Æh, ja.

Klokka er nå kvart på tre natt til mandag og jeg finnes ikke trøtt. Hvorfor? Fordi jeg har tilbragt mesteparten av kvelden og natta på henholdsvis legevakta her jeg bor og Ahus.

I forrige post beskrev jeg noen ufattelige smerter jeg hadde natt til søndag. Jaokeigreit. De kom tilbake så smått (like vonde, bare gikk over raskere) på dag/kveld på søndag, så Svein fant det for godt å ringe legevakta for å høre. Så da dro vi dit, da. Og venta i to timer.

Noen prøver og et par samtaler med legen seinere blei jeg «lagt inn» på Ahus, gitt. Hurra for meg… Der var det mer venting, og mer prøver, og nok en runde på gyno-benken med ultralyd og hurramegrundt.

Jeg var redd cysten hadde sprukket. Eller at den gjorde et eller anna kødd på grunn av eggløsning. Den er fremdeles intakt og uendret, kan jeg bekrefte, jeg har sett den selv på skjerm i sorthvitt.

Eggløsning kan forsåvidt ha noe med saken å gjøre, men de snille gynekologene på Ahus (åjada – de slepte to stykk inn på rommet der jeg lå) mente det var snakk om en subtorsjon. Forklaring følger: Torsjon er at cysten fører til at egglederen vrir seg rundt seg selv, eventuelt med cysten på slep, og dette gjør no så inni helvettes vondt. En subtorsjon er det samme, men at den på magisk vis vrir seg tilbake på plass igjen av seg selv.

Ulempen er selvsagt at jeg kan regne med – med anslått 99.99% sikkerhet her – at dette vil skje igjen og da typisk før jeg skal på kontroll hos Dr I i februar.

Og midt oppi alt detta her har jo jeg en heller sterk aversjon mot alt som ligner på sykehus og sykehuspersonell. Denna angstgreia tar over og overstyrer alt av eventuelle somatiske smerter, som om den forteller meg at «bare om jeg ikke har vondt så slipper jeg å være her».. yeah, right.

Så, jeg må bare belage meg på at detta sirkuset vil gjenta seg…