Om å mestre hverdagen

Det er ikke til å stikke under en stol at Toppetasjen er på heisatur om dagen. Det merkes, kan man si.

De siste par dagene har vært …ille. Jeg har svima rundt i en endeløs tåke av interne angsttriggere, skakkjørt samvittighet og dertil egnet negativt selvbilde, som igjen fører til at Mørket får et strammere tak.

Det er ikke noe gøy.

Det er heller ikke noe jeg får gjort så fryktelig mye med, annet enn å komme meg igjennom faenskapen på best mulig måte – mestre hverdagen. Jeg tøyer mine egne grenser så det holder for tida. De grensene blir merkbart krympa ned til et absolutt minimum på denne enden av året.

Et godt eksempel på nettopp dette er gårsdagen: Jeg hadde en heftig interntrigger gående, og gjorde alt jeg kunne for å holde ut og komme meg igjennom arbeidsdagen. Den triggeren hadde kommi snikende innpå meg på vei til jobb, så allerede klokka ni var jeg rimelig utslitt av Kaoset i Toppetasjen. Nå har jeg muligheten til å kapitulere og søke tilflukt hjemme om det blir altfor ille, men jeg tenkte som så at jeg burde i det minste prøve å fullføre dagen.

Rundt klokka ti kom sjefen min bort til meg og lurte på om jeg ville være med på en lunsj hos noen bransjefolk. Instinktivt takket jeg pent nei og sa i fra om at jeg hadde «en sånn dag» og at jeg muligens måtte kaste inn håndkleet (les: pelle meg heim). Sjefen foreslo at jeg sku tenke litt på det, og at tilbudet stod – så forsvant hun inn på et møterom. En times tid eller så seinere kom hun tilbake, og jeg takket ja til lunsjen likevel.

Interntriggeren kom jeg ikke unna uansett, og om jeg noensinne skulle lære meg å takle sånt, så måtte det skje der og da. Eksponeringsterapi.

Så… jeg ble med på lunsjen med bransjefolka. Godt innpakka i ei tåke av angst. Men – jeg kom meg igjennom det. Jeg fullførte til og med arbeidsdagen. Åtte timer med konstant angst og en interntrigger som skvetter fram fra dypet når man minst venter det for å minne meg på at den ennå er der.

Og jeg er ganske stolt av meg selv over å ha kommet meg igjennom en slik dag når jeg er så fantastisk sliten av alt Kaoset som jeg er.

Men så har vi problemet, da: Når jeg mestrer hverdagen på den måten (på jobb), og så kommer hjem der jeg kan senke skuldrene, så kommer også reaksjonen. Jeg har ennå et stykke igjen på veien før jeg greier å mestre hverdagen i Kaoset og unngår en forsinka reaksjon seinere på kvelden.

Sånn som det er akkurat nå, skyver jeg bare problemet foran meg og utsetter det hele til jeg kommer hjem, og så krøller jeg meg sammen i fosterstilling under dyna og trygler om nåde… …Jeg jobber med å mestre hverdagen – med å tåle interntriggerne uten å gå i dørken flere timer seinere. Ting tar tid.

Har forøvrig hatt en tilsvarende dag – minus lunsj med bransjefolk utomhus – i dag. Nye åtte timer innpakka i ei tjukk tåke av interntriggere. Åtte timer med desperate forsøk på å distrahere Kaoset nok til at Toppetasjen får kobla inn rasjonelle tanker som kan overstyre alt annet.

Det er slitsomt, det gjør fysisk vondt (anspent, da sjø – blir vonde muskler i rygg og nakke av sånt), og jeg er fullstendig gåen når jeg kommer heim. Jeg håper i det lengste at morgendagen skal bli bedre. Vet ærlig talt ikke hvor mye mer av dette jeg tåler. Jo mer utslitt i huet jeg blir av Kaoset, jo lettere er det for Mørket å få overtaket.

Det er noe jeg helst vil unngå.

Reklamer

Lakenskrekk & Puteangst

En av de tingene som ble gjentatt omatt og omattatt – nesten til det kjedsommelige – på Bipolar-kurset i fjor er hvor viktig søvn er for oss «Fargerike». Hurra for meg…

Endring i søvnmønstret er gjerne det første, og klareste, tegnet på at en såkalt bipolar episode er i tjømda. Hvorvidt endringen er den samme hver gang man svinger en eller annen vei på humørskalaen er nok individuelt – hos meg er den forholdsvis lik fra gang til gang: Før selve episoden egentlig inntreffer med full hornmusikk er huet mitt noe kaotisk av seg. Humøret svinger opp og ned og alle veier, og søvnen er heller ustabil. Utslitt av alt kaoset i Toppetasjen blir jeg jo trøtt …jeg blir bare ikke søvnig.

Det er ikke Evig Solskinn og Glitrende Enhjørninger Dansende Over Regnbuer når Kaoset står på som verst, ass.

Min kjære(!?) bonus-diagnose sørger for at jeg er Stuptrøtt & Søvnløs 6 av 7 dager i uka. Det vil si, jeg sovner jo – til slutt – når jeg er såpass utkjørt at huet ikke greier å oppfatte triggerne som gnafler på hjernebarken. Det er tidvis «litt» slitsomt.

Og så, når Kaoset har herja med huet mitt etter beste evne i noen uker, og jeg vurderer digre Hållivudd-solbriller for å skjule Pandatrynet, er sannsynligheta stor for at jeg ramler utfor stupet og gjør et lite magaplask ned i Mørket. Fra å være Stuptrøtt & Søvnløs blir jeg verdensmester i Snorking for Viderekommende… Personlig rekord er 20 og en halv av 24 mulige timer i ett døgn. Og samme hvor mye jeg sover, er jeg like forbanna Stuptrøtt uansett.

Er jaggumeg ingen Glitrende Enhjørninger å skue dansende over Regnbuen her heller.

Kaoset er treigere og seigere – som ei tjukk tåke. Det er ikke helt følelsen av å bli rivi i fillebiter av stormen på innsida lenger, men mer å bli sakte, men sikkert, spist opp innenifra. Er slitsomt det også, om enn på en litt anna måte.

Så – her er vi, da. Stuptrøtt & Søvnløs med Kaoset røskende innabords og en eller annen trigger som mater monsteret. Jeg er livredd lakenet, har noia for dyna og puta tør jeg ikke se på en gang.

God natt. (</sarkasme>)

Kaosteori

Jeg er sint, jeg er lei meg, jeg er redd – aller mest er jeg forvirra og sliten.

Bipolarkurset må virkelig ha noe for seg, for her og nå sitter jeg og (over)analyserer tankene som svirrer rundt i hodet mitt, med gråten i halsen, og forteller meg selv at jeg ikke må ta sorgene på forskudd. Men, det er vanskelig å la være – når man har lært, til en viss grad, å skilne mellom en vanlig «dårlig dag» og tidlige varseltegn på noe langt verre.

Jeg har vært eutym – det vil si stabil i humøret – i omtrent fem måneder nå. Hva som har utløst dette nå aner jeg ikke, jeg vet engang ikke hva dette er, men noe er det – tror jeg. Det er nok flere faktorer som spiller inn her: Jeg er i utgangspunktet ikke spesielt glad i sommeren, blir vanligvis neffor i løpet av den, og det har vært ekstra mye stress på jobben i det siste.

Hovedgrunnen til at jeg mistenker at dette kan være startgropa på et mye større og mørkere høl, for jeg mistenker jo nettopp det, er at jeg kjenner forskjell. Tidligere merka jeg ikke noe stor forskjell, sånn egentlig, før jeg var fanga i mørket og depresjonen var et faktum. Nå greier jeg såvidt det er å skilne mellom en «dårlig dag» og noe «mer» enn det. Mest på grunn av endringer i tankemønster, og følelsen av tomhet.

Hvis jeg bare har en dårlig dag og ting går litt på tverke, så har jeg ikke disse tingene, jeg tenker ikke utelukkende negativt, og jeg føler meg ikke spesielt tom innvendig. Nå – er det sånn. Et indre kaos, men det er sirupstreigt, ei grå tåke sniker seg innpå meg – jeg kjenner den igjen – og angsten herjer; snikende ullteppe-angsten; den konstante uroen for «hva er dette? skjer det nå igjen? hvor mørkt blir det denne gangen?» og så videre.

Teorien fra Bipolarkurset siver inn og gjør meg oppmerksom på slike endringer. Det er i bunn og grunn en bra ting, fordi det betyr at jeg kan ta tak i det hele tidlig, men deprimerende likevel: Jeg skjønner hva som kommer. Jeg forstår at sannsynligheten for at det kommer er relativt høy nå. Egentlig er også dette en bra ting, fordi det indikerer at jeg nå vet sånn circa hvor brytningspunktet mitt er, altså når jeg er i ferd med å stupe uti en depresjon. (Kan ikke si jeg vet hvor brytningspunktet for å ta av mot en hypomani er ennå, men jeg finner vel ut av det også.)

Så nå begynner jobben for fullt. Slagplanen må iverksettes, og jeg må jobbe meg igjennom dette. Jeg har ikke tid til å bli syk nå. Kommer depresjonen, så kommer den, men jeg må prøve å minimere skaden den kan gjøre. Som sagt er det tidlig ennå, litt for tidlig til å være sikker, men jeg er på vakt. Jeg følger med.

Nullpunktet

Overskriften på dette innlegget kan kanskje være litt forvirrende og misvisende, men for meg er nullpunktet en bra ting: Nullpunktet på bipolarskalaen min betyr stabil, i bra humør, avslappa. Jeg tror jeg har kommet meg dit nå. Hodet er ikke lenger tåkete av negative og destruktive tanker og ideer, selvbildet begynner å komme seg, og jeg gleder meg over ting igjen – jeg gjør ting igjen, ikke minst. Og angstspøket har gjemt seg inntil videre, ser det ut til. Jeg har i hvert fall ikke hatt nevneverdige angstanfall på ei god stund, og ja – jeg nyter dette så lenge jeg kan.

Leseprosjektet mitt går fremover også – hurra!

I dag fikk jeg noe fint i posten – jeg fikk innvilget søknaden min om behandling hos NTNU Psykologiske Poliklinikker for litt siden, og i dag kom brevet med informasjon om tid og sted for første time. Ironisk nok skal jeg begynne i behandling , nå som jeg er kommet ut av depresjonståka. Men; på mange måter er dette en bra ting; jeg er sannsynligvis klarere i toppen og mer mottakelig for behandling nå sammenlignet med for tre uker siden.

Alt i alt har jeg det veldig fint for tiden. Ting går fremover, ting er lysere, jeg leser masse og jeg skriver; jeg er produktiv og kreativ igjen og det er så godt.

Seier i hverdagen

Jeg var veldig i tvil på søndag kveld. Ville jeg greie å komme meg på jobb på mandag? Ville jeg orke å være der og gjøre jobben min? Ville det gå bra? Ville jeg bryte sammen og kapitulere? Spørsmålene kvernet i topplokket i det lengste, og gjorde sitt for at søvnen uteble.

Men – jeg greide det. Jeg kom meg på jobb, etter bare tre timer søvn. Trøtt og jævlig, ja – men jeg greide det. Det var årets første seier i hverdagen. Jeg unngår bevisst å la meg stresses ihjel disse første dagene, jeg tar det rolig med vilje – passer på meg selv.

Da jeg kom hjem fra jobb i går lå en stor fin ny bok og venta på meg i postkassa: The Fry Chronicles – an autobiography av Stephen Fry. Har lest en del i den allerede. Kjempefin så langt. Leselysten sniker seg innpå meg fra tid til annen, og det er litt praktisk – å lese gir meg noe annet å tenke på, distraherer hodet litt, og det er bra.

Likevel, jeg håper jeg får svar fra NTNU snart. Jeg henviste meg selv til et behandlingstilbud de har like før jul. Tenkte jeg skulle gi de et par dager før jeg uansett må ringe fastlegen min for å be ham om å henvise meg til DPS. Han ville at vi skulle vente litt, for å se hva NTNU kunne tilby, men jeg kommer til å be om henvisning til DPS uansett utfall av NTNU-opplegget.

Har tatt i bruk den nye ukeplanleggeren jeg nevnte i et tidligere innlegg også. Jeg skal egentlig føre dagens rapport før jeg legger meg, men det har jeg ikke vært våken nok til å gjøre foreløpig. Så inntil videre gjør fører jeg gårsdagens rapport om mårran over en kaffekopp mens jeg venter på at jobbpcen skal bli klar til dyst.

Så, alt i alt har det nye året begynt ålreit. Selv om jeg er latterlig trøtt og sliten døgnet rundt for tida. Vil komme meg opp og ut av depresjonståka.

Nytt år, nye muligheter

Jeg er fremdeles deprimert, men jeg tenkte at jeg måtte i det minste prøve å komme meg på jobb i morgen nå som sykemeldinga er gått ut. Så, nå sitter jeg i sofakroken med angstklumpen i magen, og har egentlig ikke fryktelig lyst – men jeg må prøve. Om ikke annet, så må jeg prøve. Jeg aner ikke hvordan det vil gå, eller om jeg vil klare det, men intensjonen er der.

Jula har vært utfordrende, men jeg lærte noe nytt: Jeg har vært forkjøla mesteparten av romjula (fra 1.juledag og utover), og da forkjølelsen begynte å slippe taket, kom depresjonen tilbake for fullt. Det hadde jeg faktisk ikke regna med. Er ikke ute av den skauen ennå, for å si det sånn…

Jeg har ingen nyttårsforsett, ikke egentlig. Har ønsker, da. Ønsker om et bedre (lettere?) år enn hva fjoråret var, ønsker om å få ordnet et behandlingsopplegg som fungerer, håp om at jeg skal lære meg å leve med lidelsene mine – et håp om at jeg skal takle stemningssvingningene og angstanfallene bedre i det kommende året.

Om jeg ikke kommer meg opp og ut av denne gjørma snart må det mer drastiske tiltak til. Jeg er fremdeles utslitt, fremdeles langt nede, noe må gjøres snart. Jeg vil jo ikke ha det sånn.

Tre dager

Jeg greide å holde hodet over vannet i tre dager.

Julaften ble koselig trass i min frykt for at det skulle bli et assosiasjonshelvette; det var første gang siden påske – siden første panikkanfall – jeg var hos foreldra mine. Det gikk greit, faktisk. Skjønt, det var en del angst å skue natt til i dag. Sleit med å få sove, lå våken i tre eller fire timer.

Da jeg våkna litt utpå dagen i dag kjente jeg at brystkassa var tett, sånn typisk «nå blir du forkjøla»-type tett. Og formen mentalt sett hadde kræsja totalt. Jeg holdt ut på julaften, men i dag var det ingen bønn: Gråt, gråt og mer gråt. Bror min med familie kom på besøk, og det ble åpning av flere julegaver. Så enda mer mat, og så kjørte samboerpusen og jeg hjem.

Egentlig skulle jeg ha vært med på middag i kveld også, men formen var i dårligste laget. Jeg tilbragte kvelden under pleddet i sofakroken, med et digert ullskjerf tulla rundt halsen, og så Skjønnheten & Udyret – akkurat som før i tida. Hver gang jeg var syk da jeg var lita, så var det den filmen jeg satte på. Nostalgi er snedige greier.

Formen er blitt litt bedre – snevet av feber har gått litt ned tror jeg. Planer for jula framover er å bare slappe av mest mulig og bli frisk – både fysisk og psykisk.