Tussmørke

Jeg kjenner meg igjen – jeg har vært her før.

I dette ubestemmelige tussmørket, i dette som gnager i bakhodet, i dette som aldri gir meg fred – i dette som på merkelig vis føles trygt og kjent. Jeg forstår det ikke helt selv. Jeg føler meg normal. Jeg føler meg sånn som jeg stort sett alltid har følt meg. Tussmørket kommer sneglende, så sakte at det ikke merkes før jeg er pakka inn i det, før jeg er her.

Informasjonen under er skamløst sakset herfra.

Definisjon av depresjon
Tilstanden skal ha vart i minst 2 uker og den skal ikke være et direkte resultat av kroppslig sykdom eller rusmisbruk. Du skal ha minst to hovedsymptomer:
* Depressivt stemningsleie
* Interesse- og gledesløshet
* Energitap eller økt trettbarhet

Andre symptomer kan være:
* Redusert konsentrasjon og oppmerksomhet
* Redusert selvfølelse og selvtillit
* Skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse
* Triste og pessimistiske tanker om fremtiden
* Planer om, eller utføring av, selvskade eller selvmord
* Søvnforstyrrelse
* Redusert eller endret appetitt

Mild depresjon
Du har to hovedsymptomer og minst to andre symptomer. Ingen symptomer har alvorlig grad. Du kan vanligvis fungere med noen vansker sosialt eller i arbeid.

Moderat depresjon
Du har to hovedsymptomer og minst fire andre symptomer. Flere symptomer har alvorlig grad. Du fungerer vanligvis ikke sosialt eller i arbeid.

Alvorlig depresjon
Du har alle tre hovedsymptomene og minst seks andre symptomer. Flere symptomer har svært alvorlig grad. Du kan ikke fungere sosialt eller i arbeid, og har ofte problemer med daglige personlige gjøremål.

Dystymi
Det er en tilstand med vedvarende senket stemningsleie av flere års varighet. Enkeltepisodene er ikke tilstrekkelig alvorlige eller langvarige til å tilfredsstille kriteriene for diagnosen mild, moderat eller alvorlig tilbakevendende depressiv lidelse.

Men jeg er jo ikke deprimert?
Jeg er sånn jeg pleier å være?
Jeg er i det trygge, kjente tussmørket der jeg føler meg hjemme.

Ifølge denne testen scorer jeg høyt nok til å kreve samtaleterapi og medisinering – den sier jeg er et sted mellom moderat og alvorlig depresjon – men jeg er jo ikke deprimert? Eller – er jeg det? Er dette – dette trygge, kjente tussmørket – det som kalles depresjon?

Jeg kan med rimelig høy grad av sikkerhet påstå at jeg ikke er så langt nede her og nå som jeg var etter nederlaget for litt siden. langt nede som jeg var den dagen er jeg sjelden, så jeg har lettere for å identifisere følelsen. Ironisk nok er det lettere å se det beksvarte mørket, enn dette tussmørket. Skal dog nevnes at jeg har vært litt mørkere til sinns siden den dagen, og det har ikke sluppet helt taket ennå.

Så, her er jeg. Godt pakket inn i ei tåke av tussmørke. Og litt usikker på hvor dette bærer hen.

Reklamer

Strek VS Garnnøste

Noen spurte meg en gang om jeg kunne beskrive måten jeg tenker på. Jeg hadde forsøkt å forklare at jeg tror jeg kanskje tenker litt annerledes enn mange andre, men fant det vanskelig å sette konkrete ord på hvordan. Etter litt om og men kom jeg fram til to bilder: Et som beskriver hvordan jeg tror mange andre ofte tenker, og et som beskriver hvordan jeg tror jeg selv tenker som oftest.

Forsøksvis visualisering

Lineær tankegang
Jeg tror ganske mange ofte tenker på denne måten (meg selv inkludert i visse sammenhenger). Hvis man står ovenfor et problem, eller et spørsmål, foregår tankeprosessen nesten som en rett strek – ei linje – der man tenker suksessive tanker som har en tydelig sammenheng med hverandre. Spørsmålet skaper Tanke A som fører til Tanke B som leder til Konklusjonen.

Matematiske problem er ofte løst med lineær tenkning: For å finne svaret må vi først gjøre A for å så gjøre B. Vi får ikke gjort B uten å ha gjort A først, sagt på en annen måte.

Kaotisk tankegang
95 % av tida er min tankeprosess, min resonneringsmetode, relativt kaotisk. Det vil si, den kan virke kaotisk på andre, men jeg tror jeg så og si alltid har tenkt slik, så for meg er det naturlig. Hvis jeg skal prøve å beskrive hvordan mitt hode tenker i et lettfattelig bilde vil jeg si at det kan minne om et garnnøste, der spørsmålet eller problemet er kjernen av nøstet og assosiasjoner og tanker er alle trådene rundt kjernen. Når jeg skal nå en konklusjon, eller svare på et spørsmål, må jeg ofte innom vidt forskjellige tanker og assosiasjoner for å komme til konklusjonen eller svaret.

Jeg merker jeg har en tendens til å koble sammen tilsynelatende usammenhengende tanker for å føre meg videre. Jeg hopper fra tanke til tanke, i et virrvarr av tanker og ideer, hopper fram og tilbake, assosierer i hytt og pine, gjerne fra én ting til noe helt annet. For meg virker det hele logisk, selvsagt assosierer og resonnerer jeg slik som jeg gjør, men jeg har blitt fortalt at det ikke er like innlysende for andre.

Min logikk er ikke det samme som din, visstnok.

Men – det fikk meg til å tenke: Hva er å foretrekke? Er det bedre å være systematisk og lineær, eller er det bedre å la assosiasjonene gjøre som de vil og hoppe fra tanke til tanke for å komme til samme konklusjon? Jeg vil tro at en kombinasjon av de to tenkemåtene må være å foretrekke. At man kan bruke begge «metoder» for å løse et eventuelt problem.

Hvis dere skulle beskrive deres tenkemåte – hva ville det ha vært? Strek eller garnnøste?

G(eni)al?

Kan det å være genial gjøre en person gal?

Gal i den forstand at ekstremt intelligente mennesker ofte har opplevd å være et sosialt utskudd i barndommen, og dermed står i større fare for å utvikle psykiske problemer og forstyrrelser på bakgrunn av dette. Det er jo ikke til å stikke under en stol at veldig, veldig smarte folk blir oppfatta som litt «rare» og «annerledes» på en eller annen måte – noe som kan gjøre veldig smarte mennesker mer sårbare i barne- og ungdomsårene av livet. Smarte barn blir ofte mobba, fordi de er «annerledes» – fordi de er skoleflinke, og liker skolen, fordi de kanskje ikke helt forstår andre barn på egen alder, og søker voksne i stedet. Mobbing over flere år kan gjøre fæle ting med et menneskes psyke – det kan føre til psykiske plager senere i livet.

Jeg vet ikke hvor smart jeg er.
Jeg vet ikke om jeg er smart i det hele tatt..
Men, jeg innehar en del egenskaper som visstnok også er kjennetegn på en såkalt evnerik person, en smart person.

Antakeligvis lærte jeg å lese og skrive ganske tidlig – jeg husker at jeg skrev brev til dagmammaen min og Bestemor da jeg var omtrent 3 år gammel. Det var selvsagt ikke veldig lange brev, men til gjengjeld var jeg ikke gamle ungen heller. Et år eller to senere begynte jeg også å lese, så vidt det var, engelsk; Jeg hadde fått en bok med engelske barnerim som jeg brukte en del tid på å dekode – med hjelp.

Jeg har alltid vært veldig fascinert av vitenskap, og spesielt da jeg var liten sugde jeg til meg kunnskap om alt mulig rart. Jeg liker å lære, jeg liker å tilegne meg kunnskap, og jeg har tilegnet meg kunnskap – lært – fra mange ulike kilder oppigjennom årene. Ofte trekker jeg linjer mellom de ulike kunnskapskildene for å danne meg et mer komplett bilde – jeg liker å oppdage nye sammenhenger, liker å se at tilsynelatende vidt forskjellige ting kan ha noe til felles. Vanligvis lærer jeg også ganske raskt, men av og til må det en dose kreativitet – eller endring av læremåte – til før konseptet fester seg.

Eksempel fra barndommen: Jeg har egentlig aldri vært noen særlig stor fan av matematikk, og har ofte slitt med å forstå hva jeg driver med i den sammenheng. En ettermiddag jeg satt og gjorde lekser i 2.klasse på barneskolen oppstod det et problem da jeg skulle lære konseptet subtraksjon. Det som stod i boka sank ikke inn, jeg forstod det ikke, rett og slett (forøvrig ikke ukjent – matematikkbøkene jeg har hatt på skolen har vært så ymse, til tider totalt uforståelige, men det er en annen historie).

Så, mine stakkars foreldre forsøkte å gjøre det hele mer forståelig for meg:
– «OK, så… du har 5 og tar bort 3 – hva har du igjen?»
– «Vet ikke!»
– «…Joooda. Kom igjen nå. Du har 5, og så tar du bort 3. Hva har du igjen da?»
«Vet ikke!!!»
Tårene spretter, jeg er forbanna og lei meg på samme tid – jeg føler meg dum.
– «Hm. Ok – se her»
5 epler kommer til syne på bordet foran meg.
– «Du har 5 epler – og så spiser du 3 av dem. Hva får du da?»
– «…mageknip…….!?»
Rimelig lineær logikk, det der. Nå er jeg drittlei og orker ikke tenke mer. Jeg er sinna, jeg er lei meg, jeg orker ikke mer. Mamma går og henter sparegrisen min. Hun legger 5 kronestykker foran meg på bordet. Hun tar vekk 3 av dem og gjemmer de i hånda.
– «Du har 5 kroner, og bruker 3 kroner – hvor mange kroner har du igjen?»
– «TO! Jeg har to kroner igjen!»
– «Riktig! – OK, neste regnestykke?»

Vi hadde løst koden, jeg lærte meg konseptet med noe jeg forstod – noe jeg kunne visualisere. Å ha fem epler, og spise tre av dem på rappen vil høyst sannsynlig gi vedkommende mageknip, men en kan ikke spise kronestykker, så det var lettere (for meg) å forstå ideen hvis den ble oversatt til penger. Det ironiske var at jeg forstod addisjon og multiplikasjon – på nybegynnerstadium, selvsagt – før jeg begynte på barneskolen. Jeg skjønte at 3 + 3 = 6, og at 2 x 3 var det samme, bare skrevet på en annen måte.

Slik er det ofte nå i voksen alder også – en del konsepter tar jeg rimelig raskt, jeg vet hvordan jeg skal angripe problemet for å løse det. Samtidig kan det være relaterte konsepter jeg sliter veldig med, helt til jeg «oversetter» problemet – og løsningen – til noe jeg forstår, slik som i eksempelet over med eplene og kronestykkene.

Jeg har fått høre en del ganger at jeg er smart, eller flink, at jeg har en lur løsning på et problem, eller tilsvarende annet kompliment. Jeg liker å tro at jeg kan finne på lure ting av og til, men jeg føler ikke at jeg er smartere enn andre. Da jeg gikk på skolen ble jeg mobba, rakka ned på og hengt ut daglig fordi jeg var ei som rakte opp hånda i klasserommet og stilte spørsmål – jeg var (og er) nysgjerrig – jeg ville vite mer.

Så – har det å bli mobba fordi noen tror jeg er smart vært en medvirkende årsak til at jeg i ungdomsårene og voksen alder har slitt med psyken i større og mindre grad? Jeg vet ikke. Det kan ha vært en kjedereaksjon, der et ledd i kjeden er at (noen mener) jeg er smart, som igjen har ført til mobbing og sosial utfrysning fordi jeg er «den rare», som igjen kan føre til psykiske plager senere i livet. Mennesker er sosiale vesner, vi fungerer dårlig når vi er helt alene – og veldig smarte mennesker er ofte alene. Tilsidesatt, ikke som de andre, rare, sære, annerledes.

Annerledes er skummelt. Det er vanskelig å forstå noen som er annerledes – og da er det lettere å skyve de som er annerledes fra seg, enn å prøve å forstå dem. Lettere å fryse de ut, enn å inkludere dem i gruppa, i samfunnet. Janteloven er tufta på at alle skal være like. Like smarte. Ingen skal stikke seg ut. Du skal ikke tro du er noe. Langt mindre tro du er smart, og hvis du er det, i hvert fall ikke vise det på noen måte. Gjør du det, bryter du Janteloven – bryter du loven, vanker det straff.

Gal?
Genial?
To sider av samme sak?
Blir du gal av å være genial? Kan du bli genial av å være gal?
Er det egentlig noen forskjell?

Kjære Jens

Ja, jeg sikter høyt – jeg er klar over dette. Likevel føler jeg at det umulig kan skade – medblogger til medblogger – å lufte en og annen tanke her ute på det Store Internettet. Mest sannsynlig stopper dette hos deg, hvis du leser, da vel å merke. Uansett, hvis nå dette skulle fatte interesse må du gjerne spre det glade budskap. Det er bare hyggelig, det. Og det kan umulig gjøre saken verre å belyse dette temaet.

Nå skal ikke jeg påberope meg rollen som talerør for alle oss stripeløse Sebrapiker (begrep brukt av/om selvskadere med synlige arr), men jeg er en av de, og derfor ser jeg mitt snitt til å ytre min mening. Det er jo tross alt ytringsfrihet i Kongeriket, og jeg har et statsborgerskap som tilsier at jeg kan benytte meg av denne goden. Du skjønner, jeg håper å bli utredet for psykiske lidelser, da mer bestemt bipolar 2 lidelse og angstlidelser, og i denne forbindelse har jeg oppdaget et og annet som for meg var ganske overraskende.

Vår kjære Rød/Grønne regjering har fortalt oss at vi bør søke hjelp tidlig, hvis det er noe som plager oss, enten det er snakk om fysiske eller psykiske plager – hjelp skal vi få, alle som én. Og det er jo flott. Jeg forstår at Statsbudsjettet tilsynelatende alltid er noen titalls millioner for lite hvert år, og jeg forstår at noen steder må det tilføres mer penger enn andre, og dette er noe som må tas opp til vurdering hver eneste gang et nytt budsjett skal på plass. Jeg er ingen økonom, men jeg forstår at dette umulig kan være lett å bestemme – hvem får hvor mye og hvorfor skal de få det beløpet til hva – det må være en traurig prosess.

Som så mange andre tenkte jeg vel ikke så veldig mye over saken før jeg var oppi det hele selv, i form av tur til fastlegen for å be om utredning, og påfølgende avslag av utredningssøknaden. For ordens skyld vil jeg her nevne at dette gjaldt angstlidelser spesifikt, og jeg fulgte reglene til punkt og prikke: Legetime hos min fastlege (dog var det en vikarlege til stede), ber om henvisning til utredning for angst på bakgrunn av flere angstanfall (og tro meg, det er ikke veldig moro å være redd for sin egen skygge pluss alt anna mellom Himmel og Jord), henvisningsbrev blir skrevet og sendt, og ca 3 uker seinere får jeg et brev i posten som forteller meg at Nidaros Distriktspsykiatriske Senter (DPS) ikke finner grunnlag for å iverksette utredning og bruke ressurser på dette på nåværende tidspunkt.

Selvsagt ble jeg litt skuffet over dette, men visste jo også at dette kunne skje og at sannsynligheten for at det ville skje var stor. Så, jeg tok saken i egen lommebok, og iverksatte tiltak for å kanskje ha litt mer å rutte med når jeg nå skal be om ny utredning fordi jeg føler jeg ikke kan gi opp riktig ennå. Nevnte tiltak var/er i form av privatpraktiserende psykolog her i byen som jeg fant og oppsøkte for egen maskin. Tanken var å få høre en fagpersons synspunkter på det som foregår inni hodet mitt, for der er det kaos og rot, og jeg greier ikke å rydde opp helt alene lenger. Dette handler imidlertid ikke om penger og privatpraktiserende tilbud, for jeg skal love deg jeg er sjeleglad for at jeg brukte de kronene jeg gjorde på dette.

Jeg har nå en uttalelse skrevet av psykologen på bakgrunn av de samtalene vi har hatt som jeg skal ta med når jeg ber om ny utredning, og forhåpentligvis vil det gå «rette veien» for meg etterhvert. Jeg lever i trua på systemet.

Men, det jeg lurer på er logikken bak det hele.
Jeg vet om flere, Sebrapiker såvel som oss stripeløse sådan, som har møtt en viss motstand når de søker hjelp – og jeg greier ikke helt å se hvorfor dette er tilfelle. Ja, det er dårlig stilt økonomisk sett, og ja – det er stort sett plassmangel på de aller fleste sykehus og psykiatriske sykehus / behandlingssenter. De av oss som bare ønsker svar, en utredning, litt samtale, altså noe lite ressurskrevende får tydeligvis avslag oftere, fordi de som vil eller trenger å legges inn for behandling i en eller annen forstand kommer foran oss i køen. Dette skal jeg overhodet ikke krangle på, jeg er helt enig i at de med akutt behov skal komme foran alle andre.

Det jeg synes er litt tankevekkende er imidlertid det at mange av oss som bare ønsker en utredning, f.eks, får avslag fordi ressurser mangler.

Og det er her logikken skranter litt synes jeg: Hadde vi fått hjelpen vi ba om – som i seg selv er lite ressurskrevende – når vi ba om den, hadde muligens også antall akuttinnleggelser gått ned. En psykiatrisk utredning kan gjøres gjennom X antall samtaler over en viss tidsperiode, og man behøver ikke å oppta plass på et psykiatrisk sykehus / behandlingssenter / DPS for å gjennomføre en slik, såfremt det blir gjort på et tidlig (nok) stadium i sykdomsforløpet.

Det er dette jeg ønsker – en utredning gjennomført ved X antall samtaler. Lite ressurskrevende og høyst mulig å gjennomføre.

Min teori rundt dette er at det er flere som meg der ute – som søker hjelp tidlig – men som får avslag, og da også flere enn bare ett, og blir dermed dyttet lenger og lenger ned i køen. Pågår dette lenge nok kan en pasient som allerede er utslitt av sin egen psyke drives til drastiske og desperate tiltak for å bli sett og hørt, for å få hjelpen de trenger og faktisk har krav på jamfør norsk lov. Eventuelle slike drastiske tiltak ender ofte opp i ressurskrevende akuttinnleggelser, som etter min mening kunne ha vært unngått hadde vedkommende blitt fanget opp tidligere – kanskje fått svarene han/hun trengte for å bearbeide og forstå plagene sine, lære hvordan eventuelle plager kan påvirke hverdagen og hvordan takle dette, etc.

Mange av oss tåler nok ventetid – deriblant meg – i viten om at det vi ønsker vil skje en gang, men det er ikke nødvendigvis slik for alle.

Vi nordmenn har en lei tendens til å oppsøke hjelpen vi trenger litt for sent, når skaden allerede er skjedd, og krisen er et faktum. Det er et tankekors at vi som søker hjelp tidlig gjerne får høre at vi er oppegående og friske nok til å klare oss selv, og dette får vi gjerne høre gjentatte ganger over en lengre tidsperiode. Før eller siden blir vi sannsynligvis «syke nok» til å motta hjelpen vi trenger, men skal det virkelig være slik?

Logikken tilsier at hvis man imøtekommer de som søker hjelp tidlig, og utreder disse, slik at begge parter vet hva som er på ferde – hva en eventuell diagnose vil innebære for pasienten og støtteapparatet – og kan eventuelt iverksette tiltak for å bedre situasjonen hvis nødvendig, så vil man på sikt også se en jevn nedgang i antall akuttinnleggelser på psykiatriske sykehus / avdelinger / behandlingssentre / DPS. Noe som igjen fører til mindre ressursbruk over tid. Dette rett og slett fordi man har unngått at pasientene blir så syke i påvente av hjelpen de ber om at de legges inn. Man har fanget de opp tidlig nok til at innleggelse unngås.

Det henger ikke på greip at argumentet for å ikke iverksette noe relativt lite ressurskrevende som en utredning er ressursmangel. Jo tidligere folk får hjelp, jo mindre ressurser krever de i mange tilfeller. Det vil nok alltid forekomme akuttilfeller, men antallet av disse tror jeg vil gå betydelig ned dersom holdningen endres fra å bli møtt med «jammen du er jo en såpass oppegående og ressurssterk person – du klarer deg alltids…. til en mer imøtekommende variant.

Jeg – personlig – har nok vært veldig heldig. Jeg har funnet en psykolog som har hørt på hva jeg har å si, hva jeg har opplevd, og hvordan dette har påvirket meg. Jeg har ressurser (les: kapital) til å bruke noen tusenlapper på privatpraktiserende psykolog for å lette litt på trykket og få litt synspunkter fra fagpersonell. Samtidig vet jeg at dette kan være en langvarig prosess, og jeg må kanskje belage meg på samtaleterapi over lengre tid – og slikt tapper sparegrisen, også for meg. Derfor vil jeg jo gjerne følge reglene, og gå via de korrekte instanser i min søken etter svar, selv om dette kan medføre lengre ventetid enn hva jeg skulle ønske, og en tidkrevende kamp for å i det hele tatt bli sett og hørt uten å måtte bli såpass syk at jeg legges inn om to år fordi ingen hjalp meg videre på veien nå.

Det hele koker ned til budsjettet – enten det gjelder for hele Staten, eller kun for meg og mitt.

Så, kjære Jens.
Hvis målet er å hjelpe, og samtidig spare penger slik at vi har mer å bruke på lure ting innen Helse & Omsorg ved neste Statsbudsjett, så må jo svaret være rimelig enkelt: Ta inn de som søker hjelp tidlig, ikke la de gå og vente altfor lenge på noe så lite ressurskrevende som en times samtale i uka i et par måneders tid. Fang de opp før de blir så syke at de må legges inn. Slik det ser ut i dag – får man ikke hjelp tidlig, man venter og venter, og noen ganger ventes det for lenge… dessverre.

Det eneste jeg ønsker er svar, noe jeg potensiellt vil få gjennom en utredningsprosess. Jeg ønsker å vite hva det er som plager meg slik at jeg kan jobbe ut i fra denne informasjonen til å bedre min hverdag. Det kan tenkes jeg også ønsker en og annen å snakke med av og til, av fagpersonell, men dette er heller ikke særlig ressurskrevende.

Jeg koster veldig lite penger – og jeg er attpåtil villig til å betale de kronene selv.
Og jeg vet det er flere som meg der ute, i samme situasjon, som også gjerne bare vil ha svar. Som også koster veldig lite penger.

Jeg ber om henvisning til utredning for bipolar 2 lidelse om to dager. Jeg går den «riktige» veien, via fastlege, og har som nevnt en uttalelse fra en sertifisert psykolog – en fagperson – der det kommer klart fram at jeg bør utredes for denne lidelsen. Selv lever jeg i trua på at dette skal gå bedre enn forrige gang jeg ba om utredning for en psykisk lidelse, fordi jeg nå stiller med faglig backup.

Så får vi se, da – hvordan dette går.

med vennlig hilsen,
Den Håpefulle Stripeløse Sebrapiken

Tanker om Psykofarmaka

Nå har jeg mast om det å få svar – bli utreda – kanskje til og med få en diagnose – opp og ned i mente på grensa til det bortimot latterlige. Og jeg vil gjerne ha svar, for alt jeg veit kan dette eskalere langt utover det jeg er i stand til å forholde meg til, så derfor vil jeg gjerne ha svar tidlig. Så tidlig som overhodet mulig.

Det er imidlertid en ting som bekymrer meg litt midt oppi alt dette: Psykofarmaka – medisiner.

Sett nå at jeg får utredning.
Sett nå at den utredninga fører til en diagnose.

Mine mistanker dreier seg om Bipolar 2 lidelse, med angsten som nåko attåt, eller rett og slett et symptom, eller bieffekt av lidelsen. Det er angsten som virkelig gjør livet mitt til et helvete av og til, eventuell annen lidelse «bak» angsten har jeg jo forsåvidt takla hittil. Trass i dårlige valg og litt vel dystre tider har jeg jo overlevd. Har ikke alltid vært en dans på roser, men livet er jo ikke det – bipolar eller ei.

Dansen på rosene betyr at man av og til tråkker på torner også.

Men, hva skjer hvis jeg får diagnosen jeg mistenker?
Jeg lurer nemlig litt på det.

Her er greia: Jeg er veldig klar over at den type psykisk lidelse kan bety medisinering. Jeg har tidligere nevnt at jeg leste en drøss artikler og ting på internett rundt det som inngår i «psykiske lidelser» og lignende begrep. I en av artiklene jeg kom over ble det sagt at forskning viser at bipolar lidelse bør utredes og behandles (i artikkelen mente de nok «medisineres») tidlig, fordi det er en type lidelse som kan forverres, eskalere ut av kontroll, med alderen. Jeg er jo allerede blitt såpass gammal at jeg kan kalles voksen, og det er også en grunn til at jeg vil utredes, helst før eventuell lidelse forverres.

Det er ikke medisinene i seg selv som bekymrer meg noe særlig – det er bivirkningene. Jeg er fantastisk flink til å katastrofisere alt, og medikamenter som gir vanlige bivirkninger som igjen trigger angstanfall hos meg er ikke akkurat noe jeg har lyst på.

Jeg har overhodet ingen planer om å begi meg ut på psykofarmakagaleien før det blir absolutt nødvendig (her mener jeg at det er «absolutt nødvendig» hvis jeg ikke fungerer i hverdagen lenger) hvis det nå skulle vise seg at jeg får diagnosen.

Som sagt har jeg jo – tross alt – overlevd den hittil.

Jeg ser for meg at jeg skal være i stand til å takle den – uten medisinering – ei god stund til, såfremt jeg har litt folk å støtte meg på, som psykologen, eventuell psykiater, annet helsepersonell. Med samtaleterapi og et søtteapparat i ryggen skal jeg vel alltids greie å takle angsten også, lære meg å ri av stormen som det så fint heter. Jeg tror ikke at jeg trenger medisiner – og hvis jeg får utredninga, og hvis jeg får diagnosen, kommer jeg til å nekte medisinering så lenge som overhodet mulig.

Jeg er knskje litt naiv, sånn sett, men jeg foretrekker å være naiv og medisinfri så lenge jeg kan.

Høyt

Høyt. Høyt der oppe svever hun. Blandt myke hvite skydotter og fargespekteret sola avslører på regnvåte dager. Hun er fri, og flyvende – ingenting kan røre henne, ingenting kan få henne til å dale. Hun er udødelig; magisk. Hun kan gjøre alt hun vil, fly hvor hun vil, oppleve det hun vil.

Hun flyr over Taj Mahal og vinker til de badende ved Ganges. Hun svever over Den Kinesiske Mur og ser pandaunger leke i bambusskogen. Hun farer over tretoppene i Kyoto, kirsebærblomstene virvles opp og holder følge med henne et stykke. Hun flyr over store hav og lange gressletter, hun ser antiloper og gaseller unnslippe en jaktende løve. Hun flyr og flyr – hun flyr langt og lenge.

Plutselig stopper hun. Faller, daler, greier ikke å fly mer. Faller raskere og raskere – borte er skyene og regnbuen. Hun lukker øynene – mørke. Hun synker og synker. Vil hun noen gang stoppe? Mørket blir svartere, hun treffer bakken. Kvikksand, gjørme, hun synker videre. Hun åpner øynene – mørke – alt er svart. Hun kan ikke skilne opp fra ned – alt er svart, tett gjørmete kvikksand. Hun kjemper, kaver. Det nytter ikke.

Hun gir opp – gir seg hen. Lar mørket ta over, lar kvikksanda sluke henne, pakke henne inn. Lyder forsvinner – blir svake og dør ut. Hun synker, daler, mykt og stille, i mørket. Tiden blir borte, uvirkelig – hvor lenge? Minutter? Timer? Dager? Måneder? År? Vil hun se sola, lyset, skyene og regnbuen igjen? Fly igjen? Hun synker ennå, nedover, ned i mørket.

Hun våkner.
Forvirret, kald, varm – kaldsvette. På gulvet, tullet inn i den store myke dyna. Utenfor vinduet begynner dagen – fugler kvitrer. Lysstråler smyger seg inn i rommet.

Hun klatrer opp i senga igjen. Trekker dyna over hodet.
Sovner.
Mumler.
«Jeg orker ikke – ikke i dag.»

Hun flyr igjen, høyt, høyt der oppe.

Skolen som endra livet mitt

Det er første skoledag (i hvert fall her i byen) i dag, og i lys av dette vil jeg fortelle om skolen som har betydd mest for meg. Grunnen til at nettopp denne skolen har vært viktig, og ikke minst bra for meg har vært friheten til å få være meg selv – uansett utfall. Jeg vil presisere at jeg kan bare snakke for meg selv, og hvordan jeg opplevde denne skolen, og det ikke nødvendigvis var eller er slik for alle.

Barne- og ungdomsskolene jeg gikk på var ikke så mye å rope hurra for etter min mening. Akademisk sett var de vel stort sett som alle andre Norske offentlige skoler, på godt og vondt, men min opplevelse av de snaut ti årene jeg tilbragte på skolebenken var ikke bare solskinn og regnbuer, for å si det pent. Mot slutten av 10. klasse var jeg aldeles møkklei det offentlige skolesystemet, og når tiden kom for å søke seg til videregående skoler, var valget mitt ganske enkelt: Allmennfag på Steinerskolen (i Trondheim).

 

Her er det på sin plass å nevne at Steinerskolene rundt om kring i landet er ganske forskjellige – det som er fantastisk på én av dem, kan være det som er helt forjævlig på en annen. Det de har til felles er måten de er bygd opp på, og hvordan undervisningen foregår, hvordan pensum skal se ut, og i stor grad hvilke fag de underviser i. Når det gjelder fagene i seg selv, er disse en skjønn blanding av akademiske fag som norsk, engelsk, matematikk, fysikk, historie, osv, og kunstneriske/praktiske fag som tegning, musikk, diverse andre kunstneriske ting som steinhogging og modellering, samt de noe mer Steinertypiske fagene som eurytmi (ser ut som en blanding av meditasjon og dans, og er muligens det særeste faget på skolen – jeg har i hvert fall ikke vært borti noe lignende, hverken før eller siden).

Les videre