Avgrunn

Jeg står på kanten av stupet og ser ned – det er mørkt der.
Beksvart.
Ingen konturer – ingenting.
Bare mørke.
Jeg ser over kanten, ned i mørket, og vet hva som venter meg der.

Jeg ligger på sofaen i fosterstilling, krøller meg så mye sammen som jeg greier. Hører på musikk. Hodet er tomt. Ingen tanker. Langt i det fjerne hører jeg min egen stemme si «stygge, feite, taper – han er ikke glad i deg, han fortjener bedre» om og om igjen. Jeg skrur opp lyden på musikken. Overdøve. Ignorere. Skyve vekk.
Men det går ikke.

Jeg har en dårlig dag.
Ironisk nok er det en varm og solfylt dag, men nå har jeg heller aldri likt slike dager. Jeg trekker meg unna – går innendørs – søker skygge.
Jeg vet ikke om jeg greier å forhindre det langsomme fallet ned i avgrunnen, ned i mørket. Jeg vet ikke om jeg har krefter og vilje nok til det. Vet ikke om jeg orker å kjempe imot.

Av og til er det lettere å bare la seg rive med, la seg falle.

Advertisements

Musikk er viktig

…har jeg alltid ment.

Da jeg var yngre var (sint, veldig sint) musikk en form for utløp for meg – nesten litt anger management. Når jeg blei skikkelig sint, satte jeg på sinna musikk og hylte og skreik inn i ei hodepute. Blindt raseri. Hovedgrunnen var at jeg ikke var helt trygg på meg selv. Ville jeg være i stand til å stoppe raseriet i tide? Ville jeg skade noen, eller meg selv, om jeg blei sinna nok? I stedet for å risikere at noe slikt kunne skje gjemte jeg meg på rommet mitt med den sinna musikken min. På grunn av denne taktikken fikk ingen se meg når jeg var sint. Irritert, ja – men aldri sint.

Musikk er ennå veldig viktig for meg, og jeg liker all slags musikk. Jeg har selvsagt favoritter jeg også – som alle andre – men jeg begrenser meg ikke til kun én sjanger. I går rota jeg ihop en fin playlist på Spotify’en min. Den inneholder litt triste sanger synes jeg, men det passa (og passer) humøret mitt bra for tiden. Jeg trodde jeg var på vei opp for et par dager siden, men i går var heller det motsatte gjeldende.

«The Downward Spiral» playlist
PJ Harvey – Dear Darkness
Lacuna Coil – Falling Again
Tapping the Vein – Broken
Seether – Driven Under
Staind – It’s Been A While
Fiona Apple – Sullen Girl
Jeff Buckley – Hallelujah
Nine Inch Nails – The Fragile
Evanescence – Lithium
Tori Amos – Winter
Radiohead – Street Spirit (Fade Out)
Donnie Darko OST – Mad World
The Cure – Pictures of You
Tapping the Vein – Butterfly
Evanescence – Hello
Fiona Apple – Love Ridden
Johnny Cash – Hurt (Nine Inch Nails cover)
Anúna – Siúil A Rúin
Nine Inch Nails – The Great Below
My Dying Bride – For My Fallen Angel
Evanescence – My Immortal
The Cure – Lullaby

Av og til er det godt å føle på en depresjon. Det høres kanskje litt rart ut, men det er sant – i hvert fall i mitt tilfelle. Det er nesten som om det å høre på «deppemusikk» av og til fungerer oppløftende; de såre ordene artistene synger får meg liksom til å tenke at det kunne jo tross alt ha vært verre. I noen tilfeller tror jeg at depresjonen har blitt «mildere» på grunn av dette, i det minste ikke så langvarig den kunne ha blitt.

Skal nevnes, da, at hvis jeg prøver å skyve vekk depresjonen med glad og lystig musikk, kan den fort bli lang og tung. Hvis jeg ikke erkjenner at depresjonen er i anmarsj ved å høre på «deppamusikk» kan den bli skikkelig ille. Jeg vet ikke helt hva dette kommer av, men det er i hvert fall det jeg har opplevd selv.

Har dere hatt lignende erfaringer?

På vei opp?

Det er en ting jeg har bitt meg spesielt merke i når det gjelder dette med oppturer og nedturer, og tilhørende mulighet for bipolar 2: Kreativiteten.

La meg forklare: Jeg har ikke fått noen diagnose ennå, men jeg viser tegn og symptomer. På grunn av dette har jeg funnet ut at det kan være lurt å være litt ekstra oppmerksom på slike ting, og informere om eventuelle svingninger i humør – dokumentere slike så godt det lar seg gjøre. Dette betyr også dypdykk i arkivene for å se om det er noe form for mønster og struktur i galskapen.

Hvilket bringer meg tilbake til denne kreativiteten, da…

Når humøret er stigende, blir også kreativiteten større med god margin, virker det som. I perioder tidligere i livet har jeg begynt å skrive opptil flere bøker, og fått knota ned to-tre kapitler før lysten forsvinner og jeg legger hele greia på hylla. Jeg har også plutselig fått ånden over meg og med kamera i hånda gått ut i verden med dødsforakt og tatt bilder som om det stod om liv. Ei stund var det webdesign det gikk i – totalrenoverte alt jeg hadde av hjemmesider og blogger flere ganger i uka. Og slik dreiv jeg på.

Jeg fikk en hel haug brilliante ideer helt plutselig, og satte i gang med opptil flere av dem der og da. Så gikk det x antall timer eller dager før jeg mistet interessen og/eller hadde fått 5-6 nye brilliante ideer som jeg bare måtte sette i gang med med en gang. Selvsagt tenkte jeg ikke så mye over alt dette når det pågikk, men jeg tenker over det .

Jeg kan ikke huske å ha hatt et klart karriæremål – noensinne – for eksempel. Jeg ville gjøre alt. Jeg ville bli paleontolog, og så to uker seinere, ville jeg bli lege, så ville jeg bli brannmann, så astronaut – og slik fortsatte det – og gjør det ennå. Jeg vet ennå ikke hva jeg vil bli når jeg blir voksen. På en av mine lengre oppturer hittil i livet var jeg helt sikker på at jeg skulle bli kunstner av no’ slag – …hadde overhodet ingen formening om hvilken kunstform det skulle være, jeg ville fremdeles gjøre alt: Musikk, film, foto, skrive, male – kombinasjoner av disse tingene – alt på én gang.

Så, nå – når jeg plutselig har fått skrivelysten kasta etter meg og har satt i gang med nok ei bok jeg sannsynligvis aldri kommer til å skrive ferdig begynte jeg å undres om jeg nå var på vei opp igjen etter en litt røff periode. Samtidig har jeg ideer om hvordan jeg skal lage min første kortfilm, og jeg har allerede kjøpt meg et videokamera, jeg hører på fine sanger fra flinke folk og pønsker på hva jeg ville ha sunget om – hvis jeg skulle skrive en sang, eller ti.

 

Skrivelysten kommer først – så jeg begynner å skrive, masse, overalt, jeg finner tomme ark eller notatbøker og skribler i vei. Så kommer ideer som ting der skriving og forfatterskap også er involvert, og mens jeg skriver begynner jeg å planlegge hvordan jeg skal sette ideene til livs.

Jeg liker slike oppturer.
Jeg liker å være kreativ.
Men jeg liker ikke at det går over, at kontrasten er så skarp: I nedturene gidder jeg ikke å løfte ei penn, engang – kameraet er godt pakket ned i veska si, og jeg orker knapt å høre på musikk.
Dette er noe jeg er mye mer klar over nå enn hva jeg har vært tidligere. Jeg husker tilbake og husker hvor deppa jeg var da jeg ikke kom lenger enn kapittel 4 den dagen, og hvor inderlig jeg ville skrive mer, men ikke orka – fikk det ikke til.
Kræsj.
Nedtur.

Så – er jeg på vei opp?
Og – hvor lenge vil det vare?