Kategoriarkiv: livet

Svein

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Svein2013

I lys av nylig forlovelse tenkte jeg at det var på sin plass å fortelle historien om han jeg skal gifte meg med: Svein.

Det hele begynte i 2002, da Svein var en tur nordover til Trøndelagen for å hjelpe min daværende kjæreste og vår felles venn med nettilgang på et dataparty. Jeg husker – såvidt – at jeg hilste på en høy kjekk fyr med blå øyne som snakka Østlandsk. Det var Svein. Ikke så veldig lenge etter dette datapartyet kom vi i snakk på IRC (oldtidens chatteprogram, red.anm.) og vi har holdt kontakten bortimot daglig via dette, og MSN (tilsvarende chattedinosaur, red.anm.) siden da.

I årene som fulgte ble jeg mer og mer glad i denne kjekkasen jeg hadde hilst på. Men – jeg trodde ikke at han var interessert i meg, så jeg … holdt kjeft – livredd for å miste ham som venn også. Svein var alltid den jeg kunne «gå til» (i overført betydning) når verden hata meg, og jeg ville for alt i verden ikke risikere at den personen forsvant ut av livet mitt.

Dessuten kjente jeg ikke helt igjen de følelsene som kom snikende innpå meg når det gjaldt ham, de var annerledes, tryggere, ikke fullt så mye berg-og-dalbane som andre ‘forelskelser’ jeg har hatt. Jeg var rett og slett ikke helt klar over at jeg var i ferd med å falle – hardt – for denna Østlendingen, før jeg innså det nesten ti år etter datapartyet i 2002.

Høsten 2011 og fram mot Nyttår prata Svein og jeg mer og mer sammen, og etter litt om og men fikk vi begge uttrykt at vi var glade i hverandre på et annet nivå enn «bare» som venner. Etterhvert som praten gikk kom det fram at vi hadde utviklet følelser for hverandre over tid, men at vi begge trodde at den andre ikke var interessert. Vi satt på hver vår kant av landet, jeg i Trøndelagen og han på Østlandet, i flere år uten å si noe i frykt for å miste hverandre som venner.

Da det ble klart at jobben min i Trøndelagen ikke kom til å fortsette, så jeg mitt snitt til å flytte derfra – til Østlandet – til Svein. I Januar i fjor møtte jeg ham igjen for første gang på ti år. Jeg var helt skjelven da jeg sjangla av flyet og fant den høye kjekke fyren i folkemengden. I det øyeblikket jeg ga ham en klem visste jeg hvor detta ville gå. Jeg var hans.

Ringer
Et par måneder seinere flytta jeg sørover, til Lillestrøm, sammen med Svein. Og nå, ett år etter, er vi forlova. Det var jeg som fridde til ham, i feberrus og med angst oppetter ørene mens jeg var innlagt på Ahus. Han svarte ‘ja’ før han registrerte hva han faktisk hadde svart på – men har ikke gitt uttrykk for å angre ennå… 😉

Jeg skal gifte meg med min beste venn, han jeg elsker og vil bli gammel med, han som forstår meg, han som lar meg begrave trynet i skjorta si og kline den til med mascaratårer når jeg har dårlige dager, han som roer meg ned når jeg har angstanfall, og han som alltid er der for meg. Jeg håper jeg greier å være der for ham.

Teksten på ringene våre er «Amor Vincit Omnia» – latinsk for «Kjærlighet overvinner alt» – skrevet på Futhark.

Reklame

Om Sykehusangst

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Siden forrige innlegg har det skjedd en del.

For å oppsummere litt, og forklare situasjonen: På tirsdag var jeg på Ahus og hadde en kikkhullsoperasjon, på onsdag fikk jeg høy feber og var innom Ahus en gang til fordi man var redd for å ha pådratt seg en infeksjon. Samme kveld ble jeg satt på antibiotikakur for å ta sjiten.

Det hjalp i et par dager, men så begynte feberen min å stige igjen på lørdag. Vi var i tvil, så vi ringte Ahus og spurte hva de syntes om saken. Long story short – jeg ble lagt inn lørdag kveld. Jeg var – om mulig – ennå mer uttafor og livredd enn jeg var tirsdag morgen før operasjonen.

Jeg har en viss fobi mot sykehus, legekontorer, legevakter og alt som ligner på sånt, og alt og alle som jobber på sykehus eller tilsvarende, noe jeg er åpen om til helsepersonell (av erfaring har dette vist seg å være til stor hjelp for både meg og dem…). Den store ironien i dette er at jeg overhodet ikke er redd for sprøyter, det å ta blodprøver, eller det å få vaksine. Forstå det den som kan.

På lørdag ordnet vakthavende lege det slik at Svein fikk lov å være der hos meg, fordi jeg spurte om det var mulig i det hele tatt, med argumentet at det ville gjøre det mye lettere for meg å være der. Jeg fikk et digert (egentlig 2-manns) rom helt alene, og etterhvert fikk Svein også en seng på rommet. De gangene Svein var hjemom for å hente noe, eller skifte klær, var Svigermor hos meg på Ahus så jeg skulle få slippe å være alene og redd.

Skal nevnes her at jeg aldri har vært innlagt – det vil si, overnatta og hatt eget rom, på sykehus før. Absolutt alt rundt meg var nytt og skummelt, med andre ord. Lukta av sykehus, følelsen av å se opp på intravenøs-posene med antibiotika som drypper i takt med den bråkete klokka på veggen… Bare ideen om å sove i sykehusseng var ekkel.

Siden jeg har god erfaring med å være åpen om ting, sa jeg klart i fra til alt og alle som kom inn døra på rommet mitt at jeg har sykehusangst.

Og det hjalp en hel masse: Uten unntak har jeg blitt møtt med forståelsesfulle og snille mennesker som gjorde absolutt alt de kunne for å bedre min opplevelse av dette konseptet «innlagt». De behandlet meg veldig pent, og de behandlet Svein like pent.

Disse menneskene har bidratt til å bedre min sykehusangst betraktelig denne helga: Å vite at det ikke er så farlig å være på sykehus, å vite at nattevakta faktisk er våken og er innom og ser til deg minst 2 ganger, å vite at den røde snora festa til senga di er til for at du kan nappe i den og spørre om ting. Å bli møtt med et smil og et ønske om å hjelpe etter beste evne. Det er betryggende.

Jeg måtte bli på Ahus til mandag ettermiddag.

Da jeg ble skrevet ut, leverte jeg en godteripose til en av sykepleierne som hadde passet på meg i nesten et døgn som tusen takk for at de behandlet meg så fint, og bidro til å bedre angsten min så mange hakk. Jeg fikk en klem tilbake 🙂

Nå har jeg prøvd å være innlagt på sykehus, jeg har forstått hvordan det fungerer, og jeg sitter igjen med følelsen av at «dette skal jeg klare greit» om det skjer igjen. Med forbehold om at jeg kan ramle tilbake til start hvis jeg må opereres igjen, da – det er fremdeles sjitskummelt.

… ja, og så fridde jeg til Svein, da. (Han sa «ja» uten å blunke.)

Mens vi venter…

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Så – det blir operasjon, da.

Var på kontroll av cysta på fredag, og fikk konstantert at den fremdeles er der, og fremdeles er uendret. Men – siden Dr I er ei likandes dame, så bestiller a operasjon for å få fjerna den, sånn siden den faktisk gnager på psyken min en del. Det å vite at man har noe slikt, og er i konstant frykt for at den skal gjøre noe sprell, er slitsomt… Dessuten er den småvond hele tida. Noe som stresser Toppetasjen enda mer.

Er nå tilbake på jobb igjen også. Har hatt et røffe par uker siden forrige post, og jeg fant det for godt å presse meg minst mulig. Skjedde sabla mye på en og samme tid, liksom. Hodet sa stopp. Greit å være tilbake igjen, for all del, men jeg kjenner jo at jeg er sliten ennå. Så, jeg må være litt forsiktig og ikke stresse meg opp for mye…

…Flink-Pike-syndromet hyler inni meg.

Vet ikke når operasjonen blir ennå, regner med å få brev fra Ahus i løpet av uka om alt det der. Bare håper at det ikke kræsjer med turen nordover i Påska. Det hadde jo bare vært perfekt… *sarkasme*

Jakten på Nyresteinen

Skrevet av Dystopia Kaotika den

På onsdag fikk jeg stifte nærmere bekjentskap med en CT-scanner. Som nevnt i et tidligere innlegg, var jeg en svipptur innom legevakta rett før Jul der mistanken falt på begynnende nyrestein. Som et ledd i dette ble jeg også henvist til CT-røntgen av nyre-/mageregionen, og den timen hadde jeg altså på onsdag.

I dag fikk jeg kopi av resultatet fra CT’en (fordi jeg ba om å få det, kjekt å vite og alt det der…)

Jakten på nyresteinen er nå avsluttet, da de ikke kunne finne noen nyrestein. Derimot fant de – sannsynligvis benigne, altså «snille» – cyster på min venstre ovarie. Hurra… Planen der er legetime og ultralyd for å utrede videre. Det er – tross alt – noe man bør holde et lite øye med, har jeg skjønt.

Det som er litt kjedelig i sammenhengen er at jeg nå – to-tre uker etter legevakt-turen – har mer vondt, og mer konstant vondt. Og dette gjør sitt for å ødelegge Toppetasjen på meg, sånn siden jeg tidvis har såpass vondt at jeg blir småkvalm og svimmel. Hele kroppen min knyter seg. Og – dette igjen er en heftig interntrigger hos meg. Evig runddans, det der.

Akkurat her og nå har jeg det sånn. Det er ekkelt. Jeg liker det ikke. Jeg har vondt, og jeg føler meg hinsides crappy som resultat av det.

Får bare gjøre det beste ut av situasjonen: Håpe at det blir bedre.

Drømmefangeren

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Det er ingen gedigen hemmelighet at jeg drømmer om å en dag kunne kalle meg forfatter; om å gi ut ei bok eller ti. Det jeg ikke snakker så mye om – kanskje – er Drømmefangeren. Mørket. Galskapen. Det Svarte lille monsteret i bakhuet mitt som kverker all kreativitet og skrivelyst, for så å bare minne meg på hvor udugelig jeg er. Dette er Mørket som snakker, for å dytte meg lenger ned. Rasjonellt sett veit jeg jo det.

Jeg tenkte at jeg kunne skrive om det å være deprimert – gjøre Galskapen til kunst, ellernoe – men dengang ei. Det har seg nemlig slik at når jeg er deprimert, så er huet mitt fylt av en grautete tjukk tåke av bare rot og kaos. Tidvis er det bortimot umulig å fokusere på én tanke, og da blir det fort litt vanskeligere å uttrykke seg i mer eller mindre ordnet form «på papiret» som det så fint heter.

Selvsagt kunne jeg jo bare ha skrevet i sånn tankestrøm-stil og sett hva Galskapen produserte, men helt ærlig? Veit ikke om jeg tør. Å slippe løs de kreftene på tastaturet og la de løpe fritt er mest sannsynlig ikke veldig lurt – i hvert fall ikke om jeg håper å få noe produktivt ut av det. (Å bruke den formen for skriving som et ledd i terapi blir noe annet; da er hele formålet med det å tømme huet for all dritt – og dritten skal ikke brukes til noe. Best av alt: Du har muligheten til å slette fila etterpå og dermed være «ferdig» med all dritten du nettopp tømte huet ditt for.)

Så – her sitter jeg, da. Vil så gjerne skrive, gjøre researchen jeg burde ha gjort i forrige uke til bokideen(e), vil skape noe, leke med ord. Men – jeg får det ikke til. Ordene vil ikke ut.

Drømmefangeren har tatt de.

Ventetid

Skrevet av Dystopia Kaotika den

I forrige uke en gang var jeg innom hos legen min et kvarter (bokstavelig talt) for å plage ham litt…

Han er en kul fyr og tåler å bli plaga litt i ny og ne. Jeg tenkte nemlig som så at i og med at jeg kommer til å bo her Sørøstpå ei stund framover, så kan det jo være greit å endelig få skremt opp en psykolog ellernoe til å prate litt med meg når ting går til helvete i Toppetasjen.

Som tenkt så gjort: Så der satt, jeg, da – på legekontoret til Dr S – og gliste fra øre til øre for å maskere den snikende leger-og-sykehus-og-sånn-fobien jeg (høyst sannsynlig) har.

Dr S: «…jaa – hva kan jeg hjelpe deg med i dag?»
Meg: «Ja, nei, jo… er her for å spørre pent om henvisning til psykolog…»
…
…
*gresshoppere*
…
Dr S: «…ookeeei…… har du noen spesielle ‘in mind’?»
Meg: «Næ. Derfor jeg kommer hit først, siden jeg ikke aner no som helst om noen a dem…»
Dr S: «Schmart.»
*rasle-rasle i papirbunke*
Dr S: «Skammesjååå… »

Papirbunken var ei liste over lokale psykologer-og-sånn med en liten beskrivelse av hva de spesialiserte seg i. Etter litt om og men – kjapp gjennomgang av hvorfor jeg vil ha henvisning – og mye rasling med bunken fikk jeg henvisninga og en post-it-lapp i hånda. På lappen var det tre navn skribla ner i kjent lege-kråkefot-stil. Glad og fornøyd med å ha gjennomført bragden svinsa jeg heimover.

Brukte noen dager på å tenke litt, og Google masse, og tenke litt til, før jeg på mandag ringte til en av de på post-it-lappen.

*ring*riiiing*rrrriiingggh*
N: «Ja, hallo?»
Meg: «Heeei! Jeg sitter med en henvisning til psykolog i hånda her og lurte på om jeg kanskje kunne komme til deg?»
N: «…mja, tja, er håpløst lang ventetid her, da…….. så jeg tar egentlig ikke i mot nye pasienter nå.»
Meg: «Mhm, ok – men – er det mulig å bli satt opp på venteliste? Vil gjerne få starta denna prosessen, serru… *nervøs latter*»
N: «Ja, det kan du jo alltids få.»
Meg: «Sånn omtrent hvor lang tid bør jeg forberede meg å vente, forresten…?»
N: «*rasle*rasle* …de nyeste på lista mi har åtte måneder ventetid.»
Meg: «Ehe, ok-ei. Men sett meg gjerne på den lista likevel.»
N: «Den er grei! Da må jeg bare ha navn og telefonnummer – og så ringer jeg deg når det blir aktuelt å avtale time…»
Meg: «Håkei – tusen takk!»

Jada. Åtte måneder. Så – desember 2013 satser jeg på blir litt mer likandes, fordi da har jeg kanskje fått time hos psykolog N. Kanskje. Om jeg er heldig.

Selvsagt kan jeg blåse ca 1200,- per time og finne en eller anna privatpraktiserende psykolog, men siden jeg har et ønske om å ha denna psykologen i bakhånd ei god stund framover til de periodene jeg trenger noen å tømme hjernen på, så … foretrekker jeg å slippe unna med langt mindre egenandel.

Christmayhem

Skrevet av Dystopia Kaotika den

I dag tilbragte Svein og jeg én time og ett kvarter i kaoset på Strømmen Storsenter. Vi pinte oss igjennom massene av hylende snørrunger og panikkslagne foreldre for å gjøre unna resten av julegavehandelen for i år.

…dette innebar også å takle dagens attraksjon: Herborg Kråkeskrik (jeg mener -vik…) som rabla ner no kråkeføtter på den nye juleplata si for de panikkslagne foreldrene omtrent samtidig som vi forvilla oss inn på Platekompaniet. Selvsagt fant betjeningen det for godt å gjøre marerittet komplett ved å spille den fordømte plata så hele senteret kunne høre den.

Kall meg gjerne sær, men jeg liker ikke julemusikk. Det er stort sett kun én julesang jeg syns er fin, og det er «O Holy Night» – og det holder å høre den én gang i året også. De der Sølvguttene som piper og hviner på NRK1 på Julaften kan jeg jaggu ikke fordra…

Jeg kaller jula «Christmayhem» litt på fleip, men vi veit jo alle at det er ramme alvor bak det, for det er jo bare kaos og mayhem i disse førjulstider. Panikkangsten min får et snev av sosialangst før jul på grunn av slike folkemasser.

Det er imidlertid noen ting ved jula jeg liker. Jeg liker å glede andre ved å gi bort gaver jeg har brukt tid på å finne til dem. Den ene timen shopping i dag er et resultat av ca 20 timers research-arbeid på forhånd: Jeg visste hva jeg skulle kjøpe til hvem og i hvilken butikk jeg fant tinga i. Takk og pris.

Og så liker jeg pepperkakehus, da, og å pynte juletreet mens Hovmester’n snubler i tigerpelsen for ørtiende gang. Men her også er jeg litt sær av meg – jeg vil nemlig helst ha Halloween-themed pepperkakehus og juletre. Altså, et skakt og skeivt «Haunted Mansion»-pepperkakehus med kjerkegård og det hele og en julebusk dekorert med Jack O Lanterns, hekser, flaggermus, spøkelser, zombier, …you name it. Syns det er mye finere enn julete pynt.

Dette kan ha noe med at favorittjulefilmen er «The Nightmare Before Christmas» av Tim Burton. En annen juletradisjon jeg liker er at NRK sender «Tre Nøtter til Askepott» – jeg har vokst opp med den. I mange år dreiv jeg å pælma eikenøtter veggimellom i håp om at noe liknende sku skje… Fikk prinsen min til slutt!

Nå er jeg så heldig at Svein er omtrent like glad i Christmayhem og alt hysteriet som hører til som jeg er, og syns det er helt greit at juletreet ser brent ut med oransje gresskarpynt og plastflaggermus, og at pepperkakehuset er ei falleferdig rønne.

For første gang på flere år virkelig gleder jeg meg til jul – mye fordi det vil være den minst julete jula hittil. Vi skal feire på hytta, langt vekk fra alt, med foreldra til Svein. Også de er av den oppfatning at jul skal være koselig, og ikke nødvendigvis så himla julete. Og hvis vi vil spise den alt-anna-enn-julete middagen i joggedress så er det faktisk helt greit. Hurra!

To År

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Det er et kvarter igjen av 6. desember.

I dag for nøyaktig to år siden fikk jeg diagnosene mine; etter å ha krangla med AS HelseNorge i omtrent et halvår for å i det hele tatt få utredning. To hieroglyfiske ICD-10-koder på et ark. Et lettelsens sukk og en forholdsvis ny hverdag. Nå hadde flere puslespillbiter falt på plass og jeg fikk mer kunnskap å jobbe ut ifra.

Siden den gang har jeg blitt litt mer kjent med diagnosene – og samtidig hatt navn å sette på de, visst hva de var. Jeg har gått i angst-terapi og på Bipolar-kurs; jeg har hatt oppturer, nedturer, og angstanfall. Og jeg flytta 50 mil hjemmefra. Går ennå ikke på medisiner… Jeg vil så gjerne prøve uten så lenge det lar seg gjøre. Vil så gjerne få panikkangsten mer under kontroll før jeg risikerer angsttriggere og hoppsasa fra medisinene.

Planen er å bli boende her Sør-Østpå ei stund, så jeg har satt i gang prosessen og fått ordna meg henvisning til psykolog. Samboeren min er en fantastisk mann; likevel kan det være fint å ha en fagperson «i bakhånd» til når Mørket herjer som verst med Toppetasjen. Av og til kan man få litt dårlig samvittighet av å se andre bli triste på grunn av en. (Jada, neida, Mørket har en tendens til å vri alt negativt veit du…) Da – spesielt – kan det være kjekt med en psykolog.

Så får vi se, da, hvor lang tid detta tar denna gangen… 😉

Advent

Skrevet av Dystopia Kaotika den

… neida, har ikke glemt bloggen helt.

Og – nei, dette er ikke et jule-themed innlegg, sånn egentlig, men jula har en del med saken å gjøre…

Kjære Internett, du skjønner: Jeg har en lei tendens til å være litte-bitte-granne deprimert i disse julehysteri-og-stress-meg-ihjæl-tider. Det er egentlig ikke jula i seg selv – jeg har det som regel ålreit på julaften – men det er alt det forbannade maset rundt. Og det er ikke sånn at jeg blir mer – eller mindre – deprimert og furten av all den grelle julepynten overalt, eller at folk rundt meg gleder seg som småunger til jul. Det gjør meg egentlig ingenting.

Det er det implisitte maset og tjaset og den tidvis falske «nå skal vi kose oss!»-mentaliteten. Den der ideen om at man skal snurpe seg inn i finstasen og så trøkke en masse mat i gapet, før man hiver seg over busken i hjørnet og fortærer pent innpakka gaver. Hele seansen avsluttes normalt med å sjangle i seng med ettertrykkelig matkoma, og favnen full av ting. Jeg er ikke noe kjempefan av den greia.

Vanligvis har det vært slik at tida rett før jul – det vil si adventen – har vært preget av et heidundrandes mas. For eksempel: Jeg har jobba på kontor i noen år nå, og vært bekjent av konsepter som årsavslutning (les: komplett regnskap) for inneværende år og budsjettering for neste år; hvilket forsåvidt er fint å få skuffla unna før Sølvguttene piper fra seg på NRK1 sånn ca klokka 1700; det er bare så inni-julegran-skauens stressende. På toppen av slike bedriftsøkonomiske finurligheter har man selvsagt julebordene og all tilhørende akutt sosialangst, og gjerne et nyttårsball av no slag slengt med. Både julebord og nyttårsball må planlegges. Det må planlegges før jul.

Så, på samme tid som man jobber seg halvt ihjæl og virkelig tøyer grensa for antall timer overtid Staten mener er OK å jobbe, skal man også finne ut av hvor man skal feire busken i hjørnet i år; hvem skal få gave, og hva vedkommende skal være så heldig å få. Stappfulle kjøpesentre med søndagsåpent er fandens (vel, i dette tilfellet: Jesus’) verk.

Mye stress gjør meg mer utsatt for både humørsvingninger – og da typisk et lite svanestup ned i et mørkt hull – og angstanfall. Sistnevnte er særdeles festlig på denna tida av året, gitt triggeren min. Familie med småunger som på død og liv skal besøkes i julehysteriet mens buska i hjørnet sakte men sikkert visner. Kollegaer og kjente som babler ivei på linje med førstegangs-rosablogger-mødre om innholdet i både bleie og bøtte… Kjempefestlig . . .

Jeg går rundt i en konstant tåke av angst, stress, incoming depresjon… – la meg være ærlig her – jeg veit den kommer. Den har kommi hver jul de siste ti åra eller så, men det er først nå de siste par åra jeg har hatt et navn å sette på den følelsen. Den kommer ikke på nøyaktig samme tid, eller varer like lenge, hvert år, men den kommer.

Er derfor ordet «advent» blir litt sårt også: Det er ikke egentlig julaften jeg venter på – det er svanestupet…

I år er planen klar: Stress minimeres på alle bauer og kanter, angsten holdes i sjakk som best jeg kan, depresjonen får bare komme og passere når den finner det for godt, og jula feires langt utti skævven i joggedress. Sådetså.

Livstegn…(!)

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Hei sveis – …lenge sida sist(!)

I skrivende stund har jeg en aldri så liten interntrigger gående, og dertilhørende uro innabords, derfor: blogge. Åjada. Må da bruke denna bloggen til no’ lissom…

Uansett.

Jeg har nå bodd på Sør-Østlandet / de Urbane Strøk i omtrent fire måneder, og jeg har lært et og annet:
(Og forresten, jeg nevnte vel tidligere her på bloggen at jeg sku flytte til Oslo? Vel, det har jeg altså da nesten gjort – jeg bor i Lillestrøm.)

Kollektivtransport
(- og Sørøstlendingers iboende stress)

Kollektivtilbudet her Sørøstpå er noe helt anna enn hva jeg var vant til fra Trøndelagen.
Der: Buss + den ene trikken som går mellom Sentrum og Lian.

Her:
Buss – de røde er Oslo By, de grønne er … litt rundtomkring uttafor Oslo By – æh… ja.
Trikk – jeg er livredd trikken, og veit aldri når jeg egentlig har vikeplikt for den, så jeg stopper og glaner på den uansett om jeg har – eller ikke har – vikeplikt.
T-Bane – genialt konsept! Hvor enn jeg skal i Storbyen så kan jeg navigere meg fram til det ved hjelp av t-banen. Hurra!
Tog – også et genialt konsept, spørru meg. I og med at jeg bor litt uttafor selve Storbyen så tar jeg tog inn hver morgen for å komme meg til jobb…
Båt – …det går visst båter og greier nerri her og, men de har jeg ikke prøvd meg på ennå.

Her er det verdt å nevne at månedskortet mitt er kjøpt via NSB, siden jeg primært bruker tog, og for de 1070,- det koster per måned (2 soner, da sjø) kan jeg også bruke det på altmulig av overnevnte kollektivtransportmidler innad i Oslo.

Men… Sørøstlendinger fascinerer meg, da. Særlig i mårrarushet i Kollektivland. Altså: Hvis du skal fra Oslo Sentralbanestasjon (T-bane-biten av den) til f.eks Helsfyr, så kan du ta intet mindre enn 4 (av totalt 6) forskjellige t-baner. Disse går med omtrent 2-3 minutter mellom seg, og likevel springer lokalbefolkningen beina av seg for å rekke t-banen. Selv om du på død og liv må ta en bestemt t-bane, så er det ikke stort mer enn et kvarters tid å vente på den. Stress ned! Enda mer fantastisk: Hvis du skal til Majorstua – så går ALLE t-banene dit… hvorfor gidder ’em å springe etter t-banen da? Forstå det den som kan.

Uvær & Sånn
Jaokei. Vi har tordenvær i Trøndelagen og, men … det er sivilisert nok til å la være å komme inn for å hilse på. Tordenværet her Sørøstpå er ikke like sivilisert, altså. Og dessuten blir jeg langt mer værsjuk av såntno her enn hva jeg gjorde i Trøndelagen. Det vil si, ledda mine får vondt i viljen; Direkte festlig. (Nei.)

Folk & Dialekt(er)
Foruten å være stressa om mårran, så er de stort sett ålreite dyr. De lurer ofte på hvor i alle da’er jeg kommer fra, siden jeg «snakker så rart» … Utvanna trøndersk som blir mer og mer utvanna jo mer jeg preikre med lokalbefolkningen. Joa, jeg kan forstå de synes jeg «snakker så rart» da. Nå har jeg vel egentlig aldri snakka reint trøndersk heller, men det er en helt anna sak.

Eksempel:
Finere Oslofrue – «Jaa… hvor kommer du fra, da?»
Meg – «Trånnheijm! *glise*»
Finere Oslofrue – «Åh – det hadde jeg aaaaaldri gjettet!»
Meg – «Æhh… neei, deinn trøndersken e litt utvanna, kan du si…»

Jeg høres seriøst ut som Flettfrid til tider. Æ græmmes.

Vel, uroen jeg nevnte innledningsvis er ennå der… Jeg hadde lissom håpa jeg sku være ferdig med detta greiene nå, men dengang ei – tydeligvis. Nervene danser polka inni meg. Not amused.