Første Kursdag

Dette er arbeidsboka mi – en perm full av informasjon om bipolar lidelse og en hel haug med nyttige råd og tips.
20110324-081646.jpg
I tillegg har jeg også ei dedikert notatbok til kurset – jeg liker å ta notater; notater hjelper.

Jeg er rimelig gåen i huet etter kurset, men her er noen kjappe fakta:
* vi er 10 stykk på gruppa
* det er god spredning i alder og bakgrunn
* det er god spredning i erfaringer (antall år med diagnosen, etc)
* kurstimene er lagt opp slik: 45 min «forelesning» / 15 min pause / 45 min til oppgavearbeid, diskusjon i plenum, osv.
* ja – vi får hjemmelekser…

Er overbevist om at dette vil være et veldig bra kurs for meg. Kjenner det tok på litt å henge med i svinga når kurslederne snakka, og så i tillegg følge med når 9 andre personer deler erfaringer eller spør om ting. Men, det går seg nok alltids til. Det er et interaktivt kurs – og det er muligens det aller beste med det: Vi kan ikke bare sitte på ræva og glane i veggen – vi må delta.

Så var det hjemmeleksa, da…

Eksperimenter & Eksponeringstrening

I dag måtte jeg til pers: Eksperimentet M snakka om tidligere ble utført i dag – med overraskende hell, faktisk. Det hele gikk ut på å hyperventilere – med vilje – for å provosere fram fysiologiske symptomer man kan få når man har et panikkanfall. Jeg blei svimmel og susete i huet, henda mine begynte å prikke, og jeg blei fryktelig tørr i munnen og svelget.

Men det gikk bra, det var ikke farlig og det trigga ikke noe angstanfall – i det hele tatt.

Og på tirsdag hadde jeg litt ufrivillig eksponeringsterapi/trening. Jeg overhørte en kollega på jobb nevne ungen sin som «hadde magasjau og spydde». Heiii trigger! Men der også: Ikke noe særlig skjedde. Jeg fikk det for meg at jeg skulle holde meg på litt ekstra avstand, men det blir fort vanskelig når samme person svinser inn på kontoret mitt for å spørre om noe bare et kvarter senere. Angstnivået steg ikke nevneverdig, og ganske raskt flytta jeg fokuset over på jobb. Hurra!

Jeg overlevde – angsten ble ikke trigga. En seier der, altså. Terapien med M må funke på et eller anna nivå. Jeg takler slike situasjoner mye bedre nå enn for noen måneder siden.

I dag fikk jeg også brevet i posten om Bipolarkurset, med kursplan. Kurset heter «Forebygging av tilbakefall ved bipolar lidelse» og starter neste torsdag.
Kursplanen:
24 mars: Hva er bipolar lidelse?
31 mars: Årsaker til bipolar lidelse
07 april: Symptomer og tiltak ved hypomani og mani
14 april: Symptomer og tiltak ved depresjon og blandet tilstand
Påskeferie
28 april: Behandling med bipolar lidelse
05 mai: Medisinsk behandling
12 mai: Stressfaktorer og stressmestring
19 mai: Livsførsel
26 mai: Rettigheter (NAV, arbeidsliv, trygd, etc)
Kristi himmelfartsdag
09 juni: Oppsummering/avslutning

Jeg tror dette blir et bra kurs, og jeg er veldig, veldig glad for at jeg har fått plass på det.

Kursplass

I dag var jeg på «førsamtale» hos Team Bipolar ved Østmarka (St.Olavs Psykiatriske Avdeling).

Det var en hyggelig psykolog jeg fikk snakke med, den samme jeg snakka med på telefonen tidligere. Hun spurte om litt forskjellige ting, mest for å forsikre seg om at jeg ikke kom til å tørne helt på kurset, tipper jeg… Spørsmålene gikk mye på ting som «hvordan er det for deg å være i grupper med ukjente mennesker?» og lignende. Jeg har ikke noe problem med grupper, eller ukjente mennesker, eller noe sånt, så det var også det jeg svarte.

Sagt på en annen måte: Jeg har fått plass på kurset. Hurra!

Psykologen kunne også fortelle meg at jeg var en ypperlig kandidat, fordi jeg allerede har så mye ståpå-vilje og tar tak i alt det her mer eller mindre på egenhånd, er ei lita sta jente som vil vil vil takle det hele best mulig, og at jeg allerede gjør ting de vil lære oss på kurset, som å skrive humørdagbok og slike ting. Seriøst – dama skrøyt hemningsløst av hvor flink pasient jeg er. Ja, jeg lo litt av det der – det var jo morsomt. Jeg vil jo bare takle det her, og måten jeg gjør det på er tydeligvis «riktig» siden det er ting jeg kommer til å lære (mer) om på kurset.

Mengden fravær fra jobb i en periode er litt kjedelig, selvsagt – men dette er noe som er bittelittegranne viktigere for meg. Dessuten: Jeg sier ifra tidlig til sjefer og personalansvarlige, de har god tid til å finne en eventuell vikar for timene jeg er borte, hvis de synes det er behov for det. Og – de var alle positive til kurset: De skjønner at det vil hjelpe, de ser hvordan jeg vil jobbe meg igjennom dette, at jeg ønsker å lære hvordan jeg skal takle dette slik at det affekterer jobblivet minst mulig.

Det er godt. Støtte er godt.

Jeg vet ikke så mye om selve kurset ennå, annet enn at det begynner om ca 3 uker og vil vare til midten av juni. Timene i kurset er på omtrent to timer, hver torsdag ettermiddag. Alt kursmateriell og pensum vil jeg få av Team Bipolar, så jeg trenger ikke å kjøpe noe eller betale noe så vidt jeg vet.

Jeg gleder meg, faktisk, til å begynne – til å lære mer; til å legge ferdig puslespillet i hodet mitt, so to speak.

Så…

…torsdag. Torsdag betyr terapi-time med M.

Jeg var kanskje litt ekstra sliten i morges, sånn i og med at jeg har fri i dag og måtte opp tidlig likevel. Egentlig var planen til M at vi skulle gjøre noen «eksperimenter» i dag, men det ble ikke tid. Derfor skal vi ta de neste uke. Jeg tror «eksperimentene» innebærer å erte på seg angsten, og så takle situasjonen. Skal ikke påstå jeg gleder meg veldig til dette, men på en annen side vil det nok være noe som hjelper.

Det er fremdeles kaos i toppetasjen, og det er fremdeles tendenser til å være på vei oppover, men det går så himla treeeigt. Er på tredje (eller fjerde?) uka med det her tullet nå – er drittlei.

Telefonsamtale & Innkalling

Det blir mye korte innlegg her for tida, men det får så være – jeg får komme sterkere tilbake seinere!

Uansett, Østmarka Psykiatriske ringte i dag – de hadde forsøkt å ringe på fredag også, men da så jeg det ikke før etter endt kontortid. De ringte for å innkalle meg til en «førsamtale» til bipolarkurset jeg ble henvist til av utredningslegen før jul. Forhåpentligvis har jeg med andre ord fått plass på det kurset, men det er jeg ikke 100% sikker på før etter samtalen (neste uke).

Sånn ellers kan jeg si at det er jobbing på gang, med meg selv, og det går bra selv om jeg ennå er i en kaosperiode der jeg blir sliten av ingenting. Eller – det skal fryktelig lite til før jeg blir sliten i huet, i hvert fall. Og så skal jeg ha et par dager fri i denne uka, og det gleder jeg meg til.

Skjematisk

De er glad i skjemaer, disse behandlerne.
Jeg fylte ut to skjema hos psykolog F i sommer – et skrev hun på, et skrev jeg på selv.
Jeg fylte ut et langt skjema (intervju) hos utredningslege PI – jeg svarte, han noterte.
Jeg fylte ut tre skjema etter første time hos behandler M.
Jeg fylte ut et langt skjema (kortere intervju) hos behandler M forrige time.

Jeg har fått i hjemmelekse av M å fylle ut de tre skjemaene jeg fikk etter første time om igjen pluss et ekstra skjema denne gangen. Har også fått i hjemmelekse å notere, fortelle, forklare, beskrive, gjenoppleve (o skrekk…) angst og angstanfall når nivået stiger. Når angsten kryper oppover skalaen. Jeg skal beskrive situasjonen, tanker, følelser, og hva jeg gjør for å eventuelt kontrollere skalakrypinga; få krypinga til å gå baklengs.

Skalaene mine – en for bipolaritet og en for angst

En Torsdag

Jeg kunne ha skrevet en helt vanlig torsdag, men det ville ikke ha vært helt sant. Likevel er det en ting ved torsdager som er – eller skal bli – en vane; behandlingstimene klokka halv ni hver torsdag morgen med M.

I morges var time nummer to av i alt femten. Jeg er heldig, føler jeg – M er veldig grei å snakke med, og hyggelig og smilende mesteparten av tida; men blir gravalvorlig og ser ut til å ta innover seg, så langt hun kan, hvordan det var, eller er, når jeg forteller om de litt kjipere tinga. Jeg ser hvordan ansiktet hennes forandrer seg, og på en måte er det litt godt å se: Det må jo bety at hun forstår, og forståelse er viktig.

Da timen var ferdig dro jeg på jobb. Og var der i omtrent to timer før jeg måtte haste videre til neste avtale for dagen – tannlegetime på motsatt side av byen. Jeg var bombesikker på at jeg hadde time klokka halv ett, men der tok jeg feil, gitt; timen min var ti på ett, den. Ventetid. Ganske lang ventetid, til og med. Jaja.

Uansett; tannlegen fant et hull i den ene visdomstanna mi som han ville ta, men jeg ba pent om å få ny time til det, fordi jeg skulle rekke et møte på jobb etter tannlegetimen. Jeg fikk en midlertidig fylling i tanna, og ny time, betalte for meg og trava ivei til bussen – og så var det tilbake til jobb igjen. Møtet jeg skulle rekke ble avlyst i siste liten, men det visste jo ikke jeg da jeg var hos tannlegen og stressa meg halvt ihjel for å komme meg tilbake på jobb tidsnok.

Slik stressing fram og tilbake til avtaler og ting gjør meg naturlig nok sliten. Å starte dagen med behandlingstime kan også være en medvirkende faktor; man sitter jo og snakker om tidvis kjipe ting, og sånt tar på…

Leseprosjektet mitt går framover ennå, er halvveis i bok fire allerede! Beit meg merke i noe litt interessant i går – de fleste yndlingsforfatterne mine er fra 1800-tallet og starten av 1900-tallet. Sånn går det vel, kanskje, når man er gammal litteraturstudent. Det at jeg bruker en del tid på å lese om dagene gjør at jeg er en del mindre på nett også. Om det er en bra ting eller ikke er ennå usikkert – enn så lenge trives jeg med bøkene mine, da.

15 Uker

Jeg hadde min første terapitime på NTNU Psykologiske Poliklinikker i dag.

Litt uheldig start på forholdet mellom behandler og meg at jeg kom nesten ti minutter for seint til timen; men hu tok det jaggu pent. Trafikken er helt vill tidlig om mårran i Trondheim i visse områder – selvsagt var det i disse områdene jeg skulle forflytte meg ved hjelp av taxi – og som et resultat kom jeg noen minutter for seint til bygget; og så måtte jeg finne fram til riktig kontor…

Uansett – det virker som et bra opplegg. Riktignok har jeg bare hatt én time, og kan derfor ikke uttale meg så veldig mye om det hele, men så langt virker det ålreit. Behandleren min er omtrent på min egen alder, og virker gira på å hjelpe meg, og det er jo positivt.

Ellers er det full fres på jobb, jeg leser så det hyler etter, og jeg prøver å skrive litt av og til også. Angsten gnager litt på meg for tida, da – men jeg overlever det også. Veien ut er gjennom.

Nullpunktet

Overskriften på dette innlegget kan kanskje være litt forvirrende og misvisende, men for meg er nullpunktet en bra ting: Nullpunktet på bipolarskalaen min betyr stabil, i bra humør, avslappa. Jeg tror jeg har kommet meg dit nå. Hodet er ikke lenger tåkete av negative og destruktive tanker og ideer, selvbildet begynner å komme seg, og jeg gleder meg over ting igjen – jeg gjør ting igjen, ikke minst. Og angstspøket har gjemt seg inntil videre, ser det ut til. Jeg har i hvert fall ikke hatt nevneverdige angstanfall på ei god stund, og ja – jeg nyter dette så lenge jeg kan.

Leseprosjektet mitt går fremover også – hurra!

I dag fikk jeg noe fint i posten – jeg fikk innvilget søknaden min om behandling hos NTNU Psykologiske Poliklinikker for litt siden, og i dag kom brevet med informasjon om tid og sted for første time. Ironisk nok skal jeg begynne i behandling , nå som jeg er kommet ut av depresjonståka. Men; på mange måter er dette en bra ting; jeg er sannsynligvis klarere i toppen og mer mottakelig for behandling nå sammenlignet med for tre uker siden.

Alt i alt har jeg det veldig fint for tiden. Ting går fremover, ting er lysere, jeg leser masse og jeg skriver; jeg er produktiv og kreativ igjen og det er så godt.