Du veit det blir en «sånn» dag når frokosten består av smertestillende med rød trekant på pakka…

Sååå… nå har nedtellinga til operasjon begynt for fullt: I morgen er det ei uke til jeg skal inn på Ahus. Gruer meg til sykehusopphold, gleder meg til å bli ferdig med den jævla cystefaenskapen – få den ut.

Er nå i 50% sjukemelding, siden ‘aktiv sykemelding’ tydeligvis er passé og ikke finnes lenger, og i dag var (heldigvis) en sykedag. Våkna og kjente det hogg til i magan på venstre side – der cysta er og gnafler ivei. Når jeg prøver å forklare hva slags smerte det er for Svein, så sier jeg at det minner stygt om knivstikk. I hele dag har den drivi på med det der, plutselig kjenner jeg «kniven» hogge til. Smertestillende tar den verste brodden, men jeg kjenner «kniven» likevel.

Mildt sagt lei nå.

Det som er hakket mer plagsomt enn rein fysisk smerte er den psykiske delen av det hele. Fordi det er ei cyste som gnafler ivei på en eggstokk medfører dette en del hormon-kødd innabords. Og her er det festlige: Bipolar lidelse er også hormon-kødd per definisjon – det er en fysisk defekt i hjernen som kødder med hvordan hormoner som styrer humør tolkes.

For å virkelig gjøre eventyret komplett er det også slik at disse to hormon-køddende greiene «stacker» – at jeg får begge deler på en og samma tid. Sagt på en anna måte: Bipolar-hormon-kødd + Cystejævel-hormon-kødd = Stine har humør som går alle tenkelige veier / er tilnærmet rapid-cycling-koko OG har konstant Snikende Ullteppe-angst på toppen av det hele.

Skal sies at jeg stort sett kræsjer av rein og skjær utmattelse når humøret svinger så mye som det gjør nå…
…og alt dette gjør at jeg er på minussida av humørskalaen for tida, har vondt, og er mer angstball enn høyst nødvendig.