Angstsesongen

I dag posta VG.no denne artikkelen.

Hadde dette vært for kun ett år siden, hadde hodet mitt gått i fullstendig flatspinn. Jeg har nå lest, og finlest, artikkelen to-tre ganger og kommet fram til følgende:

  1. Joda – hodet mitt er i litt mer beredskap enn høyst nødvendig…
  2. Det står ikke noe i artikkelen jeg ikke visste allerede.
  3. … jeg erkjenner at dette ville ha vært eksponentielt mye verre for 12 måneder siden.
  4. Hvis jeg erter på meg dette nå igjen, vil jeg:
  5. a) forhåpentligvis være i stand til å raskere koble inn rasjonelle forklaringer på hva som skjer
    b) ha det helt jævlig – ja – men også ha en gyllen mulighet til å virkelig teste om all terapien jeg har vært igjennom har fungert.

Jeg hadde dette viruset i januar 2010… Jeg har aldri hatt noe som dette før, som jeg kan huske selv, og jeg har alltid vært redd for å kaste opp. Da jeg hang over do i 2010 sånn helt plutselig, skjønte jeg ikke helt hva som foregikk, fordi jeg ikke hadde hatt noe slikt før – jeg visste jo ikke hvordan det var! Jeg var livredd. Greide også å overanstrenge ryggen og havna på legevakta på grunn av det. Legen der forklarte hva det mest sannsynlig var, og det roa meg forsåvidt ned – jeg visste i det minste hva det var.

Rundt påsketider samme år fikk jeg mitt første panikkanfall. Hos meg utarter disse seg ofte med kvalme, noe som igjen førte til at kvalme ble til en trigger. Den største og verste triggeren, faktisk. Hvis anfallet er kraftig, brekker jeg meg – en ekstra trigger på toppen, med andre ord.

Tidlig i 2011 var jeg så heldig å få plass på NTNUs behandlingstilbud der psykologistudenter får prøve seg som behandlere. Behandleren min, M, og jeg hadde 15 uker sammen der vi brøt ned panikkanfallene til «cause and effect»-scenarier, jobbet med disse, og eksponeringsterapi.

Etter endt terapi føler jeg meg bedre rusta til å takle angsten. Det er lenge siden – mer enn ett år – jeg har hatt et «full-blown» panikkanfall nå, men det hender jeg ennå får mindre kraftige anfall.

Jeg får bare belage meg på at jeg er litt mer utsatt for angsten i noen uker framover. Men helt ærlig? Jeg tror det skal gå greit, til og med hvis jeg erter på meg jævelskapen… Det sier litt.

Terapi-fri

Så, på torsdag måtte jeg krype til korset og fortelle M (på telefon) at jeg ikke har vært Flink Pike og gjort eksponeringsterapitreninga mi i det hele tatt. Først og fremst på grunn av vanvittige mengder stress på jobb om dagen, og jeg har vært helt utkjørt på ettermiddagene og i helgene de siste to-tre ukene. Har rett og slett ikke makta å sette meg ned og eksponere meg. Og, jeg har ikke følt noe særlig på angsten på grunn av alt stresset heller, jeg har på en måte bare skjøvet den foran meg, tror jeg.

Løsninga på det hele blei at jeg skulle vente med eksponeringstrening til etter konferansen (stressmoment numero uno på jobb) er ferdig – om en måned(!). Jeg skal også ha en oppsummeringstime hos M neste uke (den 26.) hvor vi også skal legge en eventuell slagplan. Erfaring tilsier at jeg kan gå ned for telling i et heftig panikkanfall når stresset roer seg og jeg er på konferansen; det skjedde forrige gang… Så – vi skal finne på noe lurt.

Skal nevnes at jeg blir litt eksponert rimelig ofte uansett, så jeg får på en måte litt trening bortimot hver dag selv om jeg ikke setter meg ned og gjør de konkrete oppgavene M ga meg. M var forøvrig enig i dette.

Akkurat nå har jeg langhelg og frifrifri! Er utrolig godt å koble helt ut litt ekstra lenge av og til. På toppen av det hele er jeg veldig takknemmlig ovenfor M og løsninga vi kom fram til. Og det var veldig koselig av henne å ringe – vi ble enige om at hu skulle gjøre det, men likevel – vi snakka om løst og fast og angst og bipolar og jobb og greier i litt over en time. Nok et eksempel på at hu virkelig vil hjelpe meg mest mulig, selv etter at behandlinga egentlig er ferdig.

🙂

«Trigger Happy»

Først litt bakgrunnshistorie:
En av mine absolutt største / kraftigste triggere er …oppkast. Jeg har alltid vært redd for å kaste opp, og reagert forholdsvis kraftig på å se eller høre noen kaste opp. Dette fører til at jeg får totalt fullstendig noia når jeg hører at omgangssyken går, jeg blir seriøst livredd for å få det selv. Jeg har hatt omgangssyken en gang i livet – i fjor – og det var helt forjævlig heftig i tillegg (NORO-viruset).

Det som er litt kjedelig er at når angstanfall er i anmarsj så blir jeg gjerne kvalm og uvel, og av og til – hvis anfallet er kraftig nok – så brekker jeg meg. Noe som igjen fører til kraftigere angst, og hissigere anfall, mer voldsomme brekninger, og så videre – rundt og rundt i den onde sirkelen.

Det. Er. Så. Jævlig.

Men det rare er at jeg ikke trigges av å lese f.eks Kariannes blogg – selv om den har en god del innlegg om nettopp oppkast.

Hvilket bringer meg til timen med M i dag.
I dag skulle jeg eksponeres.
Så det holder.
Jeg har eksponert meg selv tidligere, forsiktig og rolig, babysteps; men i dag var jeg allerede urolig da jeg kom til timen, så M så sitt snitt til å utnytte dette. Uroen min kom på grunn av at noen jeg kjenner postet følgende melding på Facebook i går kveld: «Omgangssyken….» – det skal ikke mer til.

Så M brukte denne uroen og vi skulle framprovosere mer angst. Hurra, liksom… Uansett – inn kommer ei jente, en av observatørene, og hun skal fortelle meg, i detalj, om da hun selv hadde omgangssyken i jula. Jippi. Og det gjorde hun. Forklarte, og beskrev, og jeg kjente angsten stige innvendig. Trøtt og sliten som jeg var, så skulle det ikke så himla mye til før angstnivået begynte å krype oppover skalaen.

Hun fortalte historien tre ganger – av og til stilte M spørsmål – og jenta fortalte mer. Første gangen var det ekkelt. Da hun satt der og fortalte, var det som om det blei laga en film inni hodet mitt, en film jeg ikke kan se vekk fra – kan ikke unngå den. Andre gangen var det ekkelt. Filmen bare fortsatte – mer detaljert – klarere – mer grotesk. Tredje gangen… begynte uroen i meg å avta, jeg gikk nedover skalaen, jeg tålte å høre det – alle de ekle detaljene – det gikk bra.

I kveld, derimot, har jeg tydeligvis hatt en forsinka reaksjon på det hele. Det er ekkelt. Nervøs, urolig, redd for omgangssyken – redd for å få den. Småkvalm – mer angst – mer kvalme – hurramegrundt. Må bare finne meg i det, komme meg igjennom.

Jeg har også fått hjemmelekse – på en måte – av M: Eksponere meg selv. Fordi jeg reagerer på å se/høre noen kaste opp, så er eksponeringa enkel. Finn video av slikt på YouTube, og se den. (Fyfaen!) Jeg må nok «manne meg opp» til det, så en dag jeg er uthvilt og rolig så skal jeg finne artikler og tekst – helst ikke kliniske beskrivelser – av omgangssyken, og lese dem.

Jeg må greie å lese dem.
Jeg skal greie å lese dem.

Shaky

Å fytti faen inni heite hælvete !

Det er lørdag kveld og jeg har nettopp hatt mitt fjerde angstanfall denne uka.
Denne gangen var det et skikkelig jævlig et – så redd at jeg holdt på å svime av flere ganger, og nummen prikking i hender og føtter. Henda mine begynte å krampe seg, til og med. Greide ikke å røre meg stort, følte meg fanga der jeg satt, kom meg ikke vekk fra situasjonen.
Var like før jeg trygla om å dra til legevakta – såpass ille var det.

Så da er det bestemt.

Fra og med i morgen slutter jeg å ta p-pillene (minipille av typen Cerazette) mine.
Det står i pakningsvedlegget at jeg kan slutte på dagen, og jeg har hatt i bakhodet at de kan ha forverra eventuelt latent angst, samt en haug andre kjipe bivirkninger som hos meg kan trigge angstanfall.

Dette orker jeg nemlig ikke mer.

Nå håper jeg bare at det forsvinner kjapt også – eller i det minste blir merkbart mildere – etter i morgen.

Da begeret rant over

Dette er ikke min eneste blogg – jeg blogger også på vinterheim.net, en noe mindre anonym blogg – men siden denne bloggen er linka fra vinterheim-bloggen, er jeg vel ikke anonym her heller, akkurat. (Jeg laga denne bloggen for å samle tankekaoset på ett sted. Jeg har skrevet litt om diverse rot i toppetasjen på vinterheim.net også, men denne bloggen handler utelukkende om det. So now you know…)

Innlegget under kommer opprinnelig fra vinterheim-bloggen min, og er datert 18. juli 2010. Det er min skildring av opplevelsen jeg hadde da jeg fikk noe jeg tror var et angstanfall i påska i år. Jeg har også hatt to eller tre mildere versjoner av et slikt anfall etter påska. Fordi den skildringa hopper opp og biter meg når jeg leser den, gjemmer jeg den litt.

Klikk på linken under for å lese.
Les videre