Det har vært litt stille fra denna kanten i noen dager nå. Fraværet skyldes det jeg skal fortelle om i dette innlegget.

Som dere sikkert greier å lese ut fra overskrifta, har jeg vært en liten tur på Ahus igjen, da. På torsdag kveld. Det begynte med at jeg fant det for godt å dra hjem etter kun halv dag på jobb, fordi jeg følte meg litt slapp og kjente jeg begynte å få feber igjen (den har vimsa opp og ned i over ei uke). Som sagt, så gjort.

Seinere på kvelden var Svein og jeg på besøk hos Svigers på middag. Kjempegod mat, som alltid. Følte meg forsåvidt fin i formen da, men… Halvanna time seinere sprang jeg ut døra og spydde. Mitt verste mareritt var et faktum. «Heldigvis» skjedde det så plutselig at jeg ikke rakk å få panikkanfallet (der og da).

Det at jeg har en tennisball-sized cyste gnaflende på min venstre eggstokk gjør at jeg er mer utslitt, mer sårbar, og langt mer hysterisk hva somatisk helse angår for tida. Derfor blir jeg også langt mer urolig når et eller annet ikke helt stemmer.

Og fordi jeg ikke helt greide å forklare for meg selv hvorfor det plutselig skjedde, dro vi på Ahus. Jeg var naturlig nok redd for at cysta hadde gjort et eller anna faenskap innabords. Jeg klagde min nød i skranken der og fikk komme inn: Opp i stolen med seg, og sjekke om noe var gått skeis innvendig.

Neida.

Intet nytt å melde der. Cysta er på plass, uendret, intakt.

Så, man dro heim.

Noen timer seinere… sprang jeg ut døra heime. Here we go again. Hele natt til fredag ble tilbragt hengende over bøtta i krampegråt og panikkanfall, med minimalt med søvn. Runda 39C i feber, og følte meg heller ødelagt.

To døgn seinere begynte Svein, stakkar, å få tilsvarende symptomer. Men han greide å styre de «rett vei». Vi har kommet fram til at det høyst sannsynlig var en noe hissig influensa vi har pådratt oss, og vi gjetta oss til at smitten må ha kommi fra første runde på Ahus (takk skarru faenmeg ha…), da vi satt først noen timer på legevakta her i Lillestrøm, og så noen timer på Ahus og venta.

***

Konsekvensen av dette er at angstnivået mitt nå er høyere enn hva som er normalt (for meg) – og det er konstant. Og jeg er så utslitt av alt dette styret med cysta og uroen for den, pluss panikkanfallene natt til fredag, at Mørket har meldt sin ankomst. Det er der, og det irriterer vettet av meg, men jeg jobber hardt innvendig for at det ikke skal knekke meg helt.

Som et ledd i prosessen med å bli frisk tok jeg ut sykemelding for to uker (i første omgang). Forhåpentligvis vil jeg være mer «på beina» etter at jeg har vært på kontroll av cysta, og noe lettere til sinns. Det vil gjøre at jeg får fokusert så godt som 100% på å bli frisk, uavhengig av Flink Pike-syndromet jeg er poster-child for på jobb. (Jeg jobber knallhardt, uansett hva jeg gjør, og har en lei tendens til å presse meg selv til bristepunktet til tider.)

Så, here we are…