Tanker om Psykofarmaka

Nå har jeg mast om det å få svar – bli utreda – kanskje til og med få en diagnose – opp og ned i mente på grensa til det bortimot latterlige. Og jeg vil gjerne ha svar, for alt jeg veit kan dette eskalere langt utover det jeg er i stand til å forholde meg til, så derfor vil jeg gjerne ha svar tidlig. Så tidlig som overhodet mulig.

Det er imidlertid en ting som bekymrer meg litt midt oppi alt dette: Psykofarmaka – medisiner.

Sett nå at jeg får utredning.
Sett nå at den utredninga fører til en diagnose.

Mine mistanker dreier seg om Bipolar 2 lidelse, med angsten som nåko attåt, eller rett og slett et symptom, eller bieffekt av lidelsen. Det er angsten som virkelig gjør livet mitt til et helvete av og til, eventuell annen lidelse «bak» angsten har jeg jo forsåvidt takla hittil. Trass i dårlige valg og litt vel dystre tider har jeg jo overlevd. Har ikke alltid vært en dans på roser, men livet er jo ikke det – bipolar eller ei.

Dansen på rosene betyr at man av og til tråkker på torner også.

Men, hva skjer hvis jeg får diagnosen jeg mistenker?
Jeg lurer nemlig litt på det.

Her er greia: Jeg er veldig klar over at den type psykisk lidelse kan bety medisinering. Jeg har tidligere nevnt at jeg leste en drøss artikler og ting på internett rundt det som inngår i «psykiske lidelser» og lignende begrep. I en av artiklene jeg kom over ble det sagt at forskning viser at bipolar lidelse bør utredes og behandles (i artikkelen mente de nok «medisineres») tidlig, fordi det er en type lidelse som kan forverres, eskalere ut av kontroll, med alderen. Jeg er jo allerede blitt såpass gammal at jeg kan kalles voksen, og det er også en grunn til at jeg vil utredes, helst før eventuell lidelse forverres.

Det er ikke medisinene i seg selv som bekymrer meg noe særlig – det er bivirkningene. Jeg er fantastisk flink til å katastrofisere alt, og medikamenter som gir vanlige bivirkninger som igjen trigger angstanfall hos meg er ikke akkurat noe jeg har lyst på.

Jeg har overhodet ingen planer om å begi meg ut på psykofarmakagaleien før det blir absolutt nødvendig (her mener jeg at det er «absolutt nødvendig» hvis jeg ikke fungerer i hverdagen lenger) hvis det nå skulle vise seg at jeg får diagnosen.

Som sagt har jeg jo – tross alt – overlevd den hittil.

Jeg ser for meg at jeg skal være i stand til å takle den – uten medisinering – ei god stund til, såfremt jeg har litt folk å støtte meg på, som psykologen, eventuell psykiater, annet helsepersonell. Med samtaleterapi og et søtteapparat i ryggen skal jeg vel alltids greie å takle angsten også, lære meg å ri av stormen som det så fint heter. Jeg tror ikke at jeg trenger medisiner – og hvis jeg får utredninga, og hvis jeg får diagnosen, kommer jeg til å nekte medisinering så lenge som overhodet mulig.

Jeg er knskje litt naiv, sånn sett, men jeg foretrekker å være naiv og medisinfri så lenge jeg kan.

Reklamer

Høyt

Høyt. Høyt der oppe svever hun. Blandt myke hvite skydotter og fargespekteret sola avslører på regnvåte dager. Hun er fri, og flyvende – ingenting kan røre henne, ingenting kan få henne til å dale. Hun er udødelig; magisk. Hun kan gjøre alt hun vil, fly hvor hun vil, oppleve det hun vil.

Hun flyr over Taj Mahal og vinker til de badende ved Ganges. Hun svever over Den Kinesiske Mur og ser pandaunger leke i bambusskogen. Hun farer over tretoppene i Kyoto, kirsebærblomstene virvles opp og holder følge med henne et stykke. Hun flyr over store hav og lange gressletter, hun ser antiloper og gaseller unnslippe en jaktende løve. Hun flyr og flyr – hun flyr langt og lenge.

Plutselig stopper hun. Faller, daler, greier ikke å fly mer. Faller raskere og raskere – borte er skyene og regnbuen. Hun lukker øynene – mørke. Hun synker og synker. Vil hun noen gang stoppe? Mørket blir svartere, hun treffer bakken. Kvikksand, gjørme, hun synker videre. Hun åpner øynene – mørke – alt er svart. Hun kan ikke skilne opp fra ned – alt er svart, tett gjørmete kvikksand. Hun kjemper, kaver. Det nytter ikke.

Hun gir opp – gir seg hen. Lar mørket ta over, lar kvikksanda sluke henne, pakke henne inn. Lyder forsvinner – blir svake og dør ut. Hun synker, daler, mykt og stille, i mørket. Tiden blir borte, uvirkelig – hvor lenge? Minutter? Timer? Dager? Måneder? År? Vil hun se sola, lyset, skyene og regnbuen igjen? Fly igjen? Hun synker ennå, nedover, ned i mørket.

Hun våkner.
Forvirret, kald, varm – kaldsvette. På gulvet, tullet inn i den store myke dyna. Utenfor vinduet begynner dagen – fugler kvitrer. Lysstråler smyger seg inn i rommet.

Hun klatrer opp i senga igjen. Trekker dyna over hodet.
Sovner.
Mumler.
«Jeg orker ikke – ikke i dag.»

Hun flyr igjen, høyt, høyt der oppe.

Skolen som endra livet mitt

Det er første skoledag (i hvert fall her i byen) i dag, og i lys av dette vil jeg fortelle om skolen som har betydd mest for meg. Grunnen til at nettopp denne skolen har vært viktig, og ikke minst bra for meg har vært friheten til å få være meg selv – uansett utfall. Jeg vil presisere at jeg kan bare snakke for meg selv, og hvordan jeg opplevde denne skolen, og det ikke nødvendigvis var eller er slik for alle.

Barne- og ungdomsskolene jeg gikk på var ikke så mye å rope hurra for etter min mening. Akademisk sett var de vel stort sett som alle andre Norske offentlige skoler, på godt og vondt, men min opplevelse av de snaut ti årene jeg tilbragte på skolebenken var ikke bare solskinn og regnbuer, for å si det pent. Mot slutten av 10. klasse var jeg aldeles møkklei det offentlige skolesystemet, og når tiden kom for å søke seg til videregående skoler, var valget mitt ganske enkelt: Allmennfag på Steinerskolen (i Trondheim).

 

Her er det på sin plass å nevne at Steinerskolene rundt om kring i landet er ganske forskjellige – det som er fantastisk på én av dem, kan være det som er helt forjævlig på en annen. Det de har til felles er måten de er bygd opp på, og hvordan undervisningen foregår, hvordan pensum skal se ut, og i stor grad hvilke fag de underviser i. Når det gjelder fagene i seg selv, er disse en skjønn blanding av akademiske fag som norsk, engelsk, matematikk, fysikk, historie, osv, og kunstneriske/praktiske fag som tegning, musikk, diverse andre kunstneriske ting som steinhogging og modellering, samt de noe mer Steinertypiske fagene som eurytmi (ser ut som en blanding av meditasjon og dans, og er muligens det særeste faget på skolen – jeg har i hvert fall ikke vært borti noe lignende, hverken før eller siden).

Les videre

Press fra Oven

Dette innlegget tror jeg kan være nyttig lesning for alle, inkludert psykiatrisk helsepersonell – kanskje spesielt psykiatrisk helsepersonell. Hvis dere som leser dette ønsker å videreformidle det jeg skriver her – gjør gjerne det. Kopier, link, gjør hva dere vil med teksten.

Dette er et ganske langt innlegg der jeg blant annet fremlegger en påstand: Norsk Helsevesen (psykiatrisk helsevern) bidrar, kanskje til og med presser, psykisk syke til drastiske tiltak som for eksempel selvskading eller intox. Før jeg forklarer hva jeg mener med denne påstanden vil jeg imidlertid ta opp hva Norsk lov mener vi har rett på når det gjelder helsehjelp, da sett i lys av psykiatrisk helsevern.

Jeg vil også nevne – først som sist – at jeg ikke er ute etter innleggelse: Jeg føler ikke at jeg behøver det på nåværende tidspunkt.
Det jeg vil ha, er en utredning.
Jeg har mistanker, og disse er – etter hva jeg har forstått – noe også psykologen min er enig i at bør utredes. Derfor skal psykologen min skrive et brev som jeg skal ta med til fastlegen min når jeg ber om utredning. Brevet blir forhåpentligvis forfattet i løpet av neste uke.

Det vil være gunstig for meg å bli utredet for disse mistankene, og dermed få svar, og muligheten til å takle hverdagen best mulig i samråd med psykolog eller andre helsepersonell. Jeg tar tak i det hele tidlig, slik at jeg kan unngå at det påvirker min hverdag i negativ forstand, såfremt søknaden om utredning blir godkjent og jeg får svarene, da.
Jeg er kommet et lite stykke på vei, og jeg er forberedt på lang ventetid og mange lag med smøring av tolmodighet fra min side. Likevel vet jeg veldig godt at sannsynligheten for at også denne søknaden om utredning blir avslått, men inntil det skjer lever jeg i håpet.

Følgende står skrevet i Pasientrettighetsloven, når det gjelder rett til nødvendig helsehjelp (hentet fra http://www.lovdata.no):

§ 2-1. Rett til nødvendig helsehjelp

Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.

Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp.

Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett.

Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en pasient som har en rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, får den nødvendige helsehjelpen innen det tidspunktet som er fastsatt i medhold av annet ledd, har pasienten rett til å motta nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket.

Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke finnes et adekvat tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er fastsatt etter annet ledd.

Kongen kan gi forskrifter om hva som skal anses som helsehjelp som pasienten kan ha rett til.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om fastsettelse av og informasjon om tidsfristen for å yte helsehjelp som nevnt i annet ledd, herunder en frist for når barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet senest skal motta nødvendig helsehjelp. Departementet kan i forskrift også gi nærmere bestemmelser om organiseringen av og oppgjøret for tjenester pasienten har rett til å motta fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket etter fjerde ledd.

Endret ved lover 15 juni 2001 nr. 93 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1417), 12 des 2003 nr. 110 (i kraft 1 sep 2004 iflg. res. 19 mars 2004 nr. 540), 21 des 2007 nr. 123 (i kraft 1 jan 2008 iflg. res. 21 des 2007 nr. 1574).

Andre punkt i denne paragrafen (indikert med rød skrift) belyser rett til spesialisthelsetjenesten, hvilket – etter min forståelse i alle fall – psykiatrien er en del av, da psykiatri er en spesialisert utdannelse innen legeyrket (dette omfatter da ikke nødvendigvis psykologiutdannelsen, som sjeldent har mye med legeutdannelsen å gjøre, men er en parallell praksisrettet utdannelse). Det er en del ting i dette punktet jeg på en side godt forstår, men som på en annen side er direkte skremmende:

1) «Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.»

Hva menes egentlig med «nødvendig» her? Er det strengt tatt nødvendig å foreta en utredning av en mistenkt psykisk lidelse dersom pasienten selv fungerer tilnærmet normalt i dagliglivet? Jeg er tilbøyelig til å mene at helsevesenet fort kan sette slike saker på vent fordi pasienten tross alt ikke viser til nevneverdige problemer i sitt daglige liv og virke. Og hvem er det som skal avgjøre hvorvidt helsehjelpen pasienten ber om er nødvendig eller ikke? Er det fastlegen, med relativt manglende innsikt i psykisk helse? Er det psykologen pasienten har funnet på egenhånd, med relativt høy innsikt i psykisk helse (om enn på noe generell basis sammenlignet med spesialistene/psykiaterne)? Jeg forstår at det ikke er snakk om pasienten at selv skal foreta den vurderingen, selv om pasienten kan mene at det er nødvendig – det trengs faglig bakgrunn for å iverksette tiltak, jeg forstår det.

2) «Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen.»

Der igjen – hva er «forventet nytte» i denne sammenheng? Vi kan jo ikke forvente å bli kurert over natta for hva det nå er som plager oss, men jeg vil likevel påstå at det er en stor nytteverdi i det å få svar, i det å få en diagnose i de tilfeller en diagnose kan og skal stilles. Det må da være en «forventet nytte» for pasienten å vite hva det er som plager ham/henne. Og her også – hvem er det som skal avgjøre hva som er «forventet nytte»? Det som er forventet nytte for meg kan være noe helt annet for andre, og jeg mistenker at også her kan mange saker skrinlegges på ubestemt tid fordi Helsevesenet ikke ser noen klar «forventet nytte» av for eksempel en utredning. En veldig klar variant av «forventet nytte» for alle og enhver må jo være at hvis pasienten blir utredet på et tidlig tidspunkt i sykdomsforløpet, vil man kanskje greie å unngå at pasienten blir innlagt på psykiatrisk sykehus. Har sagt det før, og jeg sier det igjen – og igjen.

3) «Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp

Dette er jo vel og bra, og også et punkt det ikke er så mye å si på, men det er det punktet som bringer meg til det virkelig skremmende: Norsk Helsevesen presser psykisk syke over grensen, og til selvskading i en eller annen forstand. (Min påstand, og jeg skal begrunne den litt senere.) Jeg er helt enig i at de som kommer til legekontoret med alvorlige psykotiske symptomer og opprevne armer skal få hjelp så snart som overhodet – og faglig forsvarlig – mulig. Ingen som kan påstå noe annet, mener jeg.

Men, sett nå at en person på randen, som har bedt om hjelp – om utredning av en mistenkt psykisk lidelse, fordi det begynner å tære kraftig på psyken til vedkommende å gå rundt i uvissheten – får til svar at man ikke er syk nok til å få rett på «nødvendig helsehjelp», eller at det ikke vil ha noen «forventet nytte» for pasienten (eller Helsevesenet?), eller at vedkommende har fått en tidsramme å forholde seg til, som er skremmende langvarig. OK, så du klarer det fint i det daglige, og du har ennå ikke sykemeldt deg fra jobben grunnet kraftig depresjon, eller tullete innfall som nå gjør at du sitter værfast i Burma etter en spennende oppdagelsestur til fjerne himmelstrøk. Du er utslitt og går på autopilot, du makter såvidt å holde ut hverdagene på jobb, resten av tida går med til å sove, eller gjøre absolutt minst mulig – og du har fått et brev fra din lokale DPS som sier at du skal få hjelp og svar …om ca et års tid. Vil du overleve enda et år i dette kaoset?

Og her kommer min påstand inn i bildet – Norsk Helsevesen presser psykisk syke stadig nærmere grensa, i noen tilfeller over, og til selvskading i en eller annen forstand. Problemet gjør seg til kjenne i de tilfeller der pasienter gang på gang får høre at de ikke er syke nok, over lenger og lenger tid. Pasienten sliter allerede psykisk, og stadig mer motstand fra de som skal være hjelpere kan umulig være sunt. Fordi pasienten ikke tropper opp på nærmeste legevakt med blodstrømmer nedover armene, eller magen full av piller, blir pasienten fort sett på som oppegående nok til å klare seg fint selv. Psykisk syke – selv de uten en diagnose – vil etter all sannsynlighet før eller siden kunne bli såpass desperate etter å få hjelp at de foretar en del uheldige valg, som for eksempel selvskading.

Som nevnt tidligere får vi høre hele tiden at vi skal søke hjelp så tidlig som mulig, slik at vi får hjelpen vi trenger og har rett på så tidlig som mulig. Så når man da merker at noe er galt, at man bør søke hjelp, og gjør dette – slik Helsevesenet anbefaler – så er det vel også naturlig å tro at man skal få hjelp innen rimelighetens grenser? Veldig mange av oss vegrer oss mot å søke hjelp tidlig av et utall årsaker, og det er kanskje litt av problemet også – Helsevesenet ser ikke mange nok av de som søker hjelp før de skader seg selv eller andre, og dermed blir det lettere for Helsevesenet å dytte disse nedover ventelistene. Vi har en lei tendens til å søke hjelp først etter at skaden allerede er skjedd.

Jeg vil påstå at mange akuttinnleggelser kunne ha vært unngått hvis Helsevesenet hadde vært flinkere til å imøtekomme de som søker hjelp tidlig. Hadde flere fått hjelp tidligere, framfor standardiserte brev som tilsier at de ikke er syke nok til å få hjelp, så ville vel flere også ha sluppet å gjøre seg bekjent med den stygge sannheten i alt dette: Du får hjelp hvis du har gjort noe «dumt» og kan vise til synlige bevis. Og det Helsevesenet ser ut til å glemme i forbifarten er nettopp dette: Hadde man fått hjelp, utredning, behandling og svar tidlig, så hadde man også vært langt bedre rustet til å takle hverdagen som psykisk syk i viten om at det er det det er.

Selv forbereder jeg meg på en langvarig og slitsom kamp jeg står i fare for å måtte kjempe, bare for å få svar – en utredning – for å få kunnskap og muligens den videre hjelpen jeg kanskje vil ha behov for på sikt. Det jeg ber om er ikke veldig ressurskrevende, jeg behøver ikke innleggelse på nåværende tidspunkt, og det jeg ber om er fullt mulig å gjennomføre i løpet av relativt kort tid. Jeg er forberedt – og klar over – at det kan være lang ventetid, men det er forsåvidt greit; da veit jeg at jeg i det minste vil få utredninga en eller annen gang i fremtiden. Men det er meg – det gjelder slettes ikke alle – ikke alle tåler å vente litt lenger på hjelp, de trenger hjelp .

Det som er skummelt er alle historiene om de som trenger – eller vil ha – innleggelse og ikke får det. De som i ren desperasjon tyr til drastiske tiltak for at helsepersonell skal få øynene opp og innse alvoret i det de forteller om sin egen sinnstilstand. Det er noe veldig baklengs med logikken i det hele. De som ber om hjelp tidlig, får avslag på avslag, fordi de virker jo så friske, de fungerer bortimot normalt i dagliglivet, og de holder maska – men skjønner ikke Helsevesenet da at de faktisk kan være en av grunnene til at folk skader seg selv? Forstår de ikke at folk som trenger hjelp, og som utelukkende mottar negativ respons, kan bli vippa av pinnen – dytta mot grensa – dytta over grensa – og ser ingen annen utvei enn å bokstavelig talt stå med kniven på strupen på legekontoret med trusler om å male veggene blodrøde?

Det desidert mest hårreisende med dette er at mange selvskadere, som allerede har gått over den grensa, må ty til slike ekstreme tiltak for å bli tatt på alvor. Hvis det skal så mye til for at selvskadere skal bli hørt, hva trengs for oss andre!?

Jeg tror Helsevesenet er smertelig klar over dette. Jeg liker å tro at de ønsker å hjelpe alle som ber om hjelp, men at ressursene ikke strekker til, og når slikt er tilfelle – blir de ekstreme tilfellene, der det står om liv og helse til pasienten, prioritert. Og dette skal jeg ikke krangle på, jeg er veldig for at de i livsfare skal få hjelp først.

Jeg sier bare at måten Helsevesenet til tider håndterer saker på kan være en medvirkende faktor til at stadig flere psykiatriske sykehus og avdelinger sliter med plassmangel: Folk som i utgangspunktet ikke behøvde innleggelse, men som bare ville ha svar og forståelse for hva det er som plager dem, blir fortalt i for lang tid at de ikke er syke nok – så de blir syke nok til å måtte akuttinnlegges. De ble dyttet over grensa – ei grense de ikke engang kunne skimte før kampen og avslagene – ei grense de ikke var klar over eksisterte før de selv stod ovenfor den, stod ovenfor valget.

Bottom line:
Kjære Norges Helsevesen,
Vær så snill og hør på oss alle, og ta oss på alvor – også de av oss som ikke bærer arr på utsiden, de av oss som virker oppegående og friske ved første øyekast. Vi har det vondt vi også, vi sliter vi også. Mange av oss er bare ute etter svar og kunnskap; vi krever ikke mye, vi vil ikke legges inn, vi vil bare vite hvorfor vi har det forjævlig, og kanskje – med tiden – vil vi kunne trenge hjelp til å takle hverdagen. Noen av oss tåler ventetid og vi forstår at vi ikke kan betraktes som akuttilfeller, men jo lenger ned på ventelista vi blir dytta, jo nærmere grensa havner vi: Vi er allerede utslitte av vår egen psyke, vi vil helst ikke gjøre noe dumt, men du – Kjære Helsevesen – gir oss inntrykk av at vi det for at du skal høre på oss, og ta oss på alvor.
Med vennlig hilsen,
Ei som håper hun vil få godkjent søknad om utredning.

Sebrapiken som manglet striper

Jeg er glad i å skrive. Dette innlegget er en (veldig) kort historie jeg skrev i dag.

Øynene hennes er røde og hovne, stemmen er hes og gråtkvalt. Hun leker med en sølvring rundt høyre tommel. Blikket er tomt, uttrykksløst. På bordet foran henne står en halvfull kaffekopp – kaffen er blitt kald. Hun ser ut i lufta, uten mål, uten fokus, mens hun forklarer og forteller. Hun strekker ut en blek liten hånd mot kaffekoppen og kjenner på den før hun trekker hånda til seg igjen.

– «Jeg er Sebrapiken som mangler striper,» sier hun nærmest uten lyd – det er bare såvidt han kan tyde ordene.

– «Hva mener du?» spør han, selv om han forstår.

Han vil at hun skal si det, forklare, opplyse. Tårer lager striper nedover kinnene hennes, men hun enser de ikke. Hun trekker ermene på genseren opp og viser fram to bleke, rene underarmer.

– «Jeg er Sebrapiken… som mangler striper,» gjentar hun, litt høyere denne gangen.

Hun fortsetter: «Jeg har ingen arr – på utsiden – ingen noen kan se. Men jeg kjenner dem. De gjør vondt.» Han tenker seg litt om før han spør: «Hva tror du at det betyr?» Hun ser på ham, tygger på underleppa – på ordene.

– «At ingen tror meg.»

Blikket hennes er trist og mørkt. Det er blikket til noen som har sett for mye vondt i livet. Hun ser ut vinduet og myser mot det skarpe lyset. Nye striper kommer til syne nedover kinnene.

– «Fordi stripene mangler er det ingen som tror meg når jeg sier at jeg har det vondt.»

Stemmen hennes høres oppgitt og sliten ut, som om den har ytret ordene hundre ganger allerede – for døve ører – som om ordene er en innøvd frase.

– «Det synes liksom ikke på meg at jeg sliter, har det jævlig. Og fordi det ikke synes utenpå….»

Ordene forsvinner i nye striper nedover kinnene.

Han ser på henne. Han har lyst til å si at han kan se smerten i henne, men han vet at det ikke nytter. Det hjelper ikke at han ser den. De må se den, de må forstå at hun har det vondt.

– «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,» sier hun.

Blikket har flyttet seg vekk fra vinduet og ned på sølvringen. Hun løfter ei hånd og gnir vekk stripene på kinnene. Hun snufser og gnir kinnene sine igjen. Sebrapiken er igjen helt uten synlige striper, men de vet begge at de er der – på innsiden.

Avgrunn

Jeg står på kanten av stupet og ser ned – det er mørkt der.
Beksvart.
Ingen konturer – ingenting.
Bare mørke.
Jeg ser over kanten, ned i mørket, og vet hva som venter meg der.

Jeg ligger på sofaen i fosterstilling, krøller meg så mye sammen som jeg greier. Hører på musikk. Hodet er tomt. Ingen tanker. Langt i det fjerne hører jeg min egen stemme si «stygge, feite, taper – han er ikke glad i deg, han fortjener bedre» om og om igjen. Jeg skrur opp lyden på musikken. Overdøve. Ignorere. Skyve vekk.
Men det går ikke.

Jeg har en dårlig dag.
Ironisk nok er det en varm og solfylt dag, men nå har jeg heller aldri likt slike dager. Jeg trekker meg unna – går innendørs – søker skygge.
Jeg vet ikke om jeg greier å forhindre det langsomme fallet ned i avgrunnen, ned i mørket. Jeg vet ikke om jeg har krefter og vilje nok til det. Vet ikke om jeg orker å kjempe imot.

Av og til er det lettere å bare la seg rive med, la seg falle.

Musikk er viktig

…har jeg alltid ment.

Da jeg var yngre var (sint, veldig sint) musikk en form for utløp for meg – nesten litt anger management. Når jeg blei skikkelig sint, satte jeg på sinna musikk og hylte og skreik inn i ei hodepute. Blindt raseri. Hovedgrunnen var at jeg ikke var helt trygg på meg selv. Ville jeg være i stand til å stoppe raseriet i tide? Ville jeg skade noen, eller meg selv, om jeg blei sinna nok? I stedet for å risikere at noe slikt kunne skje gjemte jeg meg på rommet mitt med den sinna musikken min. På grunn av denne taktikken fikk ingen se meg når jeg var sint. Irritert, ja – men aldri sint.

Musikk er ennå veldig viktig for meg, og jeg liker all slags musikk. Jeg har selvsagt favoritter jeg også – som alle andre – men jeg begrenser meg ikke til kun én sjanger. I går rota jeg ihop en fin playlist på Spotify’en min. Den inneholder litt triste sanger synes jeg, men det passa (og passer) humøret mitt bra for tiden. Jeg trodde jeg var på vei opp for et par dager siden, men i går var heller det motsatte gjeldende.

«The Downward Spiral» playlist
PJ Harvey – Dear Darkness
Lacuna Coil – Falling Again
Tapping the Vein – Broken
Seether – Driven Under
Staind – It’s Been A While
Fiona Apple – Sullen Girl
Jeff Buckley – Hallelujah
Nine Inch Nails – The Fragile
Evanescence – Lithium
Tori Amos – Winter
Radiohead – Street Spirit (Fade Out)
Donnie Darko OST – Mad World
The Cure – Pictures of You
Tapping the Vein – Butterfly
Evanescence – Hello
Fiona Apple – Love Ridden
Johnny Cash – Hurt (Nine Inch Nails cover)
Anúna – Siúil A Rúin
Nine Inch Nails – The Great Below
My Dying Bride – For My Fallen Angel
Evanescence – My Immortal
The Cure – Lullaby

Av og til er det godt å føle på en depresjon. Det høres kanskje litt rart ut, men det er sant – i hvert fall i mitt tilfelle. Det er nesten som om det å høre på «deppemusikk» av og til fungerer oppløftende; de såre ordene artistene synger får meg liksom til å tenke at det kunne jo tross alt ha vært verre. I noen tilfeller tror jeg at depresjonen har blitt «mildere» på grunn av dette, i det minste ikke så langvarig den kunne ha blitt.

Skal nevnes, da, at hvis jeg prøver å skyve vekk depresjonen med glad og lystig musikk, kan den fort bli lang og tung. Hvis jeg ikke erkjenner at depresjonen er i anmarsj ved å høre på «deppamusikk» kan den bli skikkelig ille. Jeg vet ikke helt hva dette kommer av, men det er i hvert fall det jeg har opplevd selv.

Har dere hatt lignende erfaringer?