Kategoriarkiv: angst

Om Angst

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Ich habe angst!

angstfaen

Jepp. Jeg er så «heldig» at jeg har panikkangst i tillegg til å være bipolar. Angst kan også være et symptom på at humøret svinger, og at man er på vei inn i en episode (som det så fint heter på fagspråket). Disse to formene for angst er forskjellige – hos meg i hvert fall. Jeg merker forskjell på om det er panikkangst-angst eller nå-svinger-humøret-angst.

Nå om dagen har jeg en herlig blanding av begge deler. Jeg har skrevet litt om hvordan de to typene angst er før, men for å gjenta: Nå-svinger-humøret-angsten er som et teppe av uro, lavt på skalaen min, og konstant; panikkangst-angsten er mer plutselig, kom lyn fra klar blå himmel – kan slå ned når som helst, hvor som helst – og dette gjør den litt skummel og vanskelig å håndtere. Hva verre er, uro-teppet kan trigge lyna.

Bildet over er tatt nå nettopp. På vei ned igjen av et forholdsvis mildt angstanfall. Jeg sier mildt, fordi jeg har vært på toppen av angstskalaen min – den går fra 0 til 10 – i et fullstendig panikkanfall. Det er ikke moro. Det er slitsomt. Dette anfallet var på rundt 4-5 eller så, tenker jeg.

Det triste er at jeg nå er blitt «vant til» å ha konstant uro, teppet er blitt ei tåke som ikke letter – jeg kan nesten ikke huske hvordan det var uten uroa, hvordan det var å være på 0 på skalaen. Lurer på om jeg noen gang vil havne på 0 igjen…

Reklame

Om Depresjon

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Verden går meg i mot av og til. Sånn som nå.

Jeg har vist tegn og symptomer på depresjon siden midten av mai, og vanligvis ville det ha slått ut i juni. Men ikke denne gangen. Denne gangen lot det vente på seg, til jeg var ferdig med sommerferie og tilbake på jobb. Til det passa minst, liksom. Før kunne jeg «gjemme» det bort fordi jeg hadde ferie, eller det var lite folk på jobb når det skjedde. Var ikke så farlig, da – gjorde ikke så mye – ble ikke så mye krøll.

På torsdag kveld kom angsten for fullt, det vil si, den kom kraftigere enn på lenge. Utmatta og nedslitt som jeg er (for tida), så fant jeg det for godt å innse at depresjonen var et faktum – «endelig». Noe av det verste jeg veit med bipolariteten er følelsen av at noe kommer til å skje, at det svinger, at det er kaos, og så at det ikke skjer likevel. Når da noe «endelig» skjer, er det nesten som en lettelse – da har jeg noe å bearbeide, noe å komme meg ut av igjen. Men uansett hvordan man ser på det, så er depresjon jævlig.

På fredag dro jeg til Dr S for å preike litt om detta med depresjon, sånn i og med at jeg nå tydeligvis var midt oppi en. Heldigvis er Dr S en fornuftig mann og skjønte raskt at det ikke var bare en «litt dårlig dag» – så nå er jeg sykemeldt. I første omgang i 2 uker, og så har jeg ny legetime for å se an situasjonen. Jeg måtte love dyrt og hellig at jeg skulle gjøre ting jeg syns er gøy – jeg skulle ut av huset minst én gang hver dag, og jeg skulle være sosial og aktiv.

Det skal jeg greie. Selv om jeg kjenner på hvor ufattelig sliten jeg blir av bare en time eller to med sosialt samvær. For det er det som skjer når jeg er deprimert, jeg blir sliten – veldig sliten – av «ingenting». Og så føler jeg meg ubrukelig fordi jeg blir så sliten, og da har man en ond sirkel av negative tanker og utmattelse.

Nå er jeg glad for at jeg har vært ærlig med sjefene mine om dette. Det gjør det mange ganger lettere å måtte forklare at jeg er sykemeldt uten å se syk ut, uten at det er noe fysisk galt. De vet hvorfor, de forstår, de godtar og tilrettelegger.

Som jeg har sagt før, så er jeg en av de veldig heldige, jeg kan fungere bortimot normalt. Være i full jobb, være sosial, være aktiv – alt det normale mennesker uten mentale lidelser gjør hele tiden. Av og til krever det mer av meg, og jeg blir lettere sliten, i perioder må jeg unngå sosiale sammenhenger og heller prioritere å komme meg på jobb. Og noen ganger sier det bare «stopp» – det går ikke – jeg makter ikke – jeg blir sykere av å presse meg selv til å fungere som alle andre, og så møter jeg veggen.

Jeg står og stanger i den proverbiale veggen nå om dagen – har lagt opp til en slagplan for å komme meg igjennom denne depresjonen også, for å trosse angsten og uroen, for å oppfylle kravene Dr S og jeg satte for sykemeldinga mi. For – jeg kan ikke bare legge meg ned og synes synd på meg selv – da blir jeg ikke bedre. Det er en konstant krigføring innabords mellom å ville legge seg ned og det å kjempe seg opp og ut.

Det er en kamp – hver gang. Ikke alle er klar over det. Hverdagen er en kamp. Og jeg kjemper.

En dårlig dag

Skrevet av Dystopia Kaotika den

De har jeg hatt mange av i det siste. Litt for mange.

Humøret er … greit nok, hverken mer eller mindre, men angsten. Den jævla angsten – den er ille. Og jeg aner ikke hva det som hisser den opp; den bare er der – konstant – som ei tåke som ikke vil lette. Kveld etter kveld sitter jeg sammenkrølla i senga og kjenner på uroen, på angsten, og greier ikke å slappe av.

Det tærer på psyken – på humøret – jeg kjenner det synke, og jeg greier ikke å fiske det opp igjen. Er for sliten, for ødelagt, for urolig. Jeg er ikke deprimert, ikke ennå, jeg er bare sliten; så ufattelig sliten.

Jeg prøver, da. Å fungere, å være sosial, å koble ut – det er vanskelig – det er kjipt å «stikke av» fra middager og hytteturer fordi jeg er for dårlig til å fungere. Og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg er den kjipe som ødelegger alt – fordi jeg ikke takler mitt eget hode.

Jeg veit jeg ikke skal tenke sånn, men det er fryktelig vanskelig å unngå de tankemønstrene på dager som denna.

Heldigvis har jeg forståelsesfull samboer og svigerforeldre. De jobber livet av seg for at jeg skal ha det bra – hele tida. Også der sniker samvittigheten seg inn; jeg skulle så gjerne vært mer oppegående, men akkurat nå greier jeg ikke…

Om Sykehusangst

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Siden forrige innlegg har det skjedd en del.

For å oppsummere litt, og forklare situasjonen: På tirsdag var jeg på Ahus og hadde en kikkhullsoperasjon, på onsdag fikk jeg høy feber og var innom Ahus en gang til fordi man var redd for å ha pådratt seg en infeksjon. Samme kveld ble jeg satt på antibiotikakur for å ta sjiten.

Det hjalp i et par dager, men så begynte feberen min å stige igjen på lørdag. Vi var i tvil, så vi ringte Ahus og spurte hva de syntes om saken. Long story short – jeg ble lagt inn lørdag kveld. Jeg var – om mulig – ennå mer uttafor og livredd enn jeg var tirsdag morgen før operasjonen.

Jeg har en viss fobi mot sykehus, legekontorer, legevakter og alt som ligner på sånt, og alt og alle som jobber på sykehus eller tilsvarende, noe jeg er åpen om til helsepersonell (av erfaring har dette vist seg å være til stor hjelp for både meg og dem…). Den store ironien i dette er at jeg overhodet ikke er redd for sprøyter, det å ta blodprøver, eller det å få vaksine. Forstå det den som kan.

På lørdag ordnet vakthavende lege det slik at Svein fikk lov å være der hos meg, fordi jeg spurte om det var mulig i det hele tatt, med argumentet at det ville gjøre det mye lettere for meg å være der. Jeg fikk et digert (egentlig 2-manns) rom helt alene, og etterhvert fikk Svein også en seng på rommet. De gangene Svein var hjemom for å hente noe, eller skifte klær, var Svigermor hos meg på Ahus så jeg skulle få slippe å være alene og redd.

Skal nevnes her at jeg aldri har vært innlagt – det vil si, overnatta og hatt eget rom, på sykehus før. Absolutt alt rundt meg var nytt og skummelt, med andre ord. Lukta av sykehus, følelsen av å se opp på intravenøs-posene med antibiotika som drypper i takt med den bråkete klokka på veggen… Bare ideen om å sove i sykehusseng var ekkel.

Siden jeg har god erfaring med å være åpen om ting, sa jeg klart i fra til alt og alle som kom inn døra på rommet mitt at jeg har sykehusangst.

Og det hjalp en hel masse: Uten unntak har jeg blitt møtt med forståelsesfulle og snille mennesker som gjorde absolutt alt de kunne for å bedre min opplevelse av dette konseptet «innlagt». De behandlet meg veldig pent, og de behandlet Svein like pent.

Disse menneskene har bidratt til å bedre min sykehusangst betraktelig denne helga: Å vite at det ikke er så farlig å være på sykehus, å vite at nattevakta faktisk er våken og er innom og ser til deg minst 2 ganger, å vite at den røde snora festa til senga di er til for at du kan nappe i den og spørre om ting. Å bli møtt med et smil og et ønske om å hjelpe etter beste evne. Det er betryggende.

Jeg måtte bli på Ahus til mandag ettermiddag.

Da jeg ble skrevet ut, leverte jeg en godteripose til en av sykepleierne som hadde passet på meg i nesten et døgn som tusen takk for at de behandlet meg så fint, og bidro til å bedre angsten min så mange hakk. Jeg fikk en klem tilbake 🙂

Nå har jeg prøvd å være innlagt på sykehus, jeg har forstått hvordan det fungerer, og jeg sitter igjen med følelsen av at «dette skal jeg klare greit» om det skjer igjen. Med forbehold om at jeg kan ramle tilbake til start hvis jeg må opereres igjen, da – det er fremdeles sjitskummelt.

… ja, og så fridde jeg til Svein, da. (Han sa «ja» uten å blunke.)

Jeg gruer meg

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Om tjue-fire timer kommer jeg til å være et totalt nervevrak.
Om drøyt tredve timer sitter jeg på Ahus og venter på å bli operert.

Jeg gruer meg.
Noe så jævlig.

Tåka av uro har blitt gradvis tettere siden torsdag ettermiddag; torsdag var siste dag på jobb før operasjonen (er sjukemeldt, veit du) og jeg er relativt sikker på at morgendagen kommer til å bli tøff. Greia er at panikkangsten min delvis trigges av dette med sykehus/helsepersonell/operasjon, og nå som det nærmer seg med sjumilsstøvler at jeg skal inn, blir også angsten mer …tydelig.

Jeg vil ikke detta her – sånn egentlig – …men, jeg veit jeg må bare bite tenna sammen og takle det og jeg veit det blir bedre etterpå.

Jævla Cystefaen

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Du veit det blir en «sånn» dag når frokosten består av smertestillende med rød trekant på pakka…

Sååå… nå har nedtellinga til operasjon begynt for fullt: I morgen er det ei uke til jeg skal inn på Ahus. Gruer meg til sykehusopphold, gleder meg til å bli ferdig med den jævla cystefaenskapen – få den ut.

Er nå i 50% sjukemelding, siden ‘aktiv sykemelding’ tydeligvis er passé og ikke finnes lenger, og i dag var (heldigvis) en sykedag. Våkna og kjente det hogg til i magan på venstre side – der cysta er og gnafler ivei. Når jeg prøver å forklare hva slags smerte det er for Svein, så sier jeg at det minner stygt om knivstikk. I hele dag har den drivi på med det der, plutselig kjenner jeg «kniven» hogge til. Smertestillende tar den verste brodden, men jeg kjenner «kniven» likevel.

Mildt sagt lei nå.

Det som er hakket mer plagsomt enn rein fysisk smerte er den psykiske delen av det hele. Fordi det er ei cyste som gnafler ivei på en eggstokk medfører dette en del hormon-kødd innabords. Og her er det festlige: Bipolar lidelse er også hormon-kødd per definisjon – det er en fysisk defekt i hjernen som kødder med hvordan hormoner som styrer humør tolkes.

For å virkelig gjøre eventyret komplett er det også slik at disse to hormon-køddende greiene «stacker» – at jeg får begge deler på en og samma tid. Sagt på en anna måte: Bipolar-hormon-kødd + Cystejævel-hormon-kødd = Stine har humør som går alle tenkelige veier / er tilnærmet rapid-cycling-koko OG har konstant Snikende Ullteppe-angst på toppen av det hele.

Skal sies at jeg stort sett kræsjer av rein og skjær utmattelse når humøret svinger så mye som det gjør nå…
…og alt dette gjør at jeg er på minussida av humørskalaen for tida, har vondt, og er mer angstball enn høyst nødvendig.

Ahus del II & Konsekvensen

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Det har vært litt stille fra denna kanten i noen dager nå. Fraværet skyldes det jeg skal fortelle om i dette innlegget.

Som dere sikkert greier å lese ut fra overskrifta, har jeg vært en liten tur på Ahus igjen, da. På torsdag kveld. Det begynte med at jeg fant det for godt å dra hjem etter kun halv dag på jobb, fordi jeg følte meg litt slapp og kjente jeg begynte å få feber igjen (den har vimsa opp og ned i over ei uke). Som sagt, så gjort.

Seinere på kvelden var Svein og jeg på besøk hos Svigers på middag. Kjempegod mat, som alltid. Følte meg forsåvidt fin i formen da, men… Halvanna time seinere sprang jeg ut døra og spydde. Mitt verste mareritt var et faktum. «Heldigvis» skjedde det så plutselig at jeg ikke rakk å få panikkanfallet (der og da).

Det at jeg har en tennisball-sized cyste gnaflende på min venstre eggstokk gjør at jeg er mer utslitt, mer sårbar, og langt mer hysterisk hva somatisk helse angår for tida. Derfor blir jeg også langt mer urolig når et eller annet ikke helt stemmer.

Og fordi jeg ikke helt greide å forklare for meg selv hvorfor det plutselig skjedde, dro vi på Ahus. Jeg var naturlig nok redd for at cysta hadde gjort et eller anna faenskap innabords. Jeg klagde min nød i skranken der og fikk komme inn: Opp i stolen med seg, og sjekke om noe var gått skeis innvendig.

Neida.

Intet nytt å melde der. Cysta er på plass, uendret, intakt.

Så, man dro heim.

Noen timer seinere… sprang jeg ut døra heime. Here we go again. Hele natt til fredag ble tilbragt hengende over bøtta i krampegråt og panikkanfall, med minimalt med søvn. Runda 39C i feber, og følte meg heller ødelagt.

To døgn seinere begynte Svein, stakkar, å få tilsvarende symptomer. Men han greide å styre de «rett vei». Vi har kommet fram til at det høyst sannsynlig var en noe hissig influensa vi har pådratt oss, og vi gjetta oss til at smitten må ha kommi fra første runde på Ahus (takk skarru faenmeg ha…), da vi satt først noen timer på legevakta her i Lillestrøm, og så noen timer på Ahus og venta.

***

Konsekvensen av dette er at angstnivået mitt nå er høyere enn hva som er normalt (for meg) – og det er konstant. Og jeg er så utslitt av alt dette styret med cysta og uroen for den, pluss panikkanfallene natt til fredag, at Mørket har meldt sin ankomst. Det er der, og det irriterer vettet av meg, men jeg jobber hardt innvendig for at det ikke skal knekke meg helt.

Som et ledd i prosessen med å bli frisk tok jeg ut sykemelding for to uker (i første omgang). Forhåpentligvis vil jeg være mer «på beina» etter at jeg har vært på kontroll av cysta, og noe lettere til sinns. Det vil gjøre at jeg får fokusert så godt som 100% på å bli frisk, uavhengig av Flink Pike-syndromet jeg er poster-child for på jobb. (Jeg jobber knallhardt, uansett hva jeg gjør, og har en lei tendens til å presse meg selv til bristepunktet til tider.)

Så, here we are…

Jakten på Nyresteinen

Skrevet av Dystopia Kaotika den

På onsdag fikk jeg stifte nærmere bekjentskap med en CT-scanner. Som nevnt i et tidligere innlegg, var jeg en svipptur innom legevakta rett før Jul der mistanken falt på begynnende nyrestein. Som et ledd i dette ble jeg også henvist til CT-røntgen av nyre-/mageregionen, og den timen hadde jeg altså på onsdag.

I dag fikk jeg kopi av resultatet fra CT’en (fordi jeg ba om å få det, kjekt å vite og alt det der…)

Jakten på nyresteinen er nå avsluttet, da de ikke kunne finne noen nyrestein. Derimot fant de – sannsynligvis benigne, altså «snille» – cyster på min venstre ovarie. Hurra… Planen der er legetime og ultralyd for å utrede videre. Det er – tross alt – noe man bør holde et lite øye med, har jeg skjønt.

Det som er litt kjedelig i sammenhengen er at jeg nå – to-tre uker etter legevakt-turen – har mer vondt, og mer konstant vondt. Og dette gjør sitt for å ødelegge Toppetasjen på meg, sånn siden jeg tidvis har såpass vondt at jeg blir småkvalm og svimmel. Hele kroppen min knyter seg. Og – dette igjen er en heftig interntrigger hos meg. Evig runddans, det der.

Akkurat her og nå har jeg det sånn. Det er ekkelt. Jeg liker det ikke. Jeg har vondt, og jeg føler meg hinsides crappy som resultat av det.

Får bare gjøre det beste ut av situasjonen: Håpe at det blir bedre.

Anxiolytika

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Superheltnavnet mitt – nesten…

AnxietyGirl

På nattbordet mitt står det et forsegla plastglass med navnet mitt på. Oppi det glasset er det tjue ganske små, antar jeg, tabletter – jeg er ikke helt sikker på hvordan de faktisk ser ut… ennå.

Jeg har fått dem for å ha i bakhånd når angstmonsteret blir for stort, ukontrollerbart, når det tar for mye nattesøvn og krefter – når jeg ikke er sterk nok til å sloss mot det alene.

Omtrent her er det ting blir komplisert.

På den ene sida er jeg veldig takknemlig og beroliget av å i det hele tatt ha det glasset – den psykiske effekten i å vite at det er der om jeg trenger hjelpa det tilbyr er forholdsvis enorm. Litt sånn: Jeg har de, jeg kan ta de – om jeg må – men siden jeg vet jeg har de, behøver jeg ikke å ta de.

På den andre sida er jeg litt smånervøs for innholdet i glasset, på hva jeg vil oppleve effekten av de som. Jeg har aldri fått denne typen medikamenter før, så jeg vet liksom ikke helt hva jeg kan, eller skal, forvente.

Og her må jeg også skyte inn at jeg overhodet ikke ønsker at de skal bli en lettvint løsning, at jeg skal ty til dem før jeg har prøvd alt mulig annet for å stagge angstmonsteret. Jeg har et heftig arsenal med anti-angst skyts klart til enhver tid. Disse små (?) tablettene er siste utvei, når alt anna feiler, og panikkanfallet er et altomspennende faktum jeg ikke makter å kontrollere.

Så – der står de, da, på nattbordet. Pent forsegla, med anmodning om forsiktighet ved bruk og en rød trekant til skrekk og advarsel.

Som du sikkert skjønner har jeg fryktelig mange «for/mot» tanker rundt dette. Jeg er ikke direkte i mot psykofarmaka som sådan, men jeg vil heller ikke la slike medikamenter bli ei krykke hvis jeg kan unngå det.

Ærlighet Varer Lengst

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg tror faktisk på det – at ærlighet varer lengst, mener jeg. Og jeg har vært veldig heldig så langt: Jeg har på magisk vis greid å unngå den verste stigmatiseringen, men jeg er også smertelig klar over at ikke alle er like heldige.

Da jeg fikk diagnosene mine jobba jeg på et sted der «alle» kjente meg, og hadde kjent meg i flere år. Det å fortelle ståa til sjefen var ikke så fryktelig skummelt. Misforstå meg rett her, man er alltid litt nervøs for å fortelle sin nærmeste overordnede at man tidvis er «litt smågal» – i mitt tilfelle var det snakk om å fortelle sjefen at jeg skulle utredes for sånn og slik. Jeg kom ham i forkjøpet, for å si det sånn, jeg var i forkant av hele greia, og informerte etter beste evne.

I mars i år flytta jeg rundt regna femti mil sørover til et helt nytt sted, nye folk, ny jobb – og et valg jeg måtte ta: Skal – skal ikke?

Jeg hadde tatt valget – underbevisst – et par måneder tidligere, da jeg satt på jobbintervju og tygde på underleppa mi da spørsmålet om «styrker og svakheter» kom skliende over bordet. Skal nevnes at nettopp dette jobbintervjuet var et av de mer skremmende, for ikke å snakke om til en av de mer prestisjetunge jobbene. I mitt stille sinn tenkte jeg at det var best å gi et godt inntrykk, så jeg kom med en noe mer omstendig forklaring på det hele.

En veit jo aldri om de på andre sida av bordet forstår hva du babler om når du bruker ord som «bipolar lidelse» og «panikkangst» – kanskje spesielt ikke hvis de er blitt feilinformert om lidelsene tidligere, og forbinder disse med noe negativt i jobbsammenheng.

Nå fikk ikke jeg den prestisjetunge jobben, men jeg greide på mystisk vis å få til et intervju nummer to og endte opp på andreplass bak en som var langt mer kvalifisert enn meg til stillingen. Jeg fikk en annen jobb i stedet, via bekjente, og jeg beholdt den i et par måneder før jeg innså at selgeryrket kanskje ikke var helt veien å gå riktig ennå.

Og så endte jeg opp i jobben jeg har per dags dato. En mandag – første uka i juni – var jeg innom et vikarbyrå her jeg bor for å registrere meg. Jeg var der klokken ti på formiddagen. De hadde et hasteoppdrag jeg kanskje passa til, så de sendte meg rett på intervju samme dag. Siden jeg nå var klar over at dette var et a) hasteoppdrag og b) et oppdrag som skulle vare en måneds tid eller så, tok jeg et veldig bevisst valg om å ikke si stort om diagnosene mine. Igjen – en veit jo aldri…

Jeg fikk jobben og var på plass neste morgen. So far, so good. Etterhvert ble engasjementet mitt forlenget først en gang, og så en gang til, og så enda en gang… Jeg var visst flink til jobben min.

Og så begynte det å nærme seg Christmayhem og angstsesong og juledepresjonen dreiv og nappa meg i hestehalen i tide og utide. Nok en gang tok jeg et veldig bevisst valg: Hvis noe skjedde – hvis det sa pang – så ville det være mye lettere for meg om de på jobb forstod hva som faktisk foregikk. En del av de rundt meg hadde allerede fått vite litt om «ståa» i Toppetasjen, men jeg hadde ikke eksplisitt fortalt sjefene mine om det.

Det ble innkalt til et møte etter mitt ønske: Sjefen min, sjefen til sjefen min og meg selv. På forhånd hadde jeg printet ut litt relevant informasjon, og var forberedt på en rekke spørsmål. Jeg la pligtskyldigst alle kortene på bordet og fortalte de begge at jeg var diagnostisert med bipolar lidelse (type II) og panikkangst, og gjorde et iherdig forsøk på å forklare hva dette betød i hverdagen de kommende ukene. Jeg gjorde det samme med sjefene mine i vikarbyrået jeg tilhører.

Jeg var veldig, veldig heldig. De jeg la kortene på bordet for forstod hva som stod på dem.

Har kun blitt møtt med forståelse og en imøtekommende holdning, og et oppriktig ønske om å tilrettelegge der det lar seg gjøre. Jeg fortalte dem at jeg ville bevise at jeg kunne jobbe, at jeg var effektiv, at disse diagnosene mine er kun en liten detalj som kan være kjekk å vite om dersom noe skulle skje på jobb. Å stå foran en sjef og prøve å forklare angstanfallet mens det pågår er ikke en prosess jeg vil gjenoppleve fryktelig mange ganger hvis jeg kan unngå det.

Jeg er bevisst åpen om disse tingene fordi jeg vet jeg er så heldig som kan være åpen om de. Diagnosene mine affekterer meg ikke nok til at de er et reellt problem i hverdagen som sådan, men de kan komme snikende innpå i ny og ne. Veldig mange der ute er ikke like heldige som meg; veldig mange der ute blir møtt med misoppfatninger og stigmatisering på bakgrunn av feilinformasjon.

Min åpenhet rundt diagnosene mine hjelper meg, det bryter ned grobunnen for stigmatisering. Jeg er i forkant, jeg opplyser, informerer, svarer på spørsmål og forsøker å hjelpe andre forstå mer om hva diagnosene innebærer (for meg). Det hjelper også veldig å vite at hvis noe skulle skje på jobb, så slipper jeg å forklare hele greia – de vet hva greia er allerede.

Jeg valgte å være åpen om alt dette fra dag én. Det har vært en styrke for meg, personlig. Likevel – jeg valgte å se det an litt nå i høst… Bevise at jeg var god nok til jobben før jeg forklarte sjefene mine hvorfor desember måned er vanskelig for meg.

Ærlighet varer lengst – tidspunktet for når man legger alle korta på bordet har nok også mye å si.