De har jeg hatt mange av i det siste. Litt for mange.

Humøret er … greit nok, hverken mer eller mindre, men angsten. Den jævla angsten – den er ille. Og jeg aner ikke hva det som hisser den opp; den bare er der – konstant – som ei tåke som ikke vil lette. Kveld etter kveld sitter jeg sammenkrølla i senga og kjenner på uroen, på angsten, og greier ikke å slappe av.

Det tærer på psyken – på humøret – jeg kjenner det synke, og jeg greier ikke å fiske det opp igjen. Er for sliten, for ødelagt, for urolig. Jeg er ikke deprimert, ikke ennå, jeg er bare sliten; så ufattelig sliten.

Jeg prøver, da. Å fungere, å være sosial, å koble ut – det er vanskelig – det er kjipt å «stikke av» fra middager og hytteturer fordi jeg er for dårlig til å fungere. Og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg er den kjipe som ødelegger alt – fordi jeg ikke takler mitt eget hode.

Jeg veit jeg ikke skal tenke sånn, men det er fryktelig vanskelig å unngå de tankemønstrene på dager som denna.

Heldigvis har jeg forståelsesfull samboer og svigerforeldre. De jobber livet av seg for at jeg skal ha det bra – hele tida. Også der sniker samvittigheten seg inn; jeg skulle så gjerne vært mer oppegående, men akkurat nå greier jeg ikke…