Kategoriarkiv: humørdagbok

Eh – hei…?

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Ja-a… læng si’a sist, hæ?

Siden forrige gang jeg la igjen bokstaver her på bloggen har jeg gifta meg(!) og flytta – til Moss! Husbond og jeg kjøpte leilighet her og flytta inn i oktober i fjor (2016). Har ennå ikke fått pakka ut skikkelig – og jeg veit det vil ta latterlig lang tid, fordi… bipolar og sånn, da sjø.

Apropos bipolar og sånn: Er en anelse deprimert (igjen) og det er høyst sannsynlig årsaken til dette blogginnlegget. Mye fordi det er rundt regna to år siden sist jeg hadde en særs nevneverdig depresjon, og litt fordi jeg ville komme «inn i» skrivinga her igjen.

Dette vil høres litt rart ut for mange, men det å gå to år uten den årlige depresjonen er faktisk ikke så bra som man gjerne tror. Fordi: I stedet for å glede seg over at man ikke har vært klinisk deprimert minst to ganger de siste 24 månedene, så går man rundt på eggeskall og bare venter på at det skal smelle – skikkelig. Det er i hvert fall slik hodet mitt fungerer i praksis; om jeg ikke får den årlige «utblåsninga» det er å ha en depresjon i to-tre uker rundt juletider (slik jeg har hatt hvert eneste år siden jeg var 14-15 år gammal) så bygger det seg bare opp. Og når det først smeller da, så smeller det noe så innmari og…

…så – det måtte jo skje. And here we are. Håpet er å bli litt flinkere til å blogge igjen. Det ga meg mye positivt midt oppi alt det negative. Dessuten – skriving er godt for sjela, har jeg hørt, og er det noe jeg trenger i skrivende stund er det ting som er godt for sjela.

Reklame

En dårlig dag

Skrevet av Dystopia Kaotika den

De har jeg hatt mange av i det siste. Litt for mange.

Humøret er … greit nok, hverken mer eller mindre, men angsten. Den jævla angsten – den er ille. Og jeg aner ikke hva det som hisser den opp; den bare er der – konstant – som ei tåke som ikke vil lette. Kveld etter kveld sitter jeg sammenkrølla i senga og kjenner på uroen, på angsten, og greier ikke å slappe av.

Det tærer på psyken – på humøret – jeg kjenner det synke, og jeg greier ikke å fiske det opp igjen. Er for sliten, for ødelagt, for urolig. Jeg er ikke deprimert, ikke ennå, jeg er bare sliten; så ufattelig sliten.

Jeg prøver, da. Å fungere, å være sosial, å koble ut – det er vanskelig – det er kjipt å «stikke av» fra middager og hytteturer fordi jeg er for dårlig til å fungere. Og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg er den kjipe som ødelegger alt – fordi jeg ikke takler mitt eget hode.

Jeg veit jeg ikke skal tenke sånn, men det er fryktelig vanskelig å unngå de tankemønstrene på dager som denna.

Heldigvis har jeg forståelsesfull samboer og svigerforeldre. De jobber livet av seg for at jeg skal ha det bra – hele tida. Også der sniker samvittigheten seg inn; jeg skulle så gjerne vært mer oppegående, men akkurat nå greier jeg ikke…

Mønster

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Nå er det snart to år siden jeg fikk diagnosene mine. Først nå har jeg kommet fram til no slags mønster i all galskapen. Så langt har jeg bare identifisert to slike mønstre, men to er da bedre enn ingen. Og selv om denne kunnskapen gir meg en viss grad av forutsigbarhet, er det like mye «lyn fra klar himmel» over det hele nå som det var for to år siden.

Siden jeg har to diagnoser, har jeg altså da to mønstre – ett for hver diagnose.

Hva bipolaritet og humørsvingninger angår så har jeg nå innsett at humøret mitt svinger (kraftigere enn ellers) to ganger i året: En eller anna gang midt på sommeren (vanligvis juli måned) og en eller anna gang midtvinters (vanligvis desember måned). I realiteten betyr dette at månedene før – altså juni og november – er de kritiske; det er da jeg er mest sårbar for stress og annet som kan utløse og/eller forverre svingningen. I det minste kan jeg ta visse forhåndsregler rundt alt dette (nå) siden jeg kan mer eller mindre anta at en svingning vil forekomme.

Det andre mønsteret er litt mer høyfrekvent, gitt – og det har med panikkangsten å gjøre.

Skal sies at her er det snakk om kun én halvveis-forutsigbar sak, og en hel bråta med uforutsigbare situasjoner der angsten galopperer ivei med huet mitt. Uansett, mønsteret er noe så gørrkjedelig som linka til PMS. (Ja, jeg veit – hurra, sant?)

Flere av dere kjenner nok til fenomenet: Når PMS’en er rett rundt hjørnet, kan det forekomme at man føler seg litt …uggen. Litt sånn feberdaff og ikke helt i form. Hos meg betyr dette – dessverre – at angsten min får en fin liten interntrigger å tygge på. Og da er vi i gang, lissom. Med andre ord, jeg kan forvente litt småangst sånn ca en gang i måneden, pluss da alle de tilfeller hvor noe uventet skjer og en eller anna trigger hopper opp og biter meg.

Så… en viss grad av forutsigbarhet der, altså; både i bipolar-biten og angst-biten av psykdommen. Og forutsigbarhet er jo forsåvidt flott og fint, det – men; ulempen der igjen er at hvis man har en forutsigbarhet rundt noe slikt, kan man fort ende opp med en forventning og dermed også en trigger. En slags selvoppfyllende profeti. Kompliserte greier det der, men jeg tror dere forstår hva jeg mener.

Tre dager

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg greide å holde hodet over vannet i tre dager.

Julaften ble koselig trass i min frykt for at det skulle bli et assosiasjonshelvette; det var første gang siden påske – siden første panikkanfall – jeg var hos foreldra mine. Det gikk greit, faktisk. Skjønt, det var en del angst å skue natt til i dag. Sleit med å få sove, lå våken i tre eller fire timer.

Da jeg våkna litt utpå dagen i dag kjente jeg at brystkassa var tett, sånn typisk «nå blir du forkjøla»-type tett. Og formen mentalt sett hadde kræsja totalt. Jeg holdt ut på julaften, men i dag var det ingen bønn: Gråt, gråt og mer gråt. Bror min med familie kom på besøk, og det ble åpning av flere julegaver. Så enda mer mat, og så kjørte samboerpusen og jeg hjem.

Egentlig skulle jeg ha vært med på middag i kveld også, men formen var i dårligste laget. Jeg tilbragte kvelden under pleddet i sofakroken, med et digert ullskjerf tulla rundt halsen, og så Skjønnheten & Udyret – akkurat som før i tida. Hver gang jeg var syk da jeg var lita, så var det den filmen jeg satte på. Nostalgi er snedige greier.

Formen er blitt litt bedre – snevet av feber har gått litt ned tror jeg. Planer for jula framover er å bare slappe av mest mulig og bli frisk – både fysisk og psykisk.

Om Bipolaritet

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg har fått nye ting i posten.

(Teksten fortsetter under bildet.)

DVDen er Stephen Frys dokumentar The Secret Life of the Manic Depressive.

Jeg elsker Stephen Fry, og denne dokumentaren har vært til stor hjelp for meg. Jeg så den for noen år siden, og kjente meg veldig igjen i en god del, så jeg hadde det litt i bakhodet siden da. Stephen Fry er bipolar selv, og nettopp derfor er det ekstra interessant å se hans perspektiv i det hele i dokumentaren. Jeg anbefaler den til alle.

Den lille boka på bildet er en ukeplanlegger fra Personlig Almanacka (.se). På nettsidene kan du lage din egen ukeplanlegger, og få et eget bilde på coveret og allting – som er det jeg har gjort. Jeg brukte dette bildet fra tundracomics.com og ordnet det slik at den første ruta er forsida på boka, og den andre ruta er baksida.

Den skal brukes til å følge stemningssvingninger og angstanfall (og sannsynligvis alt av legetimer og ting relatert til disse også) i 2011. Jeg har gjort noe lignende nå også, med en større ukeplanlegger, men den er litt rotete – og jeg ville ha en litt mindre variant jeg kan drasse med meg overalt uten at den tok for mye plass i veska.

Ellers har jeg brukt dagen på å lese Sandman-tegneserier. Det har vært en sånn dag hvor jeg ikke har vært i form til å gjøre stort. Forhåpentligvis blir jeg snart ferdig med slike dager for denne gang, og starter å føle meg bedre etterhvert.

Sliten

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg er sliten. Jeg har vært sliten siden torsdag. Det er tydelig at slike ting tar på, både i fysisk og psykisk forstand – adrenalinet pumper og tankene raser. En blir sliten av sånt. For ikke å snakke om etterpå, når selve anfallet har roa seg en del, og man sitter igjen med de mørke tankene, røde hovne øyne fulle av tårer og hodepine; og man sovner i ren og skjær utmattelse av alt sammen.

Skrev epost til psykologen på torsdag også, da den verste stormen hadde stilna. En liten statusrapport, kalte jeg det. Fortalte om angstanfallene jeg har hatt siden forrige psykologtime, og selvsagt om anfallet på torsdag, og jeg uttrykte bekymring for å være på vei ned i kvikksanda.

Tanken bak eposten var å eventuelt supplere journalen min, men slik ble det altså da ikke. Jeg fikk ingen ny time sist jeg var hos psykologen, men jeg forsikra meg om at jeg har muligheten til å ringe og bestille time hvis behovet skulle melde seg. På grunn av dette anses min utredning/behandling hos denne psykologen for avsluttet, og derfor er også journalen avsluttet – ergo blir ikke eposten jeg sendte journalført. Men, psykologen råda meg til å ta vare på den uansett, fordi den kan være til hjelp for videre utredning og behandling.

Videre kunne psykologen meddele at det ser ut til at jeg burde henvises til behandling av angst og at dette er mer presserende enn utredninga for bipolar jeg går og venter på. Men, siden jeg har fått avslag på utredningssøknaden på angst for ikke så veldig lenge siden, var det like greit å vente til jeg får time til utredning for bipolar og så ta opp dette med angst der.

Fikk også en bokanbefaling: «Trange rom og åpne plasser» av Berge og Repål. Den skal visst være veldig bra i beskrivelse av hvordan angsten kommer og hva man kan gjøre for å bekjempe anfallene. Bestilte den så fort jeg hadde lest eposten fra psykologen.

Noen som har lest den?

Hva loggføring angår er jeg allerede godt i gang. Jeg har ei epikrisebok – ei sånn ukeplanleggerbok – der jeg loggfører alt mulig helserelatert (det fysiske og psykiske henger jo sammen, så det kan være greit å samle alt på ett sted), og dette har jeg gjort siden omtrent da jeg starta denne bloggen.

I denne boka har jeg også et par skalaer jeg opererer med: En for angst og angstanfall, og en for humørsvingninger. I det siste har jeg ikke vært så veldig flink til å loggføre, da – jeg har notert angstanfall og om det var et moderat eller kraftig et de dagene det gjelder, og prøvd å notere tydelige endringer i humør. Funderer på om jeg skal ordne en slags humørdagbok på bloggen også. En kalender ellernoe der man kan notere slikt.

Uansett – det går bedre nå, selv om jeg ennå er ganske gåen i topplokket og tankekaoset herjer fortsatt.