Om Panikkangst

Panikkangst er festlige greier – kan slå ned i huet på deg som lyn fra soleklar blå himmel og du aner ikke hvorfor du plutselig er livredd for alt rundt deg. Du skjelver, du sliter med å puste, du ender opp med å hyperventilere; du skjønner ikke hvorfor, men du er overbevist om at verden går under.

Det er lenge siden jeg har hatt skikkelig panikkangst-angst nå. Men i kveld kom den. Heldigvis – forhåpentligvis – har jeg greid å stagge den med en Vival. Følelsen er ekkel; mangel på kontroll er én ting; mangel på kontroll over egen kropp og eget sinn er noe ganske annet. Null styring på hva huet kan finne på, ingen aning om kroppen er med på leken eller vil stritte imot.

Jeg kan nesten ikke huske (joda – det kan jeg…) sist gang jeg hadde såpass angst at henda begynte å skjelve og jeg virkelig ikke greide å bremse utviklinga for egen maskin. For det er det jeg prøver å gjøre hver gang uroa kommer hoppende på meg; jeg prøver og prøver å bremse den; holde den på et kontrollerbart nivå. Av og til, sånn som i kveld, er jeg for gåen til å bremse uroa – så den klatrer oppover angstskalaen i en viss fart, for raskt til at jeg henger med. Plutselig står jeg der – og skjelver – og er livredd.

…og så kommer nedturen; tankekaoset; Mørket trenger seg på og fôrer angstmonsteret med kjipe tanker om hvor udugelig jeg er som ikke takler noenting – ikke et lite angstanfall engang! Patetisk…

Redsel. Hver gang jeg klatrer ut av en depresjon, blir jeg redd for å få en ny. Utfallet av et angstanfall er – som oftest – en mini-nedtur. Litt som å hoppe i strikk; du hives uttfor – du når bunnen – du skvetter opp igjen i løpet av ei lita uke. Angst – redd – nede – redd – evig kaos i Topplokket – negativ spiral.

& i serien «Scener fra et BipolarLiv» følger nå et utdrag fra episoden «Mørket puster deg i nakken»
– «Hei, du – berta.»
– *?*
– «Ja – du ja. Der ser du. Skulle ikke ha satt i gang med jobb så tidlig, vettu… sku latt meg drive på noen måneder til og gjort livet ditt kjipt. Sånn at du aldri kom deg tilbake i arbeid, for det fortjener du ikke.»
– *:(*
– «…til pass for deg.»
– …

Og sånn driver det på.

Folk som ikke har en kronisk ‘greie’ der depresjon er en faktor man må regne med er antakelig ikke helt klar over hvor mye krangling det kan være innabords av og til. Egentlig hver dag. Hvis man da legger til å være livredd sin egen skygge, så har man det jo gående…

Jeg sku ønske folk (alle, altså) fikk prøve en sånn ‘greie’ i en liten måneds tid, for å kjenne på hvordan det er; føle på kroppen hvor hinsides all fornuft jævlig ting kan oppleves med Mørket surrende rundt i huet. Kjenne hvor ekkelt det er å bli så livredd uten forvarsel eller grunn at man faktisk tror at verden går under. Å gå rundt dag ut og dag inn i frykt for å få angstanfall er …ikke moro.

En liten måned med den typen hælvete hodet mitt kan stelle i stand er peanuts. Det er å slippe billig unna.

Dette er sånn jeg har det hver eneste dag. Har hatt det i bortimot femten år – minst – så jeg er vant til det. Jeg veit ikke om annet. Eneste jeg veit er å krangle, kjempe, sloss mot Mørket, tørre å gjøre ting når jeg er så redd at det svartner for øya. Å «stå i det» når angsten blir for sterk, og jeg blir for svak til å sloss mot den. Hver dag – hver jævla dag – må jeg fortelle meg selv at jeg ikke skal høre på Mørket, at jeg ikke skal la meg selv gå i den fella og tro på hva Mørket prøver å innbille meg.

Jeg er stygt redd for at veldig mange av den gemene hop, av de som ikke har vært borti konseptet ‘mental lidelse’ i noen som helst form, vel å merke, ville ha gått på en kraftig smell om de ble tvunget til å takle det greiene der i bare en måned. Det skal ikke mange dagene til med evig kaos fra Mørket før den gjengse mann i gata blir sprø. De som aldri har opplevd depresjon, eller angst, aner faktisk ikke hvordan det er – dessverre.

Dette vil høres himla bitchy ut, men… om du ikke har opplevd depresjon, så kan du faktisk ikke vite hvordan jeg har det. Sorry. Du kan ha så mye medfølelse du bare orker; men du kan ikke vite hvordan det er. Faktisk – selv de som har opplevd depresjon kan ha vanskeligheter med å virkelig forstå inngående hvordan en annen person som opplever depresjon har det. Depresjon er et ullent vesen som skifter og endrer seg fra gang til gang. Jeg kan ikke sammenligne depresjoner jeg har hatt, egentlig, utover generiske fellestrekk (som forøvrig vil være like for stort sett alle – i generisk betydning) – ingen av de er like.

…åttehundre-og-trettini ord seinere og Vivalen har begynt å fungere. Kroppen er rolig. Jeg skjelver ikke (så mye) lenger, og pulsen begynner å snegle seg ned under 110. Topplokket jobber på spreng, dog. Prøver å systematisere og forklare hva og hvorfor. Det er ulempa med å være en relativt rasjonell person i denne sammenhengen. Huet gir seg ikke før det har fått tilfredsstillende forklaring på hvorfor i heite hælvete jeg fikk et angstanfall. Så det kverner og går.

Og sånn går no dagan.
(Heh.)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s