Press fra Oven

Dette innlegget tror jeg kan være nyttig lesning for alle, inkludert psykiatrisk helsepersonell – kanskje spesielt psykiatrisk helsepersonell. Hvis dere som leser dette ønsker å videreformidle det jeg skriver her – gjør gjerne det. Kopier, link, gjør hva dere vil med teksten.

Dette er et ganske langt innlegg der jeg blant annet fremlegger en påstand: Norsk Helsevesen (psykiatrisk helsevern) bidrar, kanskje til og med presser, psykisk syke til drastiske tiltak som for eksempel selvskading eller intox. Før jeg forklarer hva jeg mener med denne påstanden vil jeg imidlertid ta opp hva Norsk lov mener vi har rett på når det gjelder helsehjelp, da sett i lys av psykiatrisk helsevern.

Jeg vil også nevne – først som sist – at jeg ikke er ute etter innleggelse: Jeg føler ikke at jeg behøver det på nåværende tidspunkt.
Det jeg vil ha, er en utredning.
Jeg har mistanker, og disse er – etter hva jeg har forstått – noe også psykologen min er enig i at bør utredes. Derfor skal psykologen min skrive et brev som jeg skal ta med til fastlegen min når jeg ber om utredning. Brevet blir forhåpentligvis forfattet i løpet av neste uke.

Det vil være gunstig for meg å bli utredet for disse mistankene, og dermed få svar, og muligheten til å takle hverdagen best mulig i samråd med psykolog eller andre helsepersonell. Jeg tar tak i det hele tidlig, slik at jeg kan unngå at det påvirker min hverdag i negativ forstand, såfremt søknaden om utredning blir godkjent og jeg får svarene, da.
Jeg er kommet et lite stykke på vei, og jeg er forberedt på lang ventetid og mange lag med smøring av tolmodighet fra min side. Likevel vet jeg veldig godt at sannsynligheten for at også denne søknaden om utredning blir avslått, men inntil det skjer lever jeg i håpet.

Følgende står skrevet i Pasientrettighetsloven, når det gjelder rett til nødvendig helsehjelp (hentet fra http://www.lovdata.no):

§ 2-1. Rett til nødvendig helsehjelp

Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.

Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp.

Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett.

Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en pasient som har en rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, får den nødvendige helsehjelpen innen det tidspunktet som er fastsatt i medhold av annet ledd, har pasienten rett til å motta nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket.

Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke finnes et adekvat tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er fastsatt etter annet ledd.

Kongen kan gi forskrifter om hva som skal anses som helsehjelp som pasienten kan ha rett til.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om fastsettelse av og informasjon om tidsfristen for å yte helsehjelp som nevnt i annet ledd, herunder en frist for når barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet senest skal motta nødvendig helsehjelp. Departementet kan i forskrift også gi nærmere bestemmelser om organiseringen av og oppgjøret for tjenester pasienten har rett til å motta fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket etter fjerde ledd.

Endret ved lover 15 juni 2001 nr. 93 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1417), 12 des 2003 nr. 110 (i kraft 1 sep 2004 iflg. res. 19 mars 2004 nr. 540), 21 des 2007 nr. 123 (i kraft 1 jan 2008 iflg. res. 21 des 2007 nr. 1574).

Andre punkt i denne paragrafen (indikert med rød skrift) belyser rett til spesialisthelsetjenesten, hvilket – etter min forståelse i alle fall – psykiatrien er en del av, da psykiatri er en spesialisert utdannelse innen legeyrket (dette omfatter da ikke nødvendigvis psykologiutdannelsen, som sjeldent har mye med legeutdannelsen å gjøre, men er en parallell praksisrettet utdannelse). Det er en del ting i dette punktet jeg på en side godt forstår, men som på en annen side er direkte skremmende:

1) «Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.»

Hva menes egentlig med «nødvendig» her? Er det strengt tatt nødvendig å foreta en utredning av en mistenkt psykisk lidelse dersom pasienten selv fungerer tilnærmet normalt i dagliglivet? Jeg er tilbøyelig til å mene at helsevesenet fort kan sette slike saker på vent fordi pasienten tross alt ikke viser til nevneverdige problemer i sitt daglige liv og virke. Og hvem er det som skal avgjøre hvorvidt helsehjelpen pasienten ber om er nødvendig eller ikke? Er det fastlegen, med relativt manglende innsikt i psykisk helse? Er det psykologen pasienten har funnet på egenhånd, med relativt høy innsikt i psykisk helse (om enn på noe generell basis sammenlignet med spesialistene/psykiaterne)? Jeg forstår at det ikke er snakk om pasienten at selv skal foreta den vurderingen, selv om pasienten kan mene at det er nødvendig – det trengs faglig bakgrunn for å iverksette tiltak, jeg forstår det.

2) «Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen.»

Der igjen – hva er «forventet nytte» i denne sammenheng? Vi kan jo ikke forvente å bli kurert over natta for hva det nå er som plager oss, men jeg vil likevel påstå at det er en stor nytteverdi i det å få svar, i det å få en diagnose i de tilfeller en diagnose kan og skal stilles. Det må da være en «forventet nytte» for pasienten å vite hva det er som plager ham/henne. Og her også – hvem er det som skal avgjøre hva som er «forventet nytte»? Det som er forventet nytte for meg kan være noe helt annet for andre, og jeg mistenker at også her kan mange saker skrinlegges på ubestemt tid fordi Helsevesenet ikke ser noen klar «forventet nytte» av for eksempel en utredning. En veldig klar variant av «forventet nytte» for alle og enhver må jo være at hvis pasienten blir utredet på et tidlig tidspunkt i sykdomsforløpet, vil man kanskje greie å unngå at pasienten blir innlagt på psykiatrisk sykehus. Har sagt det før, og jeg sier det igjen – og igjen.

3) «Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp

Dette er jo vel og bra, og også et punkt det ikke er så mye å si på, men det er det punktet som bringer meg til det virkelig skremmende: Norsk Helsevesen presser psykisk syke over grensen, og til selvskading i en eller annen forstand. (Min påstand, og jeg skal begrunne den litt senere.) Jeg er helt enig i at de som kommer til legekontoret med alvorlige psykotiske symptomer og opprevne armer skal få hjelp så snart som overhodet – og faglig forsvarlig – mulig. Ingen som kan påstå noe annet, mener jeg.

Men, sett nå at en person på randen, som har bedt om hjelp – om utredning av en mistenkt psykisk lidelse, fordi det begynner å tære kraftig på psyken til vedkommende å gå rundt i uvissheten – får til svar at man ikke er syk nok til å få rett på «nødvendig helsehjelp», eller at det ikke vil ha noen «forventet nytte» for pasienten (eller Helsevesenet?), eller at vedkommende har fått en tidsramme å forholde seg til, som er skremmende langvarig. OK, så du klarer det fint i det daglige, og du har ennå ikke sykemeldt deg fra jobben grunnet kraftig depresjon, eller tullete innfall som nå gjør at du sitter værfast i Burma etter en spennende oppdagelsestur til fjerne himmelstrøk. Du er utslitt og går på autopilot, du makter såvidt å holde ut hverdagene på jobb, resten av tida går med til å sove, eller gjøre absolutt minst mulig – og du har fått et brev fra din lokale DPS som sier at du skal få hjelp og svar …om ca et års tid. Vil du overleve enda et år i dette kaoset?

Og her kommer min påstand inn i bildet – Norsk Helsevesen presser psykisk syke stadig nærmere grensa, i noen tilfeller over, og til selvskading i en eller annen forstand. Problemet gjør seg til kjenne i de tilfeller der pasienter gang på gang får høre at de ikke er syke nok, over lenger og lenger tid. Pasienten sliter allerede psykisk, og stadig mer motstand fra de som skal være hjelpere kan umulig være sunt. Fordi pasienten ikke tropper opp på nærmeste legevakt med blodstrømmer nedover armene, eller magen full av piller, blir pasienten fort sett på som oppegående nok til å klare seg fint selv. Psykisk syke – selv de uten en diagnose – vil etter all sannsynlighet før eller siden kunne bli såpass desperate etter å få hjelp at de foretar en del uheldige valg, som for eksempel selvskading.

Som nevnt tidligere får vi høre hele tiden at vi skal søke hjelp så tidlig som mulig, slik at vi får hjelpen vi trenger og har rett på så tidlig som mulig. Så når man da merker at noe er galt, at man bør søke hjelp, og gjør dette – slik Helsevesenet anbefaler – så er det vel også naturlig å tro at man skal få hjelp innen rimelighetens grenser? Veldig mange av oss vegrer oss mot å søke hjelp tidlig av et utall årsaker, og det er kanskje litt av problemet også – Helsevesenet ser ikke mange nok av de som søker hjelp før de skader seg selv eller andre, og dermed blir det lettere for Helsevesenet å dytte disse nedover ventelistene. Vi har en lei tendens til å søke hjelp først etter at skaden allerede er skjedd.

Jeg vil påstå at mange akuttinnleggelser kunne ha vært unngått hvis Helsevesenet hadde vært flinkere til å imøtekomme de som søker hjelp tidlig. Hadde flere fått hjelp tidligere, framfor standardiserte brev som tilsier at de ikke er syke nok til å få hjelp, så ville vel flere også ha sluppet å gjøre seg bekjent med den stygge sannheten i alt dette: Du får hjelp hvis du har gjort noe «dumt» og kan vise til synlige bevis. Og det Helsevesenet ser ut til å glemme i forbifarten er nettopp dette: Hadde man fått hjelp, utredning, behandling og svar tidlig, så hadde man også vært langt bedre rustet til å takle hverdagen som psykisk syk i viten om at det er det det er.

Selv forbereder jeg meg på en langvarig og slitsom kamp jeg står i fare for å måtte kjempe, bare for å få svar – en utredning – for å få kunnskap og muligens den videre hjelpen jeg kanskje vil ha behov for på sikt. Det jeg ber om er ikke veldig ressurskrevende, jeg behøver ikke innleggelse på nåværende tidspunkt, og det jeg ber om er fullt mulig å gjennomføre i løpet av relativt kort tid. Jeg er forberedt – og klar over – at det kan være lang ventetid, men det er forsåvidt greit; da veit jeg at jeg i det minste vil få utredninga en eller annen gang i fremtiden. Men det er meg – det gjelder slettes ikke alle – ikke alle tåler å vente litt lenger på hjelp, de trenger hjelp .

Det som er skummelt er alle historiene om de som trenger – eller vil ha – innleggelse og ikke får det. De som i ren desperasjon tyr til drastiske tiltak for at helsepersonell skal få øynene opp og innse alvoret i det de forteller om sin egen sinnstilstand. Det er noe veldig baklengs med logikken i det hele. De som ber om hjelp tidlig, får avslag på avslag, fordi de virker jo så friske, de fungerer bortimot normalt i dagliglivet, og de holder maska – men skjønner ikke Helsevesenet da at de faktisk kan være en av grunnene til at folk skader seg selv? Forstår de ikke at folk som trenger hjelp, og som utelukkende mottar negativ respons, kan bli vippa av pinnen – dytta mot grensa – dytta over grensa – og ser ingen annen utvei enn å bokstavelig talt stå med kniven på strupen på legekontoret med trusler om å male veggene blodrøde?

Det desidert mest hårreisende med dette er at mange selvskadere, som allerede har gått over den grensa, må ty til slike ekstreme tiltak for å bli tatt på alvor. Hvis det skal så mye til for at selvskadere skal bli hørt, hva trengs for oss andre!?

Jeg tror Helsevesenet er smertelig klar over dette. Jeg liker å tro at de ønsker å hjelpe alle som ber om hjelp, men at ressursene ikke strekker til, og når slikt er tilfelle – blir de ekstreme tilfellene, der det står om liv og helse til pasienten, prioritert. Og dette skal jeg ikke krangle på, jeg er veldig for at de i livsfare skal få hjelp først.

Jeg sier bare at måten Helsevesenet til tider håndterer saker på kan være en medvirkende faktor til at stadig flere psykiatriske sykehus og avdelinger sliter med plassmangel: Folk som i utgangspunktet ikke behøvde innleggelse, men som bare ville ha svar og forståelse for hva det er som plager dem, blir fortalt i for lang tid at de ikke er syke nok – så de blir syke nok til å måtte akuttinnlegges. De ble dyttet over grensa – ei grense de ikke engang kunne skimte før kampen og avslagene – ei grense de ikke var klar over eksisterte før de selv stod ovenfor den, stod ovenfor valget.

Bottom line:
Kjære Norges Helsevesen,
Vær så snill og hør på oss alle, og ta oss på alvor – også de av oss som ikke bærer arr på utsiden, de av oss som virker oppegående og friske ved første øyekast. Vi har det vondt vi også, vi sliter vi også. Mange av oss er bare ute etter svar og kunnskap; vi krever ikke mye, vi vil ikke legges inn, vi vil bare vite hvorfor vi har det forjævlig, og kanskje – med tiden – vil vi kunne trenge hjelp til å takle hverdagen. Noen av oss tåler ventetid og vi forstår at vi ikke kan betraktes som akuttilfeller, men jo lenger ned på ventelista vi blir dytta, jo nærmere grensa havner vi: Vi er allerede utslitte av vår egen psyke, vi vil helst ikke gjøre noe dumt, men du – Kjære Helsevesen – gir oss inntrykk av at vi det for at du skal høre på oss, og ta oss på alvor.
Med vennlig hilsen,
Ei som håper hun vil få godkjent søknad om utredning.

Reklamer

Sebrapiken som manglet striper

Jeg er glad i å skrive. Dette innlegget er en (veldig) kort historie jeg skrev i dag.

Øynene hennes er røde og hovne, stemmen er hes og gråtkvalt. Hun leker med en sølvring rundt høyre tommel. Blikket er tomt, uttrykksløst. På bordet foran henne står en halvfull kaffekopp – kaffen er blitt kald. Hun ser ut i lufta, uten mål, uten fokus, mens hun forklarer og forteller. Hun strekker ut en blek liten hånd mot kaffekoppen og kjenner på den før hun trekker hånda til seg igjen.

– «Jeg er Sebrapiken som mangler striper,» sier hun nærmest uten lyd – det er bare såvidt han kan tyde ordene.

– «Hva mener du?» spør han, selv om han forstår.

Han vil at hun skal si det, forklare, opplyse. Tårer lager striper nedover kinnene hennes, men hun enser de ikke. Hun trekker ermene på genseren opp og viser fram to bleke, rene underarmer.

– «Jeg er Sebrapiken… som mangler striper,» gjentar hun, litt høyere denne gangen.

Hun fortsetter: «Jeg har ingen arr – på utsiden – ingen noen kan se. Men jeg kjenner dem. De gjør vondt.» Han tenker seg litt om før han spør: «Hva tror du at det betyr?» Hun ser på ham, tygger på underleppa – på ordene.

– «At ingen tror meg.»

Blikket hennes er trist og mørkt. Det er blikket til noen som har sett for mye vondt i livet. Hun ser ut vinduet og myser mot det skarpe lyset. Nye striper kommer til syne nedover kinnene.

– «Fordi stripene mangler er det ingen som tror meg når jeg sier at jeg har det vondt.»

Stemmen hennes høres oppgitt og sliten ut, som om den har ytret ordene hundre ganger allerede – for døve ører – som om ordene er en innøvd frase.

– «Det synes liksom ikke på meg at jeg sliter, har det jævlig. Og fordi det ikke synes utenpå….»

Ordene forsvinner i nye striper nedover kinnene.

Han ser på henne. Han har lyst til å si at han kan se smerten i henne, men han vet at det ikke nytter. Det hjelper ikke at han ser den. De må se den, de må forstå at hun har det vondt.

– «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,» sier hun.

Blikket har flyttet seg vekk fra vinduet og ned på sølvringen. Hun løfter ei hånd og gnir vekk stripene på kinnene. Hun snufser og gnir kinnene sine igjen. Sebrapiken er igjen helt uten synlige striper, men de vet begge at de er der – på innsiden.

Avgrunn

Jeg står på kanten av stupet og ser ned – det er mørkt der.
Beksvart.
Ingen konturer – ingenting.
Bare mørke.
Jeg ser over kanten, ned i mørket, og vet hva som venter meg der.

Jeg ligger på sofaen i fosterstilling, krøller meg så mye sammen som jeg greier. Hører på musikk. Hodet er tomt. Ingen tanker. Langt i det fjerne hører jeg min egen stemme si «stygge, feite, taper – han er ikke glad i deg, han fortjener bedre» om og om igjen. Jeg skrur opp lyden på musikken. Overdøve. Ignorere. Skyve vekk.
Men det går ikke.

Jeg har en dårlig dag.
Ironisk nok er det en varm og solfylt dag, men nå har jeg heller aldri likt slike dager. Jeg trekker meg unna – går innendørs – søker skygge.
Jeg vet ikke om jeg greier å forhindre det langsomme fallet ned i avgrunnen, ned i mørket. Jeg vet ikke om jeg har krefter og vilje nok til det. Vet ikke om jeg orker å kjempe imot.

Av og til er det lettere å bare la seg rive med, la seg falle.

Musikk er viktig

…har jeg alltid ment.

Da jeg var yngre var (sint, veldig sint) musikk en form for utløp for meg – nesten litt anger management. Når jeg blei skikkelig sint, satte jeg på sinna musikk og hylte og skreik inn i ei hodepute. Blindt raseri. Hovedgrunnen var at jeg ikke var helt trygg på meg selv. Ville jeg være i stand til å stoppe raseriet i tide? Ville jeg skade noen, eller meg selv, om jeg blei sinna nok? I stedet for å risikere at noe slikt kunne skje gjemte jeg meg på rommet mitt med den sinna musikken min. På grunn av denne taktikken fikk ingen se meg når jeg var sint. Irritert, ja – men aldri sint.

Musikk er ennå veldig viktig for meg, og jeg liker all slags musikk. Jeg har selvsagt favoritter jeg også – som alle andre – men jeg begrenser meg ikke til kun én sjanger. I går rota jeg ihop en fin playlist på Spotify’en min. Den inneholder litt triste sanger synes jeg, men det passa (og passer) humøret mitt bra for tiden. Jeg trodde jeg var på vei opp for et par dager siden, men i går var heller det motsatte gjeldende.

«The Downward Spiral» playlist
PJ Harvey – Dear Darkness
Lacuna Coil – Falling Again
Tapping the Vein – Broken
Seether – Driven Under
Staind – It’s Been A While
Fiona Apple – Sullen Girl
Jeff Buckley – Hallelujah
Nine Inch Nails – The Fragile
Evanescence – Lithium
Tori Amos – Winter
Radiohead – Street Spirit (Fade Out)
Donnie Darko OST – Mad World
The Cure – Pictures of You
Tapping the Vein – Butterfly
Evanescence – Hello
Fiona Apple – Love Ridden
Johnny Cash – Hurt (Nine Inch Nails cover)
Anúna – Siúil A Rúin
Nine Inch Nails – The Great Below
My Dying Bride – For My Fallen Angel
Evanescence – My Immortal
The Cure – Lullaby

Av og til er det godt å føle på en depresjon. Det høres kanskje litt rart ut, men det er sant – i hvert fall i mitt tilfelle. Det er nesten som om det å høre på «deppemusikk» av og til fungerer oppløftende; de såre ordene artistene synger får meg liksom til å tenke at det kunne jo tross alt ha vært verre. I noen tilfeller tror jeg at depresjonen har blitt «mildere» på grunn av dette, i det minste ikke så langvarig den kunne ha blitt.

Skal nevnes, da, at hvis jeg prøver å skyve vekk depresjonen med glad og lystig musikk, kan den fort bli lang og tung. Hvis jeg ikke erkjenner at depresjonen er i anmarsj ved å høre på «deppamusikk» kan den bli skikkelig ille. Jeg vet ikke helt hva dette kommer av, men det er i hvert fall det jeg har opplevd selv.

Har dere hatt lignende erfaringer?

På vei opp?

Det er en ting jeg har bitt meg spesielt merke i når det gjelder dette med oppturer og nedturer, og tilhørende mulighet for bipolar 2: Kreativiteten.

La meg forklare: Jeg har ikke fått noen diagnose ennå, men jeg viser tegn og symptomer. På grunn av dette har jeg funnet ut at det kan være lurt å være litt ekstra oppmerksom på slike ting, og informere om eventuelle svingninger i humør – dokumentere slike så godt det lar seg gjøre. Dette betyr også dypdykk i arkivene for å se om det er noe form for mønster og struktur i galskapen.

Hvilket bringer meg tilbake til denne kreativiteten, da…

Når humøret er stigende, blir også kreativiteten større med god margin, virker det som. I perioder tidligere i livet har jeg begynt å skrive opptil flere bøker, og fått knota ned to-tre kapitler før lysten forsvinner og jeg legger hele greia på hylla. Jeg har også plutselig fått ånden over meg og med kamera i hånda gått ut i verden med dødsforakt og tatt bilder som om det stod om liv. Ei stund var det webdesign det gikk i – totalrenoverte alt jeg hadde av hjemmesider og blogger flere ganger i uka. Og slik dreiv jeg på.

Jeg fikk en hel haug brilliante ideer helt plutselig, og satte i gang med opptil flere av dem der og da. Så gikk det x antall timer eller dager før jeg mistet interessen og/eller hadde fått 5-6 nye brilliante ideer som jeg bare måtte sette i gang med med en gang. Selvsagt tenkte jeg ikke så mye over alt dette når det pågikk, men jeg tenker over det .

Jeg kan ikke huske å ha hatt et klart karriæremål – noensinne – for eksempel. Jeg ville gjøre alt. Jeg ville bli paleontolog, og så to uker seinere, ville jeg bli lege, så ville jeg bli brannmann, så astronaut – og slik fortsatte det – og gjør det ennå. Jeg vet ennå ikke hva jeg vil bli når jeg blir voksen. På en av mine lengre oppturer hittil i livet var jeg helt sikker på at jeg skulle bli kunstner av no’ slag – …hadde overhodet ingen formening om hvilken kunstform det skulle være, jeg ville fremdeles gjøre alt: Musikk, film, foto, skrive, male – kombinasjoner av disse tingene – alt på én gang.

Så, nå – når jeg plutselig har fått skrivelysten kasta etter meg og har satt i gang med nok ei bok jeg sannsynligvis aldri kommer til å skrive ferdig begynte jeg å undres om jeg nå var på vei opp igjen etter en litt røff periode. Samtidig har jeg ideer om hvordan jeg skal lage min første kortfilm, og jeg har allerede kjøpt meg et videokamera, jeg hører på fine sanger fra flinke folk og pønsker på hva jeg ville ha sunget om – hvis jeg skulle skrive en sang, eller ti.

 

Skrivelysten kommer først – så jeg begynner å skrive, masse, overalt, jeg finner tomme ark eller notatbøker og skribler i vei. Så kommer ideer som ting der skriving og forfatterskap også er involvert, og mens jeg skriver begynner jeg å planlegge hvordan jeg skal sette ideene til livs.

Jeg liker slike oppturer.
Jeg liker å være kreativ.
Men jeg liker ikke at det går over, at kontrasten er så skarp: I nedturene gidder jeg ikke å løfte ei penn, engang – kameraet er godt pakket ned i veska si, og jeg orker knapt å høre på musikk.
Dette er noe jeg er mye mer klar over nå enn hva jeg har vært tidligere. Jeg husker tilbake og husker hvor deppa jeg var da jeg ikke kom lenger enn kapittel 4 den dagen, og hvor inderlig jeg ville skrive mer, men ikke orka – fikk det ikke til.
Kræsj.
Nedtur.

Så – er jeg på vei opp?
Og – hvor lenge vil det vare?