Jeg er drittlei av å føle meg som sjit. Drittlei av å være redd og sint og frustrert over egen kropp som nekter å samarbeide. Av å føle meg ubrukelig, av å kjenne depresjonen snike seg innpå meg, gjentatte ganger. Av å ikke funke.
Det er nå ca to uker igjen til jeg skal inn på operasjon for å fjerne cysta. Den har begynt å gjøre en hel masse faenskap med både kropp og hue for tiden, og det gnager kraftig på psyken. Så, jeg starter morgendagen med tur til Dr S (igjen) for å se på muligheter for aktiv sykemelding fram til operasjonen er gjort. Da har jeg i det minste nubbesjans for å få jobba det jeg kan.
Satte forøvrig ny personlig rekord da jeg fikk frikort allerede nå i februar. Hurra for meg…
d y s t o p i 
Du er på oppløpssiden nå. par runder til, og du er i mål. Med noe som kanskje har vært ditt tøffeste løp så langt. I årets første kvartal har du blitt utsatt for fysisk og psykisk mer stress enn du burde. Og takla det på beste måte du har vært istand til.
Jeg er stolt av deg for at du tar dette med fortsatt kampvilje, og ikke bare legger deg ned og gir opp.
*klem*