Stormfulle Høyder

Jeg kom over dette innlegget på bloggen til Karianne, og følte meg reint inspirert til å faktisk skrive et skikkelig innlegg selv. (Jaggu!) Aller mest på grunn av det siste avsnittet:

Den paniske delen av min angst, der redselen også tar tak fysisk, med uklart syn, svimmelhet, kvalme, munntørrhet – panikk, er NY for meg. Jeg har tidligere vært redd – men ikke så redd at jeg har måttet flykte fra ubehagelige situasjoner, slik panikken velger å gjøre når den får tak.

Etter å ha gått på Bipolarkurset en del ganger nå har jeg begynt å forstå – i større grad enn tidligere – hvor forskjellig en og samme diagnose kan oppleves for hver enkelt. Nå har kanskje ikke Karianne og jeg helt samme type angstdiagnose, men grunnprinsippene er forsåvidt de samme – vi blir redde for visse ting og situasjoner, eller for å bli redd, rett og slett; angst for angsten.

Første gang jeg fikk angst var det et panikkanfall. Ikke det kraftigste jeg har hatt, men likefullt skremmende. Min første opplevelse var så og si det eksakt motsatte av Kariannes, tror jeg. Hun har det jeg kaller «snikende ullteppe»-varianten, som er en mer konstant indre uro og bekryming i alt for stor grad (av det som er normalt). Jeg får sånn type angst jeg også av og til, men den er mer et symptom på begynnende depresjon i mitt tilfelle. Anfallene jeg får av angstdiagnosen er mer plutselige, og som regel kraftigere enn det snikende ullteppet av uro som brer seg over meg når jeg er på vei ned i mørket.

Jeg fikk lov til å tjuvlåne litt overskrifter og diverse fra innlegget Karianne skreiv, men rekkefølgen er litt annerledes her hos meg.

Hva er jeg redd for?
Først og fremst er jeg redd for to ting: Å få flere panikkanfall (type 10 på skalaen min – jeg har vært der, vil ikke tilbake) og å kaste opp. Som et resultat av dette reagerer jeg skikkelig dårlig på å føle meg uvel og kvalm, og jeg feiltolker signalene kroppen min gir. Slike feiltolkninger framprovoserer angsten ytterligere. Hipphurra.

Eksempel: Jeg er skikkelig sulten, så sulten at jeg blir kvalm. Hodet mitt skjønner ikke at det er sult, men hopper rett til nå-skal-du-i-alarmberedskap-modusen, fordi hodet mitt tror jeg kommer til å bli dårlig og kaste opp. Dette fører igjen til at jeg blir mer kvalm, fordi angstnivået eskalerer, som igjen fører til ytterligere eskalering av angstnivået og dermed enda mer kvalme. Det er en evig ond sirkel, det der.

Hvis jeg i utgangspunktet var redd for å bli dårlig og kaste opp, så blir det etterhvert en frykt for å få panikk. Blir livredd for at Det (Det Fæle – Det Skumle – Panikken) skal komme, at jeg ikke skal greie å holde kontrollen, at jeg får et verre anfall enn forrige gang – at jeg faktisk tilter denne gangen.

Hvor blir jeg redd?
Overalt og ingen steder, egentlig. Jeg kan bli redd når som helst, og hvor som helst. Visse situasjoner er mer ubehagelige enn andre, slik som steder der jeg er «fanget» og ikke kan stikke av like lett hvis det blir for kjapp eskalering på angstnivået. Jeg har også merka at angstspøket kommer kjappere og kraftigere hvis jeg i utgangspunktet er sliten. Én konsekvens av det der er at jeg av og til unngår situasjoner som kan være ekstra stressende – typisk eksempel er steder der jeg ikke har muligheten til å forlate situasjonen når jeg selv måtte ønske.

…så – hvordan trosser jeg angsten?
Det er her jeg feiler da veit du. Fordi – jeg skulle jo egentlig ha gjort intet mindre enn fire runder med eksponeringstrening på egenhånd nå, for å trosse denna angsten min, men jeg har gjort …ingen.

Er angsten først et faktum, så har jeg ikke noe valg – stort sett – jeg må bare la den herje, og takle det som skjer som best jeg kan. Jeg kan bremse eskaleringa selv, en del i hvert fall, men da må jeg ta det tidlig nok. Har jeg kommet forbi punktet der jeg kan snu utviklinga, må jeg bare la angsten galoppere fritt innabords – jeg har ikke noe valg. Når dette skjer er det ikke snakk om å trosse angsten lenger; da er angsten blitt en trassig unge som bare få viljen sin og herje fritt.

Sånn i det daglige vil jeg påstå jeg trosser angsten rett som det er: Situasjoner der jeg kanskje aller helst ville ha stikki av og gjømt meg under dyna mi så tvinger jeg meg selv til å bli i situasjonen, til å tåle det, til å finne veien ut. Det er ekkelt, og av og til gjør det fantastisk vondt og krever mye av meg mentalt og fysisk, men det må til. Som oftest går det bra og jeg finner veien ut, og ofte finner jeg denne veien tidlig også.

Et eksempel på dette er når jeg er «fanget» på Kontoret med en kollega som legger ut i det vide og breie om hvordan den unge håpefulle der hjemme ligger og spyr mørkelilla på grunn av blåbæryoghurten som blei fortært bare 20 minutter tidligere. Da må jeg bare tåle det. Det tar seg dårlig ut å legge på sprang – selv om det er nettopp det jeg har aller mest lyst til der og da.

Det handler om å «stå i det» som M. sier. Selv om det er helt forjævlig når det pågår – hold ut. Angsten er en trassig unge som vil ha viljen sin, vær trassig tilbake og nekt angsten det den vil ha. Vær sta. Hold ut. Pust ut (mer ut enn inn – forøvrig et utmerket tips!).

Veien ut er gjennom.

Reklamer

Påske

Tida har gått fryktelig fort – i morgen er det tilbake til hverdag og jobb. For min del har det vært ei slapp påske, akkurat sånn som jeg liker den. Samboern og jeg var en tur på besøk til foreldra mine tidligere i uka. Søstra til mamma og mannen hennes, og broren til pappa og kona hans var også der. Var en koselig tur. Et par dager seinere pakka Samboern og jeg bilen, med katt og det hele, og dro på hytta (til svigermor). Jeg trives på hytta; det er så fredelig der – deilig.

Før påske hadde jeg fått heimelekse av M – om å eksponere meg selv i forbindelse med angsten og triggere. Dette gikk det litt så om så med, er jeg redd. Med lange kvelder og mye snakking på hytta ble det liksom aldri til at jeg satte meg ned og eksponerte meg. Noe eksponering blei det uansett, men sikkert ikke nok. Det får så være. Jeg hadde også med meg arbeidsboka fra bipolarkurset på hytta. Tanken var å få gjort hjemmearbeidet, men… der også; lange kvelder og mye snakking… Jeg har ennå noen dager på meg til å få gjort leksene, da. Kanskje jeg får ånden over meg i morgen?

Håper dere også har hatt ei fin påske.

«Trigger Happy»

Først litt bakgrunnshistorie:
En av mine absolutt største / kraftigste triggere er …oppkast. Jeg har alltid vært redd for å kaste opp, og reagert forholdsvis kraftig på å se eller høre noen kaste opp. Dette fører til at jeg får totalt fullstendig noia når jeg hører at omgangssyken går, jeg blir seriøst livredd for å få det selv. Jeg har hatt omgangssyken en gang i livet – i fjor – og det var helt forjævlig heftig i tillegg (NORO-viruset).

Det som er litt kjedelig er at når angstanfall er i anmarsj så blir jeg gjerne kvalm og uvel, og av og til – hvis anfallet er kraftig nok – så brekker jeg meg. Noe som igjen fører til kraftigere angst, og hissigere anfall, mer voldsomme brekninger, og så videre – rundt og rundt i den onde sirkelen.

Det. Er. Så. Jævlig.

Men det rare er at jeg ikke trigges av å lese f.eks Kariannes blogg – selv om den har en god del innlegg om nettopp oppkast.

Hvilket bringer meg til timen med M i dag.
I dag skulle jeg eksponeres.
Så det holder.
Jeg har eksponert meg selv tidligere, forsiktig og rolig, babysteps; men i dag var jeg allerede urolig da jeg kom til timen, så M så sitt snitt til å utnytte dette. Uroen min kom på grunn av at noen jeg kjenner postet følgende melding på Facebook i går kveld: «Omgangssyken….» – det skal ikke mer til.

Så M brukte denne uroen og vi skulle framprovosere mer angst. Hurra, liksom… Uansett – inn kommer ei jente, en av observatørene, og hun skal fortelle meg, i detalj, om da hun selv hadde omgangssyken i jula. Jippi. Og det gjorde hun. Forklarte, og beskrev, og jeg kjente angsten stige innvendig. Trøtt og sliten som jeg var, så skulle det ikke så himla mye til før angstnivået begynte å krype oppover skalaen.

Hun fortalte historien tre ganger – av og til stilte M spørsmål – og jenta fortalte mer. Første gangen var det ekkelt. Da hun satt der og fortalte, var det som om det blei laga en film inni hodet mitt, en film jeg ikke kan se vekk fra – kan ikke unngå den. Andre gangen var det ekkelt. Filmen bare fortsatte – mer detaljert – klarere – mer grotesk. Tredje gangen… begynte uroen i meg å avta, jeg gikk nedover skalaen, jeg tålte å høre det – alle de ekle detaljene – det gikk bra.

I kveld, derimot, har jeg tydeligvis hatt en forsinka reaksjon på det hele. Det er ekkelt. Nervøs, urolig, redd for omgangssyken – redd for å få den. Småkvalm – mer angst – mer kvalme – hurramegrundt. Må bare finne meg i det, komme meg igjennom.

Jeg har også fått hjemmelekse – på en måte – av M: Eksponere meg selv. Fordi jeg reagerer på å se/høre noen kaste opp, så er eksponeringa enkel. Finn video av slikt på YouTube, og se den. (Fyfaen!) Jeg må nok «manne meg opp» til det, så en dag jeg er uthvilt og rolig så skal jeg finne artikler og tekst – helst ikke kliniske beskrivelser – av omgangssyken, og lese dem.

Jeg må greie å lese dem.
Jeg skal greie å lese dem.

Første Kursdag

Dette er arbeidsboka mi – en perm full av informasjon om bipolar lidelse og en hel haug med nyttige råd og tips.
20110324-081646.jpg
I tillegg har jeg også ei dedikert notatbok til kurset – jeg liker å ta notater; notater hjelper.

Jeg er rimelig gåen i huet etter kurset, men her er noen kjappe fakta:
* vi er 10 stykk på gruppa
* det er god spredning i alder og bakgrunn
* det er god spredning i erfaringer (antall år med diagnosen, etc)
* kurstimene er lagt opp slik: 45 min «forelesning» / 15 min pause / 45 min til oppgavearbeid, diskusjon i plenum, osv.
* ja – vi får hjemmelekser…

Er overbevist om at dette vil være et veldig bra kurs for meg. Kjenner det tok på litt å henge med i svinga når kurslederne snakka, og så i tillegg følge med når 9 andre personer deler erfaringer eller spør om ting. Men, det går seg nok alltids til. Det er et interaktivt kurs – og det er muligens det aller beste med det: Vi kan ikke bare sitte på ræva og glane i veggen – vi må delta.

Så var det hjemmeleksa, da…

Eksperimenter & Eksponeringstrening

I dag måtte jeg til pers: Eksperimentet M snakka om tidligere ble utført i dag – med overraskende hell, faktisk. Det hele gikk ut på å hyperventilere – med vilje – for å provosere fram fysiologiske symptomer man kan få når man har et panikkanfall. Jeg blei svimmel og susete i huet, henda mine begynte å prikke, og jeg blei fryktelig tørr i munnen og svelget.

Men det gikk bra, det var ikke farlig og det trigga ikke noe angstanfall – i det hele tatt.

Og på tirsdag hadde jeg litt ufrivillig eksponeringsterapi/trening. Jeg overhørte en kollega på jobb nevne ungen sin som «hadde magasjau og spydde». Heiii trigger! Men der også: Ikke noe særlig skjedde. Jeg fikk det for meg at jeg skulle holde meg på litt ekstra avstand, men det blir fort vanskelig når samme person svinser inn på kontoret mitt for å spørre om noe bare et kvarter senere. Angstnivået steg ikke nevneverdig, og ganske raskt flytta jeg fokuset over på jobb. Hurra!

Jeg overlevde – angsten ble ikke trigga. En seier der, altså. Terapien med M må funke på et eller anna nivå. Jeg takler slike situasjoner mye bedre nå enn for noen måneder siden.

I dag fikk jeg også brevet i posten om Bipolarkurset, med kursplan. Kurset heter «Forebygging av tilbakefall ved bipolar lidelse» og starter neste torsdag.
Kursplanen:
24 mars: Hva er bipolar lidelse?
31 mars: Årsaker til bipolar lidelse
07 april: Symptomer og tiltak ved hypomani og mani
14 april: Symptomer og tiltak ved depresjon og blandet tilstand
Påskeferie
28 april: Behandling med bipolar lidelse
05 mai: Medisinsk behandling
12 mai: Stressfaktorer og stressmestring
19 mai: Livsførsel
26 mai: Rettigheter (NAV, arbeidsliv, trygd, etc)
Kristi himmelfartsdag
09 juni: Oppsummering/avslutning

Jeg tror dette blir et bra kurs, og jeg er veldig, veldig glad for at jeg har fått plass på det.

Kursplass

I dag var jeg på «førsamtale» hos Team Bipolar ved Østmarka (St.Olavs Psykiatriske Avdeling).

Det var en hyggelig psykolog jeg fikk snakke med, den samme jeg snakka med på telefonen tidligere. Hun spurte om litt forskjellige ting, mest for å forsikre seg om at jeg ikke kom til å tørne helt på kurset, tipper jeg… Spørsmålene gikk mye på ting som «hvordan er det for deg å være i grupper med ukjente mennesker?» og lignende. Jeg har ikke noe problem med grupper, eller ukjente mennesker, eller noe sånt, så det var også det jeg svarte.

Sagt på en annen måte: Jeg har fått plass på kurset. Hurra!

Psykologen kunne også fortelle meg at jeg var en ypperlig kandidat, fordi jeg allerede har så mye ståpå-vilje og tar tak i alt det her mer eller mindre på egenhånd, er ei lita sta jente som vil vil vil takle det hele best mulig, og at jeg allerede gjør ting de vil lære oss på kurset, som å skrive humørdagbok og slike ting. Seriøst – dama skrøyt hemningsløst av hvor flink pasient jeg er. Ja, jeg lo litt av det der – det var jo morsomt. Jeg vil jo bare takle det her, og måten jeg gjør det på er tydeligvis «riktig» siden det er ting jeg kommer til å lære (mer) om på kurset.

Mengden fravær fra jobb i en periode er litt kjedelig, selvsagt – men dette er noe som er bittelittegranne viktigere for meg. Dessuten: Jeg sier ifra tidlig til sjefer og personalansvarlige, de har god tid til å finne en eventuell vikar for timene jeg er borte, hvis de synes det er behov for det. Og – de var alle positive til kurset: De skjønner at det vil hjelpe, de ser hvordan jeg vil jobbe meg igjennom dette, at jeg ønsker å lære hvordan jeg skal takle dette slik at det affekterer jobblivet minst mulig.

Det er godt. Støtte er godt.

Jeg vet ikke så mye om selve kurset ennå, annet enn at det begynner om ca 3 uker og vil vare til midten av juni. Timene i kurset er på omtrent to timer, hver torsdag ettermiddag. Alt kursmateriell og pensum vil jeg få av Team Bipolar, så jeg trenger ikke å kjøpe noe eller betale noe så vidt jeg vet.

Jeg gleder meg, faktisk, til å begynne – til å lære mer; til å legge ferdig puslespillet i hodet mitt, so to speak.