På tirsdag var jeg på Ahus og ble operert. Det gikk greit… selv om jeg var et totalt nervevrak.
De var veldig forståelsesfulle for sykehus/panikkangsten min og Svein fikk lov til å være med helt inn på operasjonsstua til jeg sovna(!) Det er ting som gjerne er forbeholdt små barn. Evig takknemmlig til alle på teamet.
I går … kom det litt komplikasjoner, gitt. Har visst en infeksjon herjende i kroppen, så nå går jeg på en søt cocktail av smertestillende og antibiotika. Føler meg en god del bedre nå. Om enn litt mørbanka og sliten etter det hele.
Men – og detta er et gigantisk men – jeg overlevde min første operasjon ever. Det gikk greiere enn fryktet, selv MED komplikasjoner og angstanfall om hverandre.
Er litt stolt av meg sjæl nå.
d y s t o p i 
Med tanke på hvor traumatisk det her har vært for deg (ikke minst på grunn av angsten), så syns jeg du har vært tøff og tapper.
Du klarte gjennomføre dette tiltross for å være så redd at du skalv. Det krever faktisk ganske mye mot, når man må sloss med egne demoner for hvert eneste skritt man tar. Jeg har dyp respekt for dette. 🙂