Farvel anonymitet

Nå har jeg sitti og knota med utseendet på bloggen i flere timer: Jeg ville ha en ren og pen «ny» blogg til det nye domenet jeg kjøpte, og nå har jeg det. Det er fremdeles et og annet småplukk å fikse på, men det er bare fordi jeg er pirkete.

I samma slengen vinker jeg bye-bye til kvasianonymiteten jeg har hatt her i form av å klistre trynet mitt på bloggen. Og så endra jeg forfatternavn også, til Dystopia Kaotika, bare fordi det høres penere ut.

Ja, jeg er sær.

Forfatteren

Nattsvermer

Jeg har alltid vært fascinert av ting som er litt annerledes, dette gjelder også dyr og lignende, og hvilke dyr jeg synes er fine.

Folk flest er vel enige om at sommerfugler er fine? Jeg synes den nært beslektede nattsvermeren (også kjent som natt-sommerfugl) er enda finere. Visste du forresten at det er omtrent ti ganger så mange arter av svermere og møll som det er av sommerfugler? Det er ganske mange møll, det!

Nattsvermer vi fant på stuegulvet i morges.

Men, den nattsvermeren jeg synes er aller finest, er Acherontia lachesis, en av tre arter av Dødningehodesvermere. På grunn av dødningehode-tegningen blir denne svermeren ofte sett på som et illevarslende tegn og symbol på ondskap og/eller død.

Med fare for å høres ekstremt gotisk og mystisk ut; jeg har alltid vært tiltrukket av dyr og insekter og diverse ting som ofte assosieres med død, pine, ondskap og Helvete. Jeg har alltid hatt et relativt bevisst forhold til dette med død, men jeg har aldri vært redd for døden – som jeg kan huske. Jeg behandler konseptet «død» med en viss respekt, ja, men jeg har aldri vært redd for å dø. Skjer det, så skjer det, og det er lite jeg kan gjøre med saken.

Men det betyr ikke at jeg aktivt oppsøker situasjoner der Døden puster meg i nakken. Ikke med vilje i hvert fall…

Hvis jeg skulle gjette meg fram til en grunn til at jeg er så bevisst på døden, så må vel det være det faktum at jeg lever i dag. Smaagothene har ingenting å skilte med når jeg forteller om da jeg blei født – jeg er født mer eller mindre død, faktisk. Det vil si, jeg er født uten fosterlyd (hjerteslag); den forsvant underveis.

Midt oppi alt spetakkelet med fødsel og greier får Mamma beskjed om at nå jeg ut fordi de ikke kunne høre fosterlyden lenger. Var for seint å ta keisersnitt også, så det var bare én måte å få meg ut på – den naturlige. Jeg var allerede halvveis, så det var vel kanskje like greit. Da jeg kom ut hadde jeg navlestrengen viklet rundt hele kroppen, ikke bare rundt halsen, så jeg blei lagt i kuvøse i et par dager – sånn i tilfelle jeg blei blå (les: død).

Kanskje det er derfor jeg fascineres av døden? Jeg har på en måte allerede vært der? Jeg veit ikke, jeg bare er sånn.

Hva med dere? Fascineres dere av døden? Eller andre ting?