Advarsel: Dette vil høyst sannsynlig være den mest bitchy posten jeg noensinne skriver, men jeg føler en viss trang for å si det jeg skal si her. Og ikke helt ubegrunnet heller.

Okei – når psykiske pasienter med en alvorlig kronisk psykisk lidelse oppfører seg som bortskjemte drittunger, da tenner a Dystopia på alle plugga. Spesielt hvis pasientene har tilnærmet lik diagnose som meg selv, sånn i og med at jeg har en viss empiri å basere meg på her. Da blir jeg virkelig hissig.

Fordi: Det fins folk der ute, med samme type diagnose som meg, følgelig også da deler av samme problematikk rundt dette, som har kjempetilbud som for eksempel åpen plass («kom når du trenger det»-plass) på DPS/tilsvarende som faktisk vurderer å takke nei til det denne gangen fordi det er «for mye pæs å jobbe med seg selv så man blir frisk(ere)». Sånt gjør meg frustrert.

Før du har tenkt til å arrestere meg på dette, vit at jeg har erfaring med depresjon selv, at jeg faktisk er smertelig klar over hvor vanvittig dystert og mørkt det er, at jeg faktisk forstår biten med å «ikke orke å ta imot hjelp» når man er deprimert, eventuelt biten med å ikke forstå at man trenger hjelp når man er (hypo)manisk. Jeg har faktisk vært der selv, flere ganger.

Og det jeg mener med hjelp i denne sammenhengen er i form av DPS/psyk.avd. og muligheten til å få komme til et sådan sted. Medisinering er irrelevant her.

Men – hvis det er så forbanna vanskelig for dissa bortskjemte pasientene å ta imot hjelp, så burde kanskje heller ikke få lov til å ruge på detta tilbudet i hævvevis av måneder i strekk heller, da? De okkuperer jo bare en plass uten å bruke den, og DPS/tilsvarende kan vel ikke bare «låne bort» den plassen til noen andre; DPS aner jo ikke når vedkommende plutselig står der og vil sove under oppsyn.

Så i praksis står det antakelig en liten håndfull tomme senger på DPS’er og lignende rundt om kring i Kongeriket som bare venter på pasienten som «hører til» der, som fant det for godt å gi faen i å ta imot hjelpa og tilbudet de fikk dalende ned i fanget.

Og hvorfor gjør dette meg så irritert? Flere grunner: En av de største grunnene er at slike pasienter gjør at pasienter som meg selv, faktisk må vente i 8-12 måneder før vi kanskje får hjelpa vi skulle ha hatt året før. En annen grunn er at det forsterker stigmatiseringa av pasientgruppa jeg tilhører til en viss grad. Argumentet «det er ikke latskap, det er depresjon» blir ganske tynnslitt når du ikke engang gidder å ta i mot hjelpa du tilbys på sølvfat av teamet du allerede har(!).

La meg si det på en anna måte: Hadde jeg hatt en slik ordning at jeg kunne ringe min lokale Kokoheim når verden gikk meg i mot og humørdagboka viser -5 (les: bunnen) på skalaen over en viss tid, så hadde jeg faensteikemeg faktisk benytta meg av den muligheten, tatt de dagene-månedene-whatever. Jeg hadde faktisk funni meg i at det blir beintøft, og vondt, og at det ofte er to skritt fram og tre tilbake før man endelig skimter et lys i enden av Mørket. Det hadde vært jævlig fint å ikke måtte famle seg fram til detta lysglimtet helt på egenhånd, å ha muligheten til å være på et trygt sted med fagfolk som forstår (om enn utenifra) hva du går igjennom, som kanskje faktisk har noen gode råd å komme med, som faktisk kan hjelpe deg ut av den helvettes depresjonen.

Til orientering vil jeg skyte inn her at jeg selv måtte pent finne meg i å krangle i omtrent seks måneder før noen i det hele tatt utreda meg, og akkurat nå er jeg på ei venteliste som kanskje resulterer i en psykolog. Jeg får vite mer om dette nærmere juletider 2013 (jeg kødder ikke – åtte måneders ventetid er drøyt).

Jeg er kanskje ikke som alle andre pasienter, jeg er kanskje mer villig til å gjøre en innsats selv – hva veit vel jeg?

Men – hadde jeg vært så heldig at jeg hadde hatt en slik mulighet og ikke følt behovet for den hvis de spurte om jeg ville ha «min vanlige seng og komme på det vanlige tidspunktet» fordi verden ikke var så slem likevel det året, så ville jeg faktisk ha fått dem til å gi «min» plass til noen andre: Noen som trengte den hjelpa mer enn meg.

Til folk – medpasienter – andre – hvem som helst der ute som oppfører seg som bortskjemte drittunger: Ta å se til helvete å ta deg sammen. Du aner ikke hvor heldig du er som har den muligheten du har.