnrytmen).

Først, var det psykologtime.
Den gikk bra – vi snakka ikke så mye om angstmestring, egentlig, men taktikker jeg har brukt hittil for å takle eventuelle anfall var i stor grad det psykologen sa, så jeg får bare fortsette å bruke dem. Vi snakka litt om diverse tema fra forrige time også – oppklaring og nærmere forklaring av en del punkter.

Og så var det spørrerunde: Ei sjekkliste over symptomer for hypomani jeg skulle svare «ja» eller «nei» på. Etterpå var det ei lengre liste (to sider lang) over diverse «har du vært …? de siste 7 dagene»-spørsmål, flere av dem omhandlet angst, jeg skulle indikere på en skala fra 0 (ingenting) til 4 (svært mye).

Den første sjekklista indikerte tydeligvis at jeg har grunn til å ønske utredning (for bipolar 2), og psykologen skriver et brev der hun anbefaler nettopp det i dag, som skal sendes/leveres til fastlegen min. Den andre, lengre, sjekklista fylte jeg ut på egenhånd og la pent i postkassa dems. Psykologen mente at jeg sannsynligvis også burde utredes for angst, men hun ville ikke blande for mye inn i brevet hun skriver… så forhåpentligvis kan jeg bringe det på bane, eller det blir oppdaget underveis i utredninga for bipolar 2.

Nå er jeg spent på hva som skjer videre, med tanke på utredning, ventetid, og alt det der.

Etter psykologtimen tusla jeg bort til Outland. Nerdeshopping er gode greier. Første volum i serien om Sandman (Neil Gaiman), bok 5 i Wet Moon-serien (Ross Campbell) og The Complete Works of Edgar Allan Poe. Bra fangst, vil jeg si.

Og så var det sosial-tid på café.
Fikk skremt opp medblogger Nerve til å være med sammen med meg selv og ei venninne av meg. Det var skikkelig koselig! Håper at det blir flere caféturer. Det er ei stund sida jeg har vært sosial på det nivået (café, mye folk, byen full av turister), så jeg kjenner at jeg blei litt sliten i hodet etter flere timer med sosialisering.
Uvandt, på en måte.
Men det var godt også.

Ambivalens

Det er litt over ei uke til det bærs avgårde til psykologtime igjen, og jeg vet ikke helt hva jeg synes om nettopp det. På den ene siden er jeg glad for at jeg får hjelp, siden det er angstmestring den timen skal handle om etter planen. På den andre siden, derimot, synes jeg overhodet ikke noe om å rippe opp i angst-ting-og-tang – har ikke lyst, er Prinsesse Vilikke så det lyser etter.

Og tenk om jeg presterer å erte på meg et angstanfall når jeg sitter i stolen hos psykologen? Litt uheldig faktum angående det der: Jeg har greid å trigge angstanfall hos meg selv ut av Det Store Intet, bare ved å prøve å forklare hvordan det var sist gang tidligere. Det er vel på mange måter en bra ting, hvis det skjer, fordi da kan jeg lære «akuttberedskap for mestring av angstanfall» der og da, mens det står på. Men dæven da, jeg vil jo ikke ha angstanfall! Det er så hjelpesløst forjævlig ubehagelig. Jeg er bortskjemt, jeg foretrekker behag framfor ubehag.

Så da er vi tilbake til utgangspunktet.
A M B I V A L E N S.
Glad for å ha psykologen.
Glad for å få hjelp.
Ikke glad for å kanskje måtte overleve et angstanfall på kontoret til en relativt sett fremmed person.
Ikke spesielt glad for å sannsynligvis måtte sette ord på hvorfor jeg er urolig og nevrotisk på den måten, vel vitende om at det å sette ord på hvorfor jeg er sånn smårar av meg kan fort føre til et angstanfall.

Videre har jeg planer om å informere psykologen om litt familiehistorikk innen temaet «mental helse» – eventuelt mangel på sådan – og så får jeg bare krysse fingra for at brevet psykologen skal skrive etter den timen er av en såpass karakter at DPS pent må føye seg etter mine ønsker om utredning. Hvis jeg får et nytt avslag fra DPS om utredning kommer jeg til å trenge tips til å «få en fot innafor» fra dere… så nå er dere advart.

Uheldigvis(?) er jeg ingen Sebrapike, jeg har ingen arr noe sted etter selvskading, så jeg er litt redd for at eventuelle helsepersonell i både fysisk og psykisk forstand ikke tar meg helt på alvor. Det er litt skummelt å tenke på, men jeg må kanskje komme med reelle trusler om å skade meg sjøl fysisk før DPS tar affære? I verste fall – legge kniven på armen på legekontoret og be iherdig om utredning og true med å bruke kniven hvis jeg ikke får det som jeg vil, trassig og bortskjemt som jeg er. Skjønt, det vil vel mest sannsynlig føre til inleggelse på psykiatrisk under mer eller mindre tvang, og det er jo ikke det jeg er ute etter.

Jeg vil bare ha hjelp, jeg.
Jeg vil utredes – jeg vil vite om det er no’ og hvordan jeg eventuelt skal takle det.

Helseministre og departementer maser jo høl i huet på oss alle sammen om hvor viktig det er å fange opp de som sliter psykisk så tidlig som mulig; at de får hjelp og behandling så tidlig som mulig. Søk hjelp tidlig, så vi får fiksa deg tidsnok, lyder mantraet. Vel og bra tanke dét, men hvorfor blir da søknader om utredning – som for eksempel min søknad om angstutredning – avslått blankt uten videre god begrunnelse utover «vi finner intet grunnlag for å iverksette utredning på nåværende tidspunkt»? Det henger jo ikke på greip. Jeg ba om utredning og behandling så tidlig som mulig; jeg fikk avslag.

Jeg liker å se på meg selv som et normalt oppegående (hvis vi ser bort i fra angstanfallene og mistankene mine angående bipolar lidelse) menneske, og jeg søkte hjelp da jeg mente at uglene i mosen hadde vokst seg for store til at jeg greide å takle de helt på egenhånd. Jeg gjorde nøyaktig det Helsevesenet ville, jeg oppsøkte de rette instanser og ba pent om å bli henvist videre, alt etter kunstens regler – bare slik at jeg kan motta et generisk brev i posten to-tre uker seinere om at jeg ikke er sjuk nok til å få svar på om det faktisk er gigantugler i mosen min, slik jeg mistenker. Jeg fulgte reglene til punkt og prikke uten videre hell.

Hjelper lite at jeg får angstanfall av å lese brevet – DPS kan jo ikke se meg der jeg sitter og kjemper mot kvalmen og gisper etter luft.

Ja, jeg har litt angst (åh, metahumor) for at jeg skal få et nytt avslag fra DPS på søknad om utredning. Som nevnt er jeg litt redd for at jeg må ty til drastiske midler, som å true med – eller verre: sette truslene til livs – selvskading og det som verre er for at jeg skal bli hørt. Hvis det ikke hjelper på en søknad om utredning med et brev skrevet og signert av en sertifisert psykolog – en fagperson – hva er det da som hjelper? Jeg kjenner jeg gruer meg litt til å be om ny henvisning hos fastlegen min, selv med brevet fra psykologen i hånda som faglig støtte for at jeg bør utredes.

Hvorfor skal det være så forbanna vanskelig å få hjelp trass i alle lovord Helsevesenet lirer av seg? Og, ja – her kan vi diskutere opp og ned i mente langt inn i Evigheten om dårlig økonomi og plassmangel, men ettersom jeg har forstått så behøver man ikke å bli lagt inn for å bli utreda. Det er fullt mulig å foreta en utredning basert på jevnlige besøk hos psykiater/diagnosestillende fagpersonell. Så – hvis det ikke er praktisk sett direkte vanskelig å utføre en utredning så tidlig i det mistenkte sykdomsforløpet at pasienten selv fungerer bortimot normalt i dagliglivet og ikke behøver innleggelse, hvorfor i alle dager avslår de slike søknader da? En skulle jo tro at slike søknader blei godtatt oftere, nettopp fordi pasienten ikke krever innleggelse eller forferdelig mye ressurser utover samtaler med psykiater/diagnosestillende fagpersonell jevnlig over en viss tidsperiode.

Er det virkelig for mye forlangt?
Hva er det de forventer, egentlig, når de av oss som sliter med et eller annet greier å søke hjelp lenge før vi utgjør en risiko for oss selv eller andre får avslag (og jeg mistenker, flere enn bare ett)?
Hva venter de på? At vi skal klikke i vinkel og gjøre et eller annet som fører til heisatur i ambulanse til legevakta og tvangsinnleggelse fordi ingen tok oss på alvor når vi ba pent og fulgte reglene?

Jeg kan skrive i det bortimot uendelige om dette, fordi jeg forstår det virkelig ikke. De jeg kjenner, og vet om, og har lest om, og har fått høre om, som har fått hjelp har enten fått hjelp siden de var små – altså før fylte ti år – og vært i systemet lenge på grunn av det, eller de har vært innom legevakta og i livsfare, og fått hjelp på bakgrunn av hendelsen. Men hva med oss andre, da?

Å bli hørt

Nettopp kommet hjem fra psykologen.
Har hatt en slags kartleggingstime – har prata høyt og lavt om livet mitt fram til nå, rippa opp i gamle ting jeg helst vil glemme og litt sånn.
Psykologen var enig i at det kunne minne stygt om angstanfall, det jeg hadde opplevd. Hun var også lydhør for hva anna rot i toppetasjen jeg måtte ha. Med andre ord fikk jeg lagt alle kortene på bordet i løpet av de 60 minuttene jeg satt i stolen.

På bakgrunn av alt jeg greide å lire av meg i dag skjer nå følgende:
* Jeg har fått ny time hos samme psykolog 19. august
* Den timen skal brukes til å snakke mer om angsten og hvordan jeg kan takle den best mulig
* Psykologen skal også skrive et brev (etter neste time) som jeg skal ta med til fastlegen min for å be om ny henvisning…
Utredning for bipolar II ble nevnt, nemlig.

In yo’ face, DPS.
Jeg trenger visst litt hjelp fra dere likevel, jeg.
Go friggin’ figure.

Så, ja.
Toppetasjen er sliten, men jeg er fornøyd.

Framgang

Puslespillet går sakte men sikkert framover – er omtrent halvferdig nå.

I morgen er det psykologtime for første gang.
Jeg gleder meg, og gruer meg litt… gruer er kanskje feil ord, mer spent tror jeg.
Håper at jeg greier å la maska jeg er så flink til å tviholde på for enhver pris falle, åpne opp, la psykologen se – høre – forstå. Gleder meg til å endelig få ut alt rotet i toppetasjen, men samtidig gruer jeg meg litt for hvordan det vil være – å åpne seg helt for en villt fremmed. Gleder meg til å kanskje få hjelp til det som plager meg, men samtidig… hvis det er mye å ta tak i kan det bli en langvarig og til tider kjip prosess. Er jeg klar for det?

Det litt merkelige med det hele er hvordan psyken fungerer midt oppi alt samma. Var helt knust og fortvila da avslaget fra DPS kom, dagen etter hadde jeg tilbud om time bare ei uke seinere. Humøret ble med ett bedre, på bakgrunn av en skarve epost der en eller annen har tid til å høre på hva jeg har å si. Jeg veit ikke helt om jeg er i en «bra» eller «dårlig» periode nå – det har vært en dårlig periode, ja – men er den nå liksom over?

Har ferie.
Kan sove lenge.
Pusler puslespill i flere timer.
Det er godt, men …planene for ferien gikk jo sjølsagt i dass.
Vi hadde tenkt oss en liten tur til Oslo, samboerpusen og jeg, men siden humøret mitt har vært alt annet enn solskinn den siste tida, blir ikke den turen noe av likevel.
Kanskje like greit.

Samboerpusen er snillest i verden og forstår at jeg ikke har det så greit med meg sjøl, og det gjorde visst ikke så mye for han at vi ikke drar til Oslo. Jeg føler meg litt egoistisk og slem når jeg ikke orker sånt, men… jeg tror ikke jeg hadde takla en lang biltur (ja – vi hadde tenkt å kjøre bil nedover) og en forsåvidt fremmed by akkurat nå.