Forfatterarkiv: Dystopia Kaotika

Tjuneni

Skrevet av Dystopia Kaotika den

I går hadde jeg bursdag – jeg ble 29 for første gang. Jeg ser fremdeles ut som en tenåring, da…

Dagen ble tilbragt i angsttåka i senga med Svein og Andromeda på laptopen. Skulle egentlig på middag hos Svigers, men vi utsatte det til i dag i stedet. Det er så behagelig at jeg har friheten til å avlyse slike ting når jeg må – de forstår.

Grunnen til at jeg hadde – og har – en del angst er at jeg nettopp har fått ordna ting på jobbfronten, og er sliten som bare rakkern på grunn av det. Når jeg er sliten, er jeg mer utsatt for angsten. Og sekundært også at jeg er litt småbekymra for at jeg skal bli syk igjen; har nettopp kravla meg ut av en depresjon som tok skikkelig på, og vil helst ikke ramle uti en ny.

Men uansett er det godt å være tilbake på jobb; samme sted, samme folka, stort sett samme jobboppgaver også. Ting ordner seg for snille piker, sies det. Godt å vite at de ordna seg for meg også.

Reklame

Om Nettmobbing

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Begrepet «nettmobbing» er blitt mer og mer brukt i aviser og nettbaserte medier de siste årene. Det er nok større fokus på det nå, men det er på ingen måte en ‘ny’ form for mobbing – selv om avisene skriver så.

I dag snubla jeg over dette bildet på Facebook, etter at flere i feeden min hadde delt det fra den opprinnelige posten. Mobbing er mobbing, uansett om det foregår på nett – slik som her – eller i skolegården og på skoleveien – og mobbing er forkastelig. Folk er nok ikke klar over hvor alvorlige senvirkninger mobbing kan ha på et menneske.

Jeg var selv offer for denne typen mobbing på nett… av denne alvorlighetsgraden, faktisk, da jeg var 13-14 år gammal – og det er 15 år siden nå. Jeg fikk tilsvarende trusler og anmodninger, eneste forskjellen på bildet over og det som skjedde med meg er plattformen det skjedde på.

Oppfordrer derfor alle som leser denne posten – som har instagramkonto – til å gå inn og rapportere alle bildene lagt ut under brukernavnet.

N.

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Denne historien starter for omtrent åtte måneder siden, egentlig mer.

Rett før Jul i fjor var jeg hos Dr S og ba pent om henvisning til psykolog – en slik psykolog fra det offentlige helsevesen med refusjonsrett og følgelig lavere egenandel. Fordi psykolog er dyrt. Jeg fikk henvisning og en neonoransje postitlapp med 3-4 navn på. Det skjedde en del tull og bal rundt juletider, så jeg fikk ikke kontakta de på lappen før over nyttår, men uansett…

…jeg ble satt på venteliste og fikk opplyst at ventetida for slikt er 8 måneder. Åtte måneder er drøyt lenge, men er likevel ikke de snaut 17 månedene som er standard ventetid i Trøndelagen for «ikke-akutte tilfeller» (aka – sånne som meg).

I forrige uke fikk jeg plutselig en SMS fra der jeg stod på venteliste og blomstra med beskjed om time. Hurra!? Den timen var i dag. Så nå har jeg en behandler – en psykolog – en fagperson. Her på bloggen vil vedkommende gå under Kodenavn «N». Vi er foreløpig i en «bli-kjent»-fase, og den vil nok vare ei lita stund. Det er jo tross alt en villt fremmed person jeg skal vrenge Toppetasjen og Sjela til, og det er faktisk litt skummelt.

Men, nå har jeg i hvert fall en behandler.

En av gangen

Skrevet av Dystopia Kaotika den

En dag av gangen – en fot foran den andre.
Det er sånn det er blitt – en dag av gangen – kun ett gjøremål per dag, men helst hver dag.

Kravet Dr S stilte til sykemeldinga mi var at jeg skulle opp og ut hver dag. Noen dager begrenser dette seg til å takle noe så dagligdags som en tur på butikken for å kjøpe melk og brød. Det er et rimelig krav å stille – sånn siden det er veldig lett å gå i «sykemeldt-fella» og bare bli liggende flatt ut på sofaen, tiltaksløs og apatisk. Men det er også et krav, det krever noe av meg – noen ting krever mer av meg enn andre ting.

Dagens gjøremål var en litt «big deal», da, så jeg måtte bruke hele dagen i går på å psyke meg opp til det.
Jobbintervju.
*hnnngh!*
Til en jobb jeg veldig gjerne vil ha også.

Her er greia:
Å stille opp på – og gjennomføre – et jobbintervju på en dag der man våkner med uro og angst, en dag der man helst skulle snudd stumpen til verden, trekt dyna over huet og bare sovet bort hele sulamitten, er – i seg selv – en aldri så liten bragd. Skyver uroen og angsten vekk, unna, foran, seinere – går på autopilot, gjennomfører, svarer på spørsmål, forklarer og beskriver. Det går bra, det går greit, gjør forhåpentligvis et godt inntrykk. Går fra intervjuet med håpet om at de likte meg.

Så kommer reaksjonen. Timer seinere. Jeg veit jo at den kommer, men jeg veit aldri når. Halvtime etterpå? Fire timer etterpå? Neste dag? Helt tilfeldig. Har det vært et krevende gjøremål (sånn som i dag) er også den forsinka reaksjonen noe mer hissig, og sitter i lenger. Jeg blir mer sliten, sliten av å psyke meg opp til å gjennomføre, sliten av å takle reaksjonen som kommer i etterkant når jeg har gjennomført.

Og med reaksjonen kommer uroa og angsten tilbake – usikkerheten. Gjorde jeg et godt inntrykk? Svarte jeg «riktig»? Skulle jeg sagt mer – mindre – annet? Var jeg god nok? Var jeg smart nok? Hadde jeg på meg riktige klær? Passer jeg inn? Er jeg pen nok? Var jeg for smart? For ivrig? Stemte kjemien? Ser de potensiale?

Kunne de se at jeg er deprimert?

Alt jeg kan gjøre nå er å vente på eventuell tilbakemelding – om jeg er med på flere intervjurunder. Håper. Våger ikke tro (ennå).

Om Angst

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Ich habe angst!

angstfaen

Jepp. Jeg er så «heldig» at jeg har panikkangst i tillegg til å være bipolar. Angst kan også være et symptom på at humøret svinger, og at man er på vei inn i en episode (som det så fint heter på fagspråket). Disse to formene for angst er forskjellige – hos meg i hvert fall. Jeg merker forskjell på om det er panikkangst-angst eller nå-svinger-humøret-angst.

Nå om dagen har jeg en herlig blanding av begge deler. Jeg har skrevet litt om hvordan de to typene angst er før, men for å gjenta: Nå-svinger-humøret-angsten er som et teppe av uro, lavt på skalaen min, og konstant; panikkangst-angsten er mer plutselig, kom lyn fra klar blå himmel – kan slå ned når som helst, hvor som helst – og dette gjør den litt skummel og vanskelig å håndtere. Hva verre er, uro-teppet kan trigge lyna.

Bildet over er tatt nå nettopp. På vei ned igjen av et forholdsvis mildt angstanfall. Jeg sier mildt, fordi jeg har vært på toppen av angstskalaen min – den går fra 0 til 10 – i et fullstendig panikkanfall. Det er ikke moro. Det er slitsomt. Dette anfallet var på rundt 4-5 eller så, tenker jeg.

Det triste er at jeg nå er blitt «vant til» å ha konstant uro, teppet er blitt ei tåke som ikke letter – jeg kan nesten ikke huske hvordan det var uten uroa, hvordan det var å være på 0 på skalaen. Lurer på om jeg noen gang vil havne på 0 igjen…

Om Depresjon

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Verden går meg i mot av og til. Sånn som nå.

Jeg har vist tegn og symptomer på depresjon siden midten av mai, og vanligvis ville det ha slått ut i juni. Men ikke denne gangen. Denne gangen lot det vente på seg, til jeg var ferdig med sommerferie og tilbake på jobb. Til det passa minst, liksom. Før kunne jeg «gjemme» det bort fordi jeg hadde ferie, eller det var lite folk på jobb når det skjedde. Var ikke så farlig, da – gjorde ikke så mye – ble ikke så mye krøll.

På torsdag kveld kom angsten for fullt, det vil si, den kom kraftigere enn på lenge. Utmatta og nedslitt som jeg er (for tida), så fant jeg det for godt å innse at depresjonen var et faktum – «endelig». Noe av det verste jeg veit med bipolariteten er følelsen av at noe kommer til å skje, at det svinger, at det er kaos, og så at det ikke skjer likevel. Når da noe «endelig» skjer, er det nesten som en lettelse – da har jeg noe å bearbeide, noe å komme meg ut av igjen. Men uansett hvordan man ser på det, så er depresjon jævlig.

På fredag dro jeg til Dr S for å preike litt om detta med depresjon, sånn i og med at jeg nå tydeligvis var midt oppi en. Heldigvis er Dr S en fornuftig mann og skjønte raskt at det ikke var bare en «litt dårlig dag» – så nå er jeg sykemeldt. I første omgang i 2 uker, og så har jeg ny legetime for å se an situasjonen. Jeg måtte love dyrt og hellig at jeg skulle gjøre ting jeg syns er gøy – jeg skulle ut av huset minst én gang hver dag, og jeg skulle være sosial og aktiv.

Det skal jeg greie. Selv om jeg kjenner på hvor ufattelig sliten jeg blir av bare en time eller to med sosialt samvær. For det er det som skjer når jeg er deprimert, jeg blir sliten – veldig sliten – av «ingenting». Og så føler jeg meg ubrukelig fordi jeg blir så sliten, og da har man en ond sirkel av negative tanker og utmattelse.

Nå er jeg glad for at jeg har vært ærlig med sjefene mine om dette. Det gjør det mange ganger lettere å måtte forklare at jeg er sykemeldt uten å se syk ut, uten at det er noe fysisk galt. De vet hvorfor, de forstår, de godtar og tilrettelegger.

Som jeg har sagt før, så er jeg en av de veldig heldige, jeg kan fungere bortimot normalt. Være i full jobb, være sosial, være aktiv – alt det normale mennesker uten mentale lidelser gjør hele tiden. Av og til krever det mer av meg, og jeg blir lettere sliten, i perioder må jeg unngå sosiale sammenhenger og heller prioritere å komme meg på jobb. Og noen ganger sier det bare «stopp» – det går ikke – jeg makter ikke – jeg blir sykere av å presse meg selv til å fungere som alle andre, og så møter jeg veggen.

Jeg står og stanger i den proverbiale veggen nå om dagen – har lagt opp til en slagplan for å komme meg igjennom denne depresjonen også, for å trosse angsten og uroen, for å oppfylle kravene Dr S og jeg satte for sykemeldinga mi. For – jeg kan ikke bare legge meg ned og synes synd på meg selv – da blir jeg ikke bedre. Det er en konstant krigføring innabords mellom å ville legge seg ned og det å kjempe seg opp og ut.

Det er en kamp – hver gang. Ikke alle er klar over det. Hverdagen er en kamp. Og jeg kjemper.

En dårlig dag

Skrevet av Dystopia Kaotika den

De har jeg hatt mange av i det siste. Litt for mange.

Humøret er … greit nok, hverken mer eller mindre, men angsten. Den jævla angsten – den er ille. Og jeg aner ikke hva det som hisser den opp; den bare er der – konstant – som ei tåke som ikke vil lette. Kveld etter kveld sitter jeg sammenkrølla i senga og kjenner på uroen, på angsten, og greier ikke å slappe av.

Det tærer på psyken – på humøret – jeg kjenner det synke, og jeg greier ikke å fiske det opp igjen. Er for sliten, for ødelagt, for urolig. Jeg er ikke deprimert, ikke ennå, jeg er bare sliten; så ufattelig sliten.

Jeg prøver, da. Å fungere, å være sosial, å koble ut – det er vanskelig – det er kjipt å «stikke av» fra middager og hytteturer fordi jeg er for dårlig til å fungere. Og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg er den kjipe som ødelegger alt – fordi jeg ikke takler mitt eget hode.

Jeg veit jeg ikke skal tenke sånn, men det er fryktelig vanskelig å unngå de tankemønstrene på dager som denna.

Heldigvis har jeg forståelsesfull samboer og svigerforeldre. De jobber livet av seg for at jeg skal ha det bra – hele tida. Også der sniker samvittigheten seg inn; jeg skulle så gjerne vært mer oppegående, men akkurat nå greier jeg ikke…

Hei bloggen!

Skrevet av Dystopia Kaotika den

…jeg veit, jeg veit – lenge sida sist og sånn.

Har rett og slett ikke hatt tid, krefter eller generell ORK til å skrive noe her i det siste. Derfor følger en kort og grei listevis oppdatering på hva som har foregått sida sist:

  • Har tatt Trafikalt Grunnkurs (selv om jeg egentlig bare må ha deler av det, siden jeg er over 25, for å få lov til å øvelseskjøre (les: fjase rundt i trafikken med L på rumpa)) fordi jeg selv ville ha det før jeg begynte å kjøre rundt med L på bilen.
  • Har stressa verre på jobb – og med å søke jobb – fordi engasjementet mitt går ut i slutten av november og etter det får jeg nok ikke forlenga noe mer der jeg jobber nå… Så da må denna kua finne seg ny beitemark.
  • Apropos ku(!?) – har begynte å «slanke» meg. Det vil si, jeg har 10 kilo jeg gjerne sku bli kvitt – men prosjektet handler mer om å bli sunn, og aktiv, og …sånn. Så jeg har laga en blogg til galskapen, da. Den finner du her.
  • Nettopp gått ut i ferie. Ferien vil bestå av å få orden i heimen, og trening, og antakeligvis noe øvelseskjøring.

Og det – mine damer og herrer – er hva som har foregått her siden sist.

Kan også nevne at jeg var på kontroll (ref sykehusopphold og operasjon) for ikke så lenge siden, og alt ser finfint ut. Og fordi jeg er hysterisk av natur, har jeg satt opp halvårskontroller hos Dr I.

Svein

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Svein2013

I lys av nylig forlovelse tenkte jeg at det var på sin plass å fortelle historien om han jeg skal gifte meg med: Svein.

Det hele begynte i 2002, da Svein var en tur nordover til Trøndelagen for å hjelpe min daværende kjæreste og vår felles venn med nettilgang på et dataparty. Jeg husker – såvidt – at jeg hilste på en høy kjekk fyr med blå øyne som snakka Østlandsk. Det var Svein. Ikke så veldig lenge etter dette datapartyet kom vi i snakk på IRC (oldtidens chatteprogram, red.anm.) og vi har holdt kontakten bortimot daglig via dette, og MSN (tilsvarende chattedinosaur, red.anm.) siden da.

I årene som fulgte ble jeg mer og mer glad i denne kjekkasen jeg hadde hilst på. Men – jeg trodde ikke at han var interessert i meg, så jeg … holdt kjeft – livredd for å miste ham som venn også. Svein var alltid den jeg kunne «gå til» (i overført betydning) når verden hata meg, og jeg ville for alt i verden ikke risikere at den personen forsvant ut av livet mitt.

Dessuten kjente jeg ikke helt igjen de følelsene som kom snikende innpå meg når det gjaldt ham, de var annerledes, tryggere, ikke fullt så mye berg-og-dalbane som andre ‘forelskelser’ jeg har hatt. Jeg var rett og slett ikke helt klar over at jeg var i ferd med å falle – hardt – for denna Østlendingen, før jeg innså det nesten ti år etter datapartyet i 2002.

Høsten 2011 og fram mot Nyttår prata Svein og jeg mer og mer sammen, og etter litt om og men fikk vi begge uttrykt at vi var glade i hverandre på et annet nivå enn «bare» som venner. Etterhvert som praten gikk kom det fram at vi hadde utviklet følelser for hverandre over tid, men at vi begge trodde at den andre ikke var interessert. Vi satt på hver vår kant av landet, jeg i Trøndelagen og han på Østlandet, i flere år uten å si noe i frykt for å miste hverandre som venner.

Da det ble klart at jobben min i Trøndelagen ikke kom til å fortsette, så jeg mitt snitt til å flytte derfra – til Østlandet – til Svein. I Januar i fjor møtte jeg ham igjen for første gang på ti år. Jeg var helt skjelven da jeg sjangla av flyet og fant den høye kjekke fyren i folkemengden. I det øyeblikket jeg ga ham en klem visste jeg hvor detta ville gå. Jeg var hans.

Ringer
Et par måneder seinere flytta jeg sørover, til Lillestrøm, sammen med Svein. Og nå, ett år etter, er vi forlova. Det var jeg som fridde til ham, i feberrus og med angst oppetter ørene mens jeg var innlagt på Ahus. Han svarte ‘ja’ før han registrerte hva han faktisk hadde svart på – men har ikke gitt uttrykk for å angre ennå… 😉

Jeg skal gifte meg med min beste venn, han jeg elsker og vil bli gammel med, han som forstår meg, han som lar meg begrave trynet i skjorta si og kline den til med mascaratårer når jeg har dårlige dager, han som roer meg ned når jeg har angstanfall, og han som alltid er der for meg. Jeg håper jeg greier å være der for ham.

Teksten på ringene våre er «Amor Vincit Omnia» – latinsk for «Kjærlighet overvinner alt» – skrevet på Futhark.

Om Sykehusangst

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Siden forrige innlegg har det skjedd en del.

For å oppsummere litt, og forklare situasjonen: På tirsdag var jeg på Ahus og hadde en kikkhullsoperasjon, på onsdag fikk jeg høy feber og var innom Ahus en gang til fordi man var redd for å ha pådratt seg en infeksjon. Samme kveld ble jeg satt på antibiotikakur for å ta sjiten.

Det hjalp i et par dager, men så begynte feberen min å stige igjen på lørdag. Vi var i tvil, så vi ringte Ahus og spurte hva de syntes om saken. Long story short – jeg ble lagt inn lørdag kveld. Jeg var – om mulig – ennå mer uttafor og livredd enn jeg var tirsdag morgen før operasjonen.

Jeg har en viss fobi mot sykehus, legekontorer, legevakter og alt som ligner på sånt, og alt og alle som jobber på sykehus eller tilsvarende, noe jeg er åpen om til helsepersonell (av erfaring har dette vist seg å være til stor hjelp for både meg og dem…). Den store ironien i dette er at jeg overhodet ikke er redd for sprøyter, det å ta blodprøver, eller det å få vaksine. Forstå det den som kan.

På lørdag ordnet vakthavende lege det slik at Svein fikk lov å være der hos meg, fordi jeg spurte om det var mulig i det hele tatt, med argumentet at det ville gjøre det mye lettere for meg å være der. Jeg fikk et digert (egentlig 2-manns) rom helt alene, og etterhvert fikk Svein også en seng på rommet. De gangene Svein var hjemom for å hente noe, eller skifte klær, var Svigermor hos meg på Ahus så jeg skulle få slippe å være alene og redd.

Skal nevnes her at jeg aldri har vært innlagt – det vil si, overnatta og hatt eget rom, på sykehus før. Absolutt alt rundt meg var nytt og skummelt, med andre ord. Lukta av sykehus, følelsen av å se opp på intravenøs-posene med antibiotika som drypper i takt med den bråkete klokka på veggen… Bare ideen om å sove i sykehusseng var ekkel.

Siden jeg har god erfaring med å være åpen om ting, sa jeg klart i fra til alt og alle som kom inn døra på rommet mitt at jeg har sykehusangst.

Og det hjalp en hel masse: Uten unntak har jeg blitt møtt med forståelsesfulle og snille mennesker som gjorde absolutt alt de kunne for å bedre min opplevelse av dette konseptet «innlagt». De behandlet meg veldig pent, og de behandlet Svein like pent.

Disse menneskene har bidratt til å bedre min sykehusangst betraktelig denne helga: Å vite at det ikke er så farlig å være på sykehus, å vite at nattevakta faktisk er våken og er innom og ser til deg minst 2 ganger, å vite at den røde snora festa til senga di er til for at du kan nappe i den og spørre om ting. Å bli møtt med et smil og et ønske om å hjelpe etter beste evne. Det er betryggende.

Jeg måtte bli på Ahus til mandag ettermiddag.

Da jeg ble skrevet ut, leverte jeg en godteripose til en av sykepleierne som hadde passet på meg i nesten et døgn som tusen takk for at de behandlet meg så fint, og bidro til å bedre angsten min så mange hakk. Jeg fikk en klem tilbake 🙂

Nå har jeg prøvd å være innlagt på sykehus, jeg har forstått hvordan det fungerer, og jeg sitter igjen med følelsen av at «dette skal jeg klare greit» om det skjer igjen. Med forbehold om at jeg kan ramle tilbake til start hvis jeg må opereres igjen, da – det er fremdeles sjitskummelt.

… ja, og så fridde jeg til Svein, da. (Han sa «ja» uten å blunke.)