Om Angst

Ich habe angst!

angstfaen

Jepp. Jeg er så «heldig» at jeg har panikkangst i tillegg til å være bipolar. Angst kan også være et symptom på at humøret svinger, og at man er på vei inn i en episode (som det så fint heter på fagspråket). Disse to formene for angst er forskjellige – hos meg i hvert fall. Jeg merker forskjell på om det er panikkangst-angst eller nå-svinger-humøret-angst.

Nå om dagen har jeg en herlig blanding av begge deler. Jeg har skrevet litt om hvordan de to typene angst er før, men for å gjenta: Nå-svinger-humøret-angsten er som et teppe av uro, lavt på skalaen min, og konstant; panikkangst-angsten er mer plutselig, kom lyn fra klar blå himmel – kan slå ned når som helst, hvor som helst – og dette gjør den litt skummel og vanskelig å håndtere. Hva verre er, uro-teppet kan trigge lyna.

Bildet over er tatt nå nettopp. På vei ned igjen av et forholdsvis mildt angstanfall. Jeg sier mildt, fordi jeg har vært på toppen av angstskalaen min – den går fra 0 til 10 – i et fullstendig panikkanfall. Det er ikke moro. Det er slitsomt. Dette anfallet var på rundt 4-5 eller så, tenker jeg.

Det triste er at jeg nå er blitt «vant til» å ha konstant uro, teppet er blitt ei tåke som ikke letter – jeg kan nesten ikke huske hvordan det var uten uroa, hvordan det var å være på 0 på skalaen. Lurer på om jeg noen gang vil havne på 0 igjen…

Reklamer

Om Depresjon

Verden går meg i mot av og til. Sånn som nå.

Jeg har vist tegn og symptomer på depresjon siden midten av mai, og vanligvis ville det ha slått ut i juni. Men ikke denne gangen. Denne gangen lot det vente på seg, til jeg var ferdig med sommerferie og tilbake på jobb. Til det passa minst, liksom. Før kunne jeg «gjemme» det bort fordi jeg hadde ferie, eller det var lite folk på jobb når det skjedde. Var ikke så farlig, da – gjorde ikke så mye – ble ikke så mye krøll.

På torsdag kveld kom angsten for fullt, det vil si, den kom kraftigere enn på lenge. Utmatta og nedslitt som jeg er (for tida), så fant jeg det for godt å innse at depresjonen var et faktum – «endelig». Noe av det verste jeg veit med bipolariteten er følelsen av at noe kommer til å skje, at det svinger, at det er kaos, og så at det ikke skjer likevel. Når da noe «endelig» skjer, er det nesten som en lettelse – da har jeg noe å bearbeide, noe å komme meg ut av igjen. Men uansett hvordan man ser på det, så er depresjon jævlig.

På fredag dro jeg til Dr S for å preike litt om detta med depresjon, sånn i og med at jeg nå tydeligvis var midt oppi en. Heldigvis er Dr S en fornuftig mann og skjønte raskt at det ikke var bare en «litt dårlig dag» – så nå er jeg sykemeldt. I første omgang i 2 uker, og så har jeg ny legetime for å se an situasjonen. Jeg måtte love dyrt og hellig at jeg skulle gjøre ting jeg syns er gøy – jeg skulle ut av huset minst én gang hver dag, og jeg skulle være sosial og aktiv.

Det skal jeg greie. Selv om jeg kjenner på hvor ufattelig sliten jeg blir av bare en time eller to med sosialt samvær. For det er det som skjer når jeg er deprimert, jeg blir sliten – veldig sliten – av «ingenting». Og så føler jeg meg ubrukelig fordi jeg blir så sliten, og da har man en ond sirkel av negative tanker og utmattelse.

Nå er jeg glad for at jeg har vært ærlig med sjefene mine om dette. Det gjør det mange ganger lettere å måtte forklare at jeg er sykemeldt uten å se syk ut, uten at det er noe fysisk galt. De vet hvorfor, de forstår, de godtar og tilrettelegger.

Som jeg har sagt før, så er jeg en av de veldig heldige, jeg kan fungere bortimot normalt. Være i full jobb, være sosial, være aktiv – alt det normale mennesker uten mentale lidelser gjør hele tiden. Av og til krever det mer av meg, og jeg blir lettere sliten, i perioder må jeg unngå sosiale sammenhenger og heller prioritere å komme meg på jobb. Og noen ganger sier det bare «stopp» – det går ikke – jeg makter ikke – jeg blir sykere av å presse meg selv til å fungere som alle andre, og så møter jeg veggen.

Jeg står og stanger i den proverbiale veggen nå om dagen – har lagt opp til en slagplan for å komme meg igjennom denne depresjonen også, for å trosse angsten og uroen, for å oppfylle kravene Dr S og jeg satte for sykemeldinga mi. For – jeg kan ikke bare legge meg ned og synes synd på meg selv – da blir jeg ikke bedre. Det er en konstant krigføring innabords mellom å ville legge seg ned og det å kjempe seg opp og ut.

Det er en kamp – hver gang. Ikke alle er klar over det. Hverdagen er en kamp. Og jeg kjemper.

En dårlig dag

De har jeg hatt mange av i det siste. Litt for mange.

Humøret er … greit nok, hverken mer eller mindre, men angsten. Den jævla angsten – den er ille. Og jeg aner ikke hva det som hisser den opp; den bare er der – konstant – som ei tåke som ikke vil lette. Kveld etter kveld sitter jeg sammenkrølla i senga og kjenner på uroen, på angsten, og greier ikke å slappe av.

Det tærer på psyken – på humøret – jeg kjenner det synke, og jeg greier ikke å fiske det opp igjen. Er for sliten, for ødelagt, for urolig. Jeg er ikke deprimert, ikke ennå, jeg er bare sliten; så ufattelig sliten.

Jeg prøver, da. Å fungere, å være sosial, å koble ut – det er vanskelig – det er kjipt å «stikke av» fra middager og hytteturer fordi jeg er for dårlig til å fungere. Og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg er den kjipe som ødelegger alt – fordi jeg ikke takler mitt eget hode.

Jeg veit jeg ikke skal tenke sånn, men det er fryktelig vanskelig å unngå de tankemønstrene på dager som denna.

Heldigvis har jeg forståelsesfull samboer og svigerforeldre. De jobber livet av seg for at jeg skal ha det bra – hele tida. Også der sniker samvittigheten seg inn; jeg skulle så gjerne vært mer oppegående, men akkurat nå greier jeg ikke…

Jævla Cystefaen

Du veit det blir en «sånn» dag når frokosten består av smertestillende med rød trekant på pakka…

Sååå… nå har nedtellinga til operasjon begynt for fullt: I morgen er det ei uke til jeg skal inn på Ahus. Gruer meg til sykehusopphold, gleder meg til å bli ferdig med den jævla cystefaenskapen – få den ut.

Er nå i 50% sjukemelding, siden ‘aktiv sykemelding’ tydeligvis er passé og ikke finnes lenger, og i dag var (heldigvis) en sykedag. Våkna og kjente det hogg til i magan på venstre side – der cysta er og gnafler ivei. Når jeg prøver å forklare hva slags smerte det er for Svein, så sier jeg at det minner stygt om knivstikk. I hele dag har den drivi på med det der, plutselig kjenner jeg «kniven» hogge til. Smertestillende tar den verste brodden, men jeg kjenner «kniven» likevel.

Mildt sagt lei nå.

Det som er hakket mer plagsomt enn rein fysisk smerte er den psykiske delen av det hele. Fordi det er ei cyste som gnafler ivei på en eggstokk medfører dette en del hormon-kødd innabords. Og her er det festlige: Bipolar lidelse er også hormon-kødd per definisjon – det er en fysisk defekt i hjernen som kødder med hvordan hormoner som styrer humør tolkes.

For å virkelig gjøre eventyret komplett er det også slik at disse to hormon-køddende greiene «stacker» – at jeg får begge deler på en og samma tid. Sagt på en anna måte: Bipolar-hormon-kødd + Cystejævel-hormon-kødd = Stine har humør som går alle tenkelige veier / er tilnærmet rapid-cycling-koko OG har konstant Snikende Ullteppe-angst på toppen av det hele.

Skal sies at jeg stort sett kræsjer av rein og skjær utmattelse når humøret svinger så mye som det gjør nå…
…og alt dette gjør at jeg er på minussida av humørskalaen for tida, har vondt, og er mer angstball enn høyst nødvendig.

Ahus del II & Konsekvensen

Det har vært litt stille fra denna kanten i noen dager nå. Fraværet skyldes det jeg skal fortelle om i dette innlegget.

Som dere sikkert greier å lese ut fra overskrifta, har jeg vært en liten tur på Ahus igjen, da. På torsdag kveld. Det begynte med at jeg fant det for godt å dra hjem etter kun halv dag på jobb, fordi jeg følte meg litt slapp og kjente jeg begynte å få feber igjen (den har vimsa opp og ned i over ei uke). Som sagt, så gjort.

Seinere på kvelden var Svein og jeg på besøk hos Svigers på middag. Kjempegod mat, som alltid. Følte meg forsåvidt fin i formen da, men… Halvanna time seinere sprang jeg ut døra og spydde. Mitt verste mareritt var et faktum. «Heldigvis» skjedde det så plutselig at jeg ikke rakk å få panikkanfallet (der og da).

Det at jeg har en tennisball-sized cyste gnaflende på min venstre eggstokk gjør at jeg er mer utslitt, mer sårbar, og langt mer hysterisk hva somatisk helse angår for tida. Derfor blir jeg også langt mer urolig når et eller annet ikke helt stemmer.

Og fordi jeg ikke helt greide å forklare for meg selv hvorfor det plutselig skjedde, dro vi på Ahus. Jeg var naturlig nok redd for at cysta hadde gjort et eller anna faenskap innabords. Jeg klagde min nød i skranken der og fikk komme inn: Opp i stolen med seg, og sjekke om noe var gått skeis innvendig.

Neida.

Intet nytt å melde der. Cysta er på plass, uendret, intakt.

Så, man dro heim.

Noen timer seinere… sprang jeg ut døra heime. Here we go again. Hele natt til fredag ble tilbragt hengende over bøtta i krampegråt og panikkanfall, med minimalt med søvn. Runda 39C i feber, og følte meg heller ødelagt.

To døgn seinere begynte Svein, stakkar, å få tilsvarende symptomer. Men han greide å styre de «rett vei». Vi har kommet fram til at det høyst sannsynlig var en noe hissig influensa vi har pådratt oss, og vi gjetta oss til at smitten må ha kommi fra første runde på Ahus (takk skarru faenmeg ha…), da vi satt først noen timer på legevakta her i Lillestrøm, og så noen timer på Ahus og venta.

***

Konsekvensen av dette er at angstnivået mitt nå er høyere enn hva som er normalt (for meg) – og det er konstant. Og jeg er så utslitt av alt dette styret med cysta og uroen for den, pluss panikkanfallene natt til fredag, at Mørket har meldt sin ankomst. Det er der, og det irriterer vettet av meg, men jeg jobber hardt innvendig for at det ikke skal knekke meg helt.

Som et ledd i prosessen med å bli frisk tok jeg ut sykemelding for to uker (i første omgang). Forhåpentligvis vil jeg være mer «på beina» etter at jeg har vært på kontroll av cysta, og noe lettere til sinns. Det vil gjøre at jeg får fokusert så godt som 100% på å bli frisk, uavhengig av Flink Pike-syndromet jeg er poster-child for på jobb. (Jeg jobber knallhardt, uansett hva jeg gjør, og har en lei tendens til å presse meg selv til bristepunktet til tider.)

Så, here we are…

Bortskjemte pasienter

Advarsel: Dette vil høyst sannsynlig være den mest bitchy posten jeg noensinne skriver, men jeg føler en viss trang for å si det jeg skal si her. Og ikke helt ubegrunnet heller.

Okei – når psykiske pasienter med en alvorlig kronisk psykisk lidelse oppfører seg som bortskjemte drittunger, da tenner a Dystopia på alle plugga. Spesielt hvis pasientene har tilnærmet lik diagnose som meg selv, sånn i og med at jeg har en viss empiri å basere meg på her. Da blir jeg virkelig hissig.

Fordi: Det fins folk der ute, med samme type diagnose som meg, følgelig også da deler av samme problematikk rundt dette, som har kjempetilbud som for eksempel åpen plass («kom når du trenger det»-plass) på DPS/tilsvarende som faktisk vurderer å takke nei til det denne gangen fordi det er «for mye pæs å jobbe med seg selv så man blir frisk(ere)». Sånt gjør meg frustrert.

Før du har tenkt til å arrestere meg på dette, vit at jeg har erfaring med depresjon selv, at jeg faktisk er smertelig klar over hvor vanvittig dystert og mørkt det er, at jeg faktisk forstår biten med å «ikke orke å ta imot hjelp» når man er deprimert, eventuelt biten med å ikke forstå at man trenger hjelp når man er (hypo)manisk. Jeg har faktisk vært der selv, flere ganger.

Og det jeg mener med hjelp i denne sammenhengen er i form av DPS/psyk.avd. og muligheten til å få komme til et sådan sted. Medisinering er irrelevant her.

Men – hvis det er så forbanna vanskelig for dissa bortskjemte pasientene å ta imot hjelp, så burde kanskje heller ikke få lov til å ruge på detta tilbudet i hævvevis av måneder i strekk heller, da? De okkuperer jo bare en plass uten å bruke den, og DPS/tilsvarende kan vel ikke bare «låne bort» den plassen til noen andre; DPS aner jo ikke når vedkommende plutselig står der og vil sove under oppsyn.

Så i praksis står det antakelig en liten håndfull tomme senger på DPS’er og lignende rundt om kring i Kongeriket som bare venter på pasienten som «hører til» der, som fant det for godt å gi faen i å ta imot hjelpa og tilbudet de fikk dalende ned i fanget.

Og hvorfor gjør dette meg så irritert? Flere grunner: En av de største grunnene er at slike pasienter gjør at pasienter som meg selv, faktisk må vente i 8-12 måneder før vi kanskje får hjelpa vi skulle ha hatt året før. En annen grunn er at det forsterker stigmatiseringa av pasientgruppa jeg tilhører til en viss grad. Argumentet «det er ikke latskap, det er depresjon» blir ganske tynnslitt når du ikke engang gidder å ta i mot hjelpa du tilbys på sølvfat av teamet du allerede har(!).

La meg si det på en anna måte: Hadde jeg hatt en slik ordning at jeg kunne ringe min lokale Kokoheim når verden gikk meg i mot og humørdagboka viser -5 (les: bunnen) på skalaen over en viss tid, så hadde jeg faensteikemeg faktisk benytta meg av den muligheten, tatt de dagene-månedene-whatever. Jeg hadde faktisk funni meg i at det blir beintøft, og vondt, og at det ofte er to skritt fram og tre tilbake før man endelig skimter et lys i enden av Mørket. Det hadde vært jævlig fint å ikke måtte famle seg fram til detta lysglimtet helt på egenhånd, å ha muligheten til å være på et trygt sted med fagfolk som forstår (om enn utenifra) hva du går igjennom, som kanskje faktisk har noen gode råd å komme med, som faktisk kan hjelpe deg ut av den helvettes depresjonen.

Til orientering vil jeg skyte inn her at jeg selv måtte pent finne meg i å krangle i omtrent seks måneder før noen i det hele tatt utreda meg, og akkurat nå er jeg på ei venteliste som kanskje resulterer i en psykolog. Jeg får vite mer om dette nærmere juletider 2013 (jeg kødder ikke – åtte måneders ventetid er drøyt).

Jeg er kanskje ikke som alle andre pasienter, jeg er kanskje mer villig til å gjøre en innsats selv – hva veit vel jeg?

Men – hadde jeg vært så heldig at jeg hadde hatt en slik mulighet og ikke følt behovet for den hvis de spurte om jeg ville ha «min vanlige seng og komme på det vanlige tidspunktet» fordi verden ikke var så slem likevel det året, så ville jeg faktisk ha fått dem til å gi «min» plass til noen andre: Noen som trengte den hjelpa mer enn meg.

Til folk – medpasienter – andre – hvem som helst der ute som oppfører seg som bortskjemte drittunger: Ta å se til helvete å ta deg sammen. Du aner ikke hvor heldig du er som har den muligheten du har.

Ærlighet Varer Lengst

Jeg tror faktisk på det – at ærlighet varer lengst, mener jeg. Og jeg har vært veldig heldig så langt: Jeg har på magisk vis greid å unngå den verste stigmatiseringen, men jeg er også smertelig klar over at ikke alle er like heldige.

Da jeg fikk diagnosene mine jobba jeg på et sted der «alle» kjente meg, og hadde kjent meg i flere år. Det å fortelle ståa til sjefen var ikke så fryktelig skummelt. Misforstå meg rett her, man er alltid litt nervøs for å fortelle sin nærmeste overordnede at man tidvis er «litt smågal» – i mitt tilfelle var det snakk om å fortelle sjefen at jeg skulle utredes for sånn og slik. Jeg kom ham i forkjøpet, for å si det sånn, jeg var i forkant av hele greia, og informerte etter beste evne.

I mars i år flytta jeg rundt regna femti mil sørover til et helt nytt sted, nye folk, ny jobb – og et valg jeg måtte ta: Skal – skal ikke?

Jeg hadde tatt valget – underbevisst – et par måneder tidligere, da jeg satt på jobbintervju og tygde på underleppa mi da spørsmålet om «styrker og svakheter» kom skliende over bordet. Skal nevnes at nettopp dette jobbintervjuet var et av de mer skremmende, for ikke å snakke om til en av de mer prestisjetunge jobbene. I mitt stille sinn tenkte jeg at det var best å gi et godt inntrykk, så jeg kom med en noe mer omstendig forklaring på det hele.

En veit jo aldri om de på andre sida av bordet forstår hva du babler om når du bruker ord som «bipolar lidelse» og «panikkangst» – kanskje spesielt ikke hvis de er blitt feilinformert om lidelsene tidligere, og forbinder disse med noe negativt i jobbsammenheng.

Nå fikk ikke jeg den prestisjetunge jobben, men jeg greide på mystisk vis å få til et intervju nummer to og endte opp på andreplass bak en som var langt mer kvalifisert enn meg til stillingen. Jeg fikk en annen jobb i stedet, via bekjente, og jeg beholdt den i et par måneder før jeg innså at selgeryrket kanskje ikke var helt veien å gå riktig ennå.

Og så endte jeg opp i jobben jeg har per dags dato. En mandag – første uka i juni – var jeg innom et vikarbyrå her jeg bor for å registrere meg. Jeg var der klokken ti på formiddagen. De hadde et hasteoppdrag jeg kanskje passa til, så de sendte meg rett på intervju samme dag. Siden jeg nå var klar over at dette var et a) hasteoppdrag og b) et oppdrag som skulle vare en måneds tid eller så, tok jeg et veldig bevisst valg om å ikke si stort om diagnosene mine. Igjen – en veit jo aldri…

Jeg fikk jobben og var på plass neste morgen. So far, so good. Etterhvert ble engasjementet mitt forlenget først en gang, og så en gang til, og så enda en gang… Jeg var visst flink til jobben min.

Og så begynte det å nærme seg Christmayhem og angstsesong og juledepresjonen dreiv og nappa meg i hestehalen i tide og utide. Nok en gang tok jeg et veldig bevisst valg: Hvis noe skjedde – hvis det sa pang – så ville det være mye lettere for meg om de på jobb forstod hva som faktisk foregikk. En del av de rundt meg hadde allerede fått vite litt om «ståa» i Toppetasjen, men jeg hadde ikke eksplisitt fortalt sjefene mine om det.

Det ble innkalt til et møte etter mitt ønske: Sjefen min, sjefen til sjefen min og meg selv. På forhånd hadde jeg printet ut litt relevant informasjon, og var forberedt på en rekke spørsmål. Jeg la pligtskyldigst alle kortene på bordet og fortalte de begge at jeg var diagnostisert med bipolar lidelse (type II) og panikkangst, og gjorde et iherdig forsøk på å forklare hva dette betød i hverdagen de kommende ukene. Jeg gjorde det samme med sjefene mine i vikarbyrået jeg tilhører.

Jeg var veldig, veldig heldig. De jeg la kortene på bordet for forstod hva som stod på dem.

Har kun blitt møtt med forståelse og en imøtekommende holdning, og et oppriktig ønske om å tilrettelegge der det lar seg gjøre. Jeg fortalte dem at jeg ville bevise at jeg kunne jobbe, at jeg var effektiv, at disse diagnosene mine er kun en liten detalj som kan være kjekk å vite om dersom noe skulle skje på jobb. Å stå foran en sjef og prøve å forklare angstanfallet mens det pågår er ikke en prosess jeg vil gjenoppleve fryktelig mange ganger hvis jeg kan unngå det.

Jeg er bevisst åpen om disse tingene fordi jeg vet jeg er så heldig som kan være åpen om de. Diagnosene mine affekterer meg ikke nok til at de er et reellt problem i hverdagen som sådan, men de kan komme snikende innpå i ny og ne. Veldig mange der ute er ikke like heldige som meg; veldig mange der ute blir møtt med misoppfatninger og stigmatisering på bakgrunn av feilinformasjon.

Min åpenhet rundt diagnosene mine hjelper meg, det bryter ned grobunnen for stigmatisering. Jeg er i forkant, jeg opplyser, informerer, svarer på spørsmål og forsøker å hjelpe andre forstå mer om hva diagnosene innebærer (for meg). Det hjelper også veldig å vite at hvis noe skulle skje på jobb, så slipper jeg å forklare hele greia – de vet hva greia er allerede.

Jeg valgte å være åpen om alt dette fra dag én. Det har vært en styrke for meg, personlig. Likevel – jeg valgte å se det an litt nå i høst… Bevise at jeg var god nok til jobben før jeg forklarte sjefene mine hvorfor desember måned er vanskelig for meg.

Ærlighet varer lengst – tidspunktet for når man legger alle korta på bordet har nok også mye å si.