Tjuneni

I går hadde jeg bursdag – jeg ble 29 for første gang. Jeg ser fremdeles ut som en tenåring, da…

Dagen ble tilbragt i angsttåka i senga med Svein og Andromeda på laptopen. Skulle egentlig på middag hos Svigers, men vi utsatte det til i dag i stedet. Det er så behagelig at jeg har friheten til å avlyse slike ting når jeg må – de forstår.

Grunnen til at jeg hadde – og har – en del angst er at jeg nettopp har fått ordna ting på jobbfronten, og er sliten som bare rakkern på grunn av det. Når jeg er sliten, er jeg mer utsatt for angsten. Og sekundært også at jeg er litt småbekymra for at jeg skal bli syk igjen; har nettopp kravla meg ut av en depresjon som tok skikkelig på, og vil helst ikke ramle uti en ny.

Men uansett er det godt å være tilbake på jobb; samme sted, samme folka, stort sett samme jobboppgaver også. Ting ordner seg for snille piker, sies det. Godt å vite at de ordna seg for meg også.

Reklamer

En av gangen

En dag av gangen – en fot foran den andre.
Det er sånn det er blitt – en dag av gangen – kun ett gjøremål per dag, men helst hver dag.

Kravet Dr S stilte til sykemeldinga mi var at jeg skulle opp og ut hver dag. Noen dager begrenser dette seg til å takle noe så dagligdags som en tur på butikken for å kjøpe melk og brød. Det er et rimelig krav å stille – sånn siden det er veldig lett å gå i «sykemeldt-fella» og bare bli liggende flatt ut på sofaen, tiltaksløs og apatisk. Men det er også et krav, det krever noe av meg – noen ting krever mer av meg enn andre ting.

Dagens gjøremål var en litt «big deal», da, så jeg måtte bruke hele dagen i går på å psyke meg opp til det.
Jobbintervju.
*hnnngh!*
Til en jobb jeg veldig gjerne vil ha også.

Her er greia:
Å stille opp på – og gjennomføre – et jobbintervju på en dag der man våkner med uro og angst, en dag der man helst skulle snudd stumpen til verden, trekt dyna over huet og bare sovet bort hele sulamitten, er – i seg selv – en aldri så liten bragd. Skyver uroen og angsten vekk, unna, foran, seinere – går på autopilot, gjennomfører, svarer på spørsmål, forklarer og beskriver. Det går bra, det går greit, gjør forhåpentligvis et godt inntrykk. Går fra intervjuet med håpet om at de likte meg.

Så kommer reaksjonen. Timer seinere. Jeg veit jo at den kommer, men jeg veit aldri når. Halvtime etterpå? Fire timer etterpå? Neste dag? Helt tilfeldig. Har det vært et krevende gjøremål (sånn som i dag) er også den forsinka reaksjonen noe mer hissig, og sitter i lenger. Jeg blir mer sliten, sliten av å psyke meg opp til å gjennomføre, sliten av å takle reaksjonen som kommer i etterkant når jeg har gjennomført.

Og med reaksjonen kommer uroa og angsten tilbake – usikkerheten. Gjorde jeg et godt inntrykk? Svarte jeg «riktig»? Skulle jeg sagt mer – mindre – annet? Var jeg god nok? Var jeg smart nok? Hadde jeg på meg riktige klær? Passer jeg inn? Er jeg pen nok? Var jeg for smart? For ivrig? Stemte kjemien? Ser de potensiale?

Kunne de se at jeg er deprimert?

Alt jeg kan gjøre nå er å vente på eventuell tilbakemelding – om jeg er med på flere intervjurunder. Håper. Våger ikke tro (ennå).

Hei bloggen!

…jeg veit, jeg veit – lenge sida sist og sånn.

Har rett og slett ikke hatt tid, krefter eller generell ORK til å skrive noe her i det siste. Derfor følger en kort og grei listevis oppdatering på hva som har foregått sida sist:

  • Har tatt Trafikalt Grunnkurs (selv om jeg egentlig bare må ha deler av det, siden jeg er over 25, for å få lov til å øvelseskjøre (les: fjase rundt i trafikken med L på rumpa)) fordi jeg selv ville ha det før jeg begynte å kjøre rundt med L på bilen.
  • Har stressa verre på jobb – og med å søke jobb – fordi engasjementet mitt går ut i slutten av november og etter det får jeg nok ikke forlenga noe mer der jeg jobber nå… Så da må denna kua finne seg ny beitemark.
  • Apropos ku(!?) – har begynte å «slanke» meg. Det vil si, jeg har 10 kilo jeg gjerne sku bli kvitt – men prosjektet handler mer om å bli sunn, og aktiv, og …sånn. Så jeg har laga en blogg til galskapen, da. Den finner du her.
  • Nettopp gått ut i ferie. Ferien vil bestå av å få orden i heimen, og trening, og antakeligvis noe øvelseskjøring.

Og det – mine damer og herrer – er hva som har foregått her siden sist.

Kan også nevne at jeg var på kontroll (ref sykehusopphold og operasjon) for ikke så lenge siden, og alt ser finfint ut. Og fordi jeg er hysterisk av natur, har jeg satt opp halvårskontroller hos Dr I.

Svein

Svein2013

I lys av nylig forlovelse tenkte jeg at det var på sin plass å fortelle historien om han jeg skal gifte meg med: Svein.

Det hele begynte i 2002, da Svein var en tur nordover til Trøndelagen for å hjelpe min daværende kjæreste og vår felles venn med nettilgang på et dataparty. Jeg husker – såvidt – at jeg hilste på en høy kjekk fyr med blå øyne som snakka Østlandsk. Det var Svein. Ikke så veldig lenge etter dette datapartyet kom vi i snakk på IRC (oldtidens chatteprogram, red.anm.) og vi har holdt kontakten bortimot daglig via dette, og MSN (tilsvarende chattedinosaur, red.anm.) siden da.

I årene som fulgte ble jeg mer og mer glad i denne kjekkasen jeg hadde hilst på. Men – jeg trodde ikke at han var interessert i meg, så jeg … holdt kjeft – livredd for å miste ham som venn også. Svein var alltid den jeg kunne «gå til» (i overført betydning) når verden hata meg, og jeg ville for alt i verden ikke risikere at den personen forsvant ut av livet mitt.

Dessuten kjente jeg ikke helt igjen de følelsene som kom snikende innpå meg når det gjaldt ham, de var annerledes, tryggere, ikke fullt så mye berg-og-dalbane som andre ‘forelskelser’ jeg har hatt. Jeg var rett og slett ikke helt klar over at jeg var i ferd med å falle – hardt – for denna Østlendingen, før jeg innså det nesten ti år etter datapartyet i 2002.

Høsten 2011 og fram mot Nyttår prata Svein og jeg mer og mer sammen, og etter litt om og men fikk vi begge uttrykt at vi var glade i hverandre på et annet nivå enn «bare» som venner. Etterhvert som praten gikk kom det fram at vi hadde utviklet følelser for hverandre over tid, men at vi begge trodde at den andre ikke var interessert. Vi satt på hver vår kant av landet, jeg i Trøndelagen og han på Østlandet, i flere år uten å si noe i frykt for å miste hverandre som venner.

Da det ble klart at jobben min i Trøndelagen ikke kom til å fortsette, så jeg mitt snitt til å flytte derfra – til Østlandet – til Svein. I Januar i fjor møtte jeg ham igjen for første gang på ti år. Jeg var helt skjelven da jeg sjangla av flyet og fant den høye kjekke fyren i folkemengden. I det øyeblikket jeg ga ham en klem visste jeg hvor detta ville gå. Jeg var hans.

Ringer
Et par måneder seinere flytta jeg sørover, til Lillestrøm, sammen med Svein. Og nå, ett år etter, er vi forlova. Det var jeg som fridde til ham, i feberrus og med angst oppetter ørene mens jeg var innlagt på Ahus. Han svarte ‘ja’ før han registrerte hva han faktisk hadde svart på – men har ikke gitt uttrykk for å angre ennå… 😉

Jeg skal gifte meg med min beste venn, han jeg elsker og vil bli gammel med, han som forstår meg, han som lar meg begrave trynet i skjorta si og kline den til med mascaratårer når jeg har dårlige dager, han som roer meg ned når jeg har angstanfall, og han som alltid er der for meg. Jeg håper jeg greier å være der for ham.

Teksten på ringene våre er «Amor Vincit Omnia» – latinsk for «Kjærlighet overvinner alt» – skrevet på Futhark.

Om Sykehusangst

Siden forrige innlegg har det skjedd en del.

For å oppsummere litt, og forklare situasjonen: På tirsdag var jeg på Ahus og hadde en kikkhullsoperasjon, på onsdag fikk jeg høy feber og var innom Ahus en gang til fordi man var redd for å ha pådratt seg en infeksjon. Samme kveld ble jeg satt på antibiotikakur for å ta sjiten.

Det hjalp i et par dager, men så begynte feberen min å stige igjen på lørdag. Vi var i tvil, så vi ringte Ahus og spurte hva de syntes om saken. Long story short – jeg ble lagt inn lørdag kveld. Jeg var – om mulig – ennå mer uttafor og livredd enn jeg var tirsdag morgen før operasjonen.

Jeg har en viss fobi mot sykehus, legekontorer, legevakter og alt som ligner på sånt, og alt og alle som jobber på sykehus eller tilsvarende, noe jeg er åpen om til helsepersonell (av erfaring har dette vist seg å være til stor hjelp for både meg og dem…). Den store ironien i dette er at jeg overhodet ikke er redd for sprøyter, det å ta blodprøver, eller det å få vaksine. Forstå det den som kan.

På lørdag ordnet vakthavende lege det slik at Svein fikk lov å være der hos meg, fordi jeg spurte om det var mulig i det hele tatt, med argumentet at det ville gjøre det mye lettere for meg å være der. Jeg fikk et digert (egentlig 2-manns) rom helt alene, og etterhvert fikk Svein også en seng på rommet. De gangene Svein var hjemom for å hente noe, eller skifte klær, var Svigermor hos meg på Ahus så jeg skulle få slippe å være alene og redd.

Skal nevnes her at jeg aldri har vært innlagt – det vil si, overnatta og hatt eget rom, på sykehus før. Absolutt alt rundt meg var nytt og skummelt, med andre ord. Lukta av sykehus, følelsen av å se opp på intravenøs-posene med antibiotika som drypper i takt med den bråkete klokka på veggen… Bare ideen om å sove i sykehusseng var ekkel.

Siden jeg har god erfaring med å være åpen om ting, sa jeg klart i fra til alt og alle som kom inn døra på rommet mitt at jeg har sykehusangst.

Og det hjalp en hel masse: Uten unntak har jeg blitt møtt med forståelsesfulle og snille mennesker som gjorde absolutt alt de kunne for å bedre min opplevelse av dette konseptet «innlagt». De behandlet meg veldig pent, og de behandlet Svein like pent.

Disse menneskene har bidratt til å bedre min sykehusangst betraktelig denne helga: Å vite at det ikke er så farlig å være på sykehus, å vite at nattevakta faktisk er våken og er innom og ser til deg minst 2 ganger, å vite at den røde snora festa til senga di er til for at du kan nappe i den og spørre om ting. Å bli møtt med et smil og et ønske om å hjelpe etter beste evne. Det er betryggende.

Jeg måtte bli på Ahus til mandag ettermiddag.

Da jeg ble skrevet ut, leverte jeg en godteripose til en av sykepleierne som hadde passet på meg i nesten et døgn som tusen takk for at de behandlet meg så fint, og bidro til å bedre angsten min så mange hakk. Jeg fikk en klem tilbake 🙂

Nå har jeg prøvd å være innlagt på sykehus, jeg har forstått hvordan det fungerer, og jeg sitter igjen med følelsen av at «dette skal jeg klare greit» om det skjer igjen. Med forbehold om at jeg kan ramle tilbake til start hvis jeg må opereres igjen, da – det er fremdeles sjitskummelt.

… ja, og så fridde jeg til Svein, da. (Han sa «ja» uten å blunke.)

Mens vi venter…

Så – det blir operasjon, da.

Var på kontroll av cysta på fredag, og fikk konstantert at den fremdeles er der, og fremdeles er uendret. Men – siden Dr I er ei likandes dame, så bestiller a operasjon for å få fjerna den, sånn siden den faktisk gnager på psyken min en del. Det å vite at man har noe slikt, og er i konstant frykt for at den skal gjøre noe sprell, er slitsomt… Dessuten er den småvond hele tida. Noe som stresser Toppetasjen enda mer.

Er nå tilbake på jobb igjen også. Har hatt et røffe par uker siden forrige post, og jeg fant det for godt å presse meg minst mulig. Skjedde sabla mye på en og samme tid, liksom. Hodet sa stopp. Greit å være tilbake igjen, for all del, men jeg kjenner jo at jeg er sliten ennå. Så, jeg må være litt forsiktig og ikke stresse meg opp for mye

…Flink-Pike-syndromet hyler inni meg.

Vet ikke når operasjonen blir ennå, regner med å få brev fra Ahus i løpet av uka om alt det der. Bare håper at det ikke kræsjer med turen nordover i Påska. Det hadde jo bare vært perfekt… *sarkasme*

Jakten på Nyresteinen

På onsdag fikk jeg stifte nærmere bekjentskap med en CT-scanner. Som nevnt i et tidligere innlegg, var jeg en svipptur innom legevakta rett før Jul der mistanken falt på begynnende nyrestein. Som et ledd i dette ble jeg også henvist til CT-røntgen av nyre-/mageregionen, og den timen hadde jeg altså på onsdag.

I dag fikk jeg kopi av resultatet fra CT’en (fordi jeg ba om å få det, kjekt å vite og alt det der…)

Jakten på nyresteinen er nå avsluttet, da de ikke kunne finne noen nyrestein. Derimot fant de – sannsynligvis benigne, altså «snille» – cyster på min venstre ovarie. Hurra… Planen der er legetime og ultralyd for å utrede videre. Det er – tross alt – noe man bør holde et lite øye med, har jeg skjønt.

Det som er litt kjedelig i sammenhengen er at jeg nå – to-tre uker etter legevakt-turen – har mer vondt, og mer konstant vondt. Og dette gjør sitt for å ødelegge Toppetasjen på meg, sånn siden jeg tidvis har såpass vondt at jeg blir småkvalm og svimmel. Hele kroppen min knyter seg. Og – dette igjen er en heftig interntrigger hos meg. Evig runddans, det der.

Akkurat her og nå har jeg det sånn. Det er ekkelt. Jeg liker det ikke. Jeg har vondt, og jeg føler meg hinsides crappy som resultat av det.

Får bare gjøre det beste ut av situasjonen: Håpe at det blir bedre.