Mens vi venter…

Så – det blir operasjon, da.

Var på kontroll av cysta på fredag, og fikk konstantert at den fremdeles er der, og fremdeles er uendret. Men – siden Dr I er ei likandes dame, så bestiller a operasjon for å få fjerna den, sånn siden den faktisk gnager på psyken min en del. Det å vite at man har noe slikt, og er i konstant frykt for at den skal gjøre noe sprell, er slitsomt… Dessuten er den småvond hele tida. Noe som stresser Toppetasjen enda mer.

Er nå tilbake på jobb igjen også. Har hatt et røffe par uker siden forrige post, og jeg fant det for godt å presse meg minst mulig. Skjedde sabla mye på en og samme tid, liksom. Hodet sa stopp. Greit å være tilbake igjen, for all del, men jeg kjenner jo at jeg er sliten ennå. Så, jeg må være litt forsiktig og ikke stresse meg opp for mye

…Flink-Pike-syndromet hyler inni meg.

Vet ikke når operasjonen blir ennå, regner med å få brev fra Ahus i løpet av uka om alt det der. Bare håper at det ikke kræsjer med turen nordover i Påska. Det hadde jo bare vært perfekt… *sarkasme*

Reklamer

Ahus del II & Konsekvensen

Det har vært litt stille fra denna kanten i noen dager nå. Fraværet skyldes det jeg skal fortelle om i dette innlegget.

Som dere sikkert greier å lese ut fra overskrifta, har jeg vært en liten tur på Ahus igjen, da. På torsdag kveld. Det begynte med at jeg fant det for godt å dra hjem etter kun halv dag på jobb, fordi jeg følte meg litt slapp og kjente jeg begynte å få feber igjen (den har vimsa opp og ned i over ei uke). Som sagt, så gjort.

Seinere på kvelden var Svein og jeg på besøk hos Svigers på middag. Kjempegod mat, som alltid. Følte meg forsåvidt fin i formen da, men… Halvanna time seinere sprang jeg ut døra og spydde. Mitt verste mareritt var et faktum. «Heldigvis» skjedde det så plutselig at jeg ikke rakk å få panikkanfallet (der og da).

Det at jeg har en tennisball-sized cyste gnaflende på min venstre eggstokk gjør at jeg er mer utslitt, mer sårbar, og langt mer hysterisk hva somatisk helse angår for tida. Derfor blir jeg også langt mer urolig når et eller annet ikke helt stemmer.

Og fordi jeg ikke helt greide å forklare for meg selv hvorfor det plutselig skjedde, dro vi på Ahus. Jeg var naturlig nok redd for at cysta hadde gjort et eller anna faenskap innabords. Jeg klagde min nød i skranken der og fikk komme inn: Opp i stolen med seg, og sjekke om noe var gått skeis innvendig.

Neida.

Intet nytt å melde der. Cysta er på plass, uendret, intakt.

Så, man dro heim.

Noen timer seinere… sprang jeg ut døra heime. Here we go again. Hele natt til fredag ble tilbragt hengende over bøtta i krampegråt og panikkanfall, med minimalt med søvn. Runda 39C i feber, og følte meg heller ødelagt.

To døgn seinere begynte Svein, stakkar, å få tilsvarende symptomer. Men han greide å styre de «rett vei». Vi har kommet fram til at det høyst sannsynlig var en noe hissig influensa vi har pådratt oss, og vi gjetta oss til at smitten må ha kommi fra første runde på Ahus (takk skarru faenmeg ha…), da vi satt først noen timer på legevakta her i Lillestrøm, og så noen timer på Ahus og venta.

***

Konsekvensen av dette er at angstnivået mitt nå er høyere enn hva som er normalt (for meg) – og det er konstant. Og jeg er så utslitt av alt dette styret med cysta og uroen for den, pluss panikkanfallene natt til fredag, at Mørket har meldt sin ankomst. Det er der, og det irriterer vettet av meg, men jeg jobber hardt innvendig for at det ikke skal knekke meg helt.

Som et ledd i prosessen med å bli frisk tok jeg ut sykemelding for to uker (i første omgang). Forhåpentligvis vil jeg være mer «på beina» etter at jeg har vært på kontroll av cysta, og noe lettere til sinns. Det vil gjøre at jeg får fokusert så godt som 100% på å bli frisk, uavhengig av Flink Pike-syndromet jeg er poster-child for på jobb. (Jeg jobber knallhardt, uansett hva jeg gjør, og har en lei tendens til å presse meg selv til bristepunktet til tider.)

Så, here we are…

Ahus

Æh, ja.

Klokka er nå kvart på tre natt til mandag og jeg finnes ikke trøtt. Hvorfor? Fordi jeg har tilbragt mesteparten av kvelden og natta på henholdsvis legevakta her jeg bor og Ahus.

I forrige post beskrev jeg noen ufattelige smerter jeg hadde natt til søndag. Jaokeigreit. De kom tilbake så smått (like vonde, bare gikk over raskere) på dag/kveld på søndag, så Svein fant det for godt å ringe legevakta for å høre. Så da dro vi dit, da. Og venta i to timer.

Noen prøver og et par samtaler med legen seinere blei jeg «lagt inn» på Ahus, gitt. Hurra for meg… Der var det mer venting, og mer prøver, og nok en runde på gyno-benken med ultralyd og hurramegrundt.

Jeg var redd cysten hadde sprukket. Eller at den gjorde et eller anna kødd på grunn av eggløsning. Den er fremdeles intakt og uendret, kan jeg bekrefte, jeg har sett den selv på skjerm i sorthvitt.

Eggløsning kan forsåvidt ha noe med saken å gjøre, men de snille gynekologene på Ahus (åjada – de slepte to stykk inn på rommet der jeg lå) mente det var snakk om en subtorsjon. Forklaring følger: Torsjon er at cysten fører til at egglederen vrir seg rundt seg selv, eventuelt med cysten på slep, og dette gjør no så inni helvettes vondt. En subtorsjon er det samme, men at den på magisk vis vrir seg tilbake på plass igjen av seg selv.

Ulempen er selvsagt at jeg kan regne med – med anslått 99.99% sikkerhet her – at dette vil skje igjen og da typisk før jeg skal på kontroll hos Dr I i februar.

Og midt oppi alt detta her har jo jeg en heller sterk aversjon mot alt som ligner på sykehus og sykehuspersonell. Denna angstgreia tar over og overstyrer alt av eventuelle somatiske smerter, som om den forteller meg at «bare om jeg ikke har vondt så slipper jeg å være her».. yeah, right.

Så, jeg må bare belage meg på at detta sirkuset vil gjenta seg…

Smerteterskel

Siden forrige post har jeg vært innom både fastlege (Dr S) og gynekolog (Dr I) og fått verifisert at jeg har en cyste på min venstre eggstokk. Hos Dr S fikk jeg – heldigvis – også mer smertestillende for dævelskapen, og de kom godt med i natt. Kan forøvrig også nevne at Dr I var særs sympatisk – til gynekolog å være – og hadde full forståelse for at det finnes de som har en viss fobi mot «leger og sånn».

Jeg var hos Dr I på tirsdag, og vi blei enige om at jeg skal tilbake dit på kontroll om en måneds tid, i håp om at cysta skal ha krympa inn av seg selv og dermed forsvinne uten mer ståhei. Greitnok. Jeg fikk også beskjed om at hvis den sprakk, og det gjorde vondt (og jeg skulle ikke være i tvil, lovet hun meg – jeg kom til å merke det…), så burde jeg komme innom og få sjekka at den ikke har vridd seg rundt eggleder; det er visst en litt uheldig ting. Jaokei.

I natt fikk jeg erfare hva hun egentlig mente med «vondt». Hadde gjort meg klar for senga da smertene hogg til. Og de var ikke snaue: Du veit den følelsen av «sprengt blære» og hvor vondt det kan oppleves? Gang denna med ti, og tenk deg at den følelsen går fra ribbeina og ned til ca midt på låret både foran og bak.

Den rasjonelle delen av meg kalkulerte seg rimelig kjapt fram til at mest sannsynlige årsak til dette måtte være eggløsning eller at cysta har sprukket. Sånn i og med at jeg har kjent på samme typen smerte i dag også, vil jeg anta at det er eggløsninga som er synderen her.

Uansett. Det var det vondeste jeg har vært med på hittil, og dette kommer fra ei med kronisk vondt i ryggen på nivå som gir betente muskler. Så – jeg fant fram smertestillende og håpa at dette skulle hjelpe. Det gjorde de ikke – ikke egentlig. Og så kom jeg på det lille pilleglasset med angstdempende jeg hadde fått da jeg var på legevakta før jul.

Virkestoffet i disse er også et anti-spasmotika i tillegg til anxiolytika, hvilket betyr at de roer ned musklene, samt bremser produksjonen av adrenalin. Dette gjør at kroppen ikke «spiser opp» effekten av smertestillende like raskt, og de «varer» lenger. Jeg visste også at om jeg ikke tok de der og da, så ville jeg blitt pent nødt til å ta de kun kort tid etter for å ta angstanfallet som høyst sannsynlig ville ha kommet fordi det var så vondt at jeg begynte å bli småkvalm.

Så – én måned etter at jeg fikk det pilleglasset i hånda har jeg tatt en av pillene. Og den store ironien er at jeg tok den for å hjelpe smertestillende å fungere, ikke mot angst.

Jeg er mye mer oppmerksom på den typen smerter i dag, og derfor kjenner jeg mer til av de også. Tenker jeg plinger på Dr I i morgen og forteller om nattens strabaser, og forhåpentligvis får en kontrolltime hos henne.

Lærdommen er: Cyste på eggstokk + eggløsning = ei Stine som banner og sverter verre enn en bakfull bryggesjauer i motvind.

Jakten på Nyresteinen

På onsdag fikk jeg stifte nærmere bekjentskap med en CT-scanner. Som nevnt i et tidligere innlegg, var jeg en svipptur innom legevakta rett før Jul der mistanken falt på begynnende nyrestein. Som et ledd i dette ble jeg også henvist til CT-røntgen av nyre-/mageregionen, og den timen hadde jeg altså på onsdag.

I dag fikk jeg kopi av resultatet fra CT’en (fordi jeg ba om å få det, kjekt å vite og alt det der…)

Jakten på nyresteinen er nå avsluttet, da de ikke kunne finne noen nyrestein. Derimot fant de – sannsynligvis benigne, altså «snille» – cyster på min venstre ovarie. Hurra… Planen der er legetime og ultralyd for å utrede videre. Det er – tross alt – noe man bør holde et lite øye med, har jeg skjønt.

Det som er litt kjedelig i sammenhengen er at jeg nå – to-tre uker etter legevakt-turen – har mer vondt, og mer konstant vondt. Og dette gjør sitt for å ødelegge Toppetasjen på meg, sånn siden jeg tidvis har såpass vondt at jeg blir småkvalm og svimmel. Hele kroppen min knyter seg. Og – dette igjen er en heftig interntrigger hos meg. Evig runddans, det der.

Akkurat her og nå har jeg det sånn. Det er ekkelt. Jeg liker det ikke. Jeg har vondt, og jeg føler meg hinsides crappy som resultat av det.

Får bare gjøre det beste ut av situasjonen: Håpe at det blir bedre.

Er det ikke det ene…

…så er det faenmeg det andre, altså.

I går skreiv jeg et innlegg om å mestre hverdagen, og om at jeg håpa at dagen i dag skulle bli bedre enn hva gårsdagen var. Så mye flaks skal jeg visst ikke ha i livet.

Rett før klokka elleve i dag fant jeg det for godt å pakke ihop sakene mine og dra hjem fra jobb. Hvorfor? Vanvittig vondt på venstre side av mage og rygg, og på en måte som gjorde meg – mildt sagt – vettaskremt. Jeg sa i fra til de som må vite slikt (sjefer og lignende), og snubla meg ned mot toget. På veien forklarte jeg greia til Svein, og ba ham om å møte meg ved Helsebygget.

Fremdeles vondt nok til at jeg ikke greide å stå helt oppreist, og godt innpakka i angst, pinte jeg meg igjennom det kvarteret eller så toget bruker fra jobb og heim. Møtte Svein uttafor Helsebygget og svinsa inn på legevakta. Fortalte damen i skranken hva det gjaldt, og hun ba meg om å tusle opp til fastlegekontoret jeg tilhører i etasjen over og høre med dem om de hadde ledige akuttimer. Det hadde de ikke (…sjokkert nå – nei.) så jeg tusla ned igjen til damen i skranken på legevakta og åpna samtale nummer to med «hei igjen…»

Ble tatt med innafor og bedt om å avlegge en urinprøve – sånn i og med at det er rundt venstre nyre jeg har vondt – og så venter jeg litt til før jeg får komme inn på lab’en for å ta et lite stikk i fingeren til CRP-test (for å sjekke om det er en infeksjon i kroppen). Og så venta jeg enda litt til før den koselige legen kom og henta meg (og Svein, som jeg tvang med inn…).

Etter litt mer spørsmål og svar og at legen hadde pressa på magen min og sjekka prøveresultatene, ble diagnosen «antakelig begynnende nyrestein». Så moro. Før jeg slapp ut igjen fikk jeg ei sprøyte i hver skinke (med smertelindrende etellerannet), henvisning til CT-scan av nyre/urinveisområdet i magen (for å bekrefte/avkrefte foreløpig diagnose), sykemelding for i dag og i morgen, og resepter på henholdsvis smertestillende for den potensielle nyresteinen og angstdempende fordi det blei nevnt i forbifarten at jeg har slitt (mer enn vanlig) med angsten i det siste.

Svigerfar kom og henta oss etter at jeg hadde vært innom et annet kontor i Helsebygget for å levere henvisninga og apoteket for å løse ut reseptene mine og ferden gikk så til der Svigers bor. Der fikk jeg servert verdens beste smertelindring: Svigermors vaffler med hjemmelaga syltetøy (på sjølplukka bær) og kaffe.

Det går mye bedre nå – heldigvis.

Livstegn…(!)

Hei sveis – …lenge sida sist(!)

I skrivende stund har jeg en aldri så liten interntrigger gående, og dertilhørende uro innabords, derfor: blogge. Åjada. Må da bruke denna bloggen til no’ lissom…

Uansett.

Jeg har nå bodd på Sør-Østlandet / de Urbane Strøk i omtrent fire måneder, og jeg har lært et og annet:
(Og forresten, jeg nevnte vel tidligere her på bloggen at jeg sku flytte til Oslo? Vel, det har jeg altså da nesten gjort – jeg bor i Lillestrøm.)

Kollektivtransport
(- og Sørøstlendingers iboende stress)

Kollektivtilbudet her Sørøstpå er noe helt anna enn hva jeg var vant til fra Trøndelagen.
Der: Buss + den ene trikken som går mellom Sentrum og Lian.

Her:
Buss – de røde er Oslo By, de grønne er … litt rundtomkring uttafor Oslo By – æh… ja.
Trikk – jeg er livredd trikken, og veit aldri når jeg egentlig har vikeplikt for den, så jeg stopper og glaner på den uansett om jeg har – eller ikke har – vikeplikt.
T-Bane – genialt konsept! Hvor enn jeg skal i Storbyen så kan jeg navigere meg fram til det ved hjelp av t-banen. Hurra!
Tog – også et genialt konsept, spørru meg. I og med at jeg bor litt uttafor selve Storbyen så tar jeg tog inn hver morgen for å komme meg til jobb…
Båt – …det går visst båter og greier nerri her og, men de har jeg ikke prøvd meg på ennå.

Her er det verdt å nevne at månedskortet mitt er kjøpt via NSB, siden jeg primært bruker tog, og for de 1070,- det koster per måned (2 soner, da sjø) kan jeg også bruke det på altmulig av overnevnte kollektivtransportmidler innad i Oslo.

Men… Sørøstlendinger fascinerer meg, da. Særlig i mårrarushet i Kollektivland. Altså: Hvis du skal fra Oslo Sentralbanestasjon (T-bane-biten av den) til f.eks Helsfyr, så kan du ta intet mindre enn 4 (av totalt 6) forskjellige t-baner. Disse går med omtrent 2-3 minutter mellom seg, og likevel springer lokalbefolkningen beina av seg for å rekke t-banen. Selv om du på død og liv må ta en bestemt t-bane, så er det ikke stort mer enn et kvarters tid å vente på den. Stress ned! Enda mer fantastisk: Hvis du skal til Majorstua – så går ALLE t-banene dit… hvorfor gidder ’em å springe etter t-banen da? Forstå det den som kan.

Uvær & Sånn
Jaokei. Vi har tordenvær i Trøndelagen og, men … det er sivilisert nok til å la være å komme inn for å hilse på. Tordenværet her Sørøstpå er ikke like sivilisert, altså. Og dessuten blir jeg langt mer værsjuk av såntno her enn hva jeg gjorde i Trøndelagen. Det vil si, ledda mine får vondt i viljen; Direkte festlig. (Nei.)

Folk & Dialekt(er)
Foruten å være stressa om mårran, så er de stort sett ålreite dyr. De lurer ofte på hvor i alle da’er jeg kommer fra, siden jeg «snakker så rart» … Utvanna trøndersk som blir mer og mer utvanna jo mer jeg preikre med lokalbefolkningen. Joa, jeg kan forstå de synes jeg «snakker så rart» da. Nå har jeg vel egentlig aldri snakka reint trøndersk heller, men det er en helt anna sak.

Eksempel:
Finere Oslofrue – «Jaa… hvor kommer du fra, da?»
Meg – «Trånnheijm! *glise*»
Finere Oslofrue – «Åh – det hadde jeg aaaaaldri gjettet!»
Meg – «Æhh… neei, deinn trøndersken e litt utvanna, kan du si…»

Jeg høres seriøst ut som Flettfrid til tider. Æ græmmes.

Vel, uroen jeg nevnte innledningsvis er ennå der… Jeg hadde lissom håpa jeg sku være ferdig med detta greiene nå, men dengang ei – tydeligvis. Nervene danser polka inni meg. Not amused.