Siden forrige post har jeg vært innom både fastlege (Dr S) og gynekolog (Dr I) og fått verifisert at jeg har en cyste på min venstre eggstokk. Hos Dr S fikk jeg – heldigvis – også mer smertestillende for dævelskapen, og de kom godt med i natt. Kan forøvrig også nevne at Dr I var særs sympatisk – til gynekolog å være – og hadde full forståelse for at det finnes de som har en viss fobi mot «leger og sånn».

Jeg var hos Dr I på tirsdag, og vi blei enige om at jeg skal tilbake dit på kontroll om en måneds tid, i håp om at cysta skal ha krympa inn av seg selv og dermed forsvinne uten mer ståhei. Greitnok. Jeg fikk også beskjed om at hvis den sprakk, og det gjorde vondt (og jeg skulle ikke være i tvil, lovet hun meg – jeg kom til å merke det…), så burde jeg komme innom og få sjekka at den ikke har vridd seg rundt eggleder; det er visst en litt uheldig ting. Jaokei.

I natt fikk jeg erfare hva hun egentlig mente med «vondt». Hadde gjort meg klar for senga da smertene hogg til. Og de var ikke snaue: Du veit den følelsen av «sprengt blære» og hvor vondt det kan oppleves? Gang denna med ti, og tenk deg at den følelsen går fra ribbeina og ned til ca midt på låret både foran og bak.

Den rasjonelle delen av meg kalkulerte seg rimelig kjapt fram til at mest sannsynlige årsak til dette måtte være eggløsning eller at cysta har sprukket. Sånn i og med at jeg har kjent på samme typen smerte i dag også, vil jeg anta at det er eggløsninga som er synderen her.

Uansett. Det var det vondeste jeg har vært med på hittil, og dette kommer fra ei med kronisk vondt i ryggen på nivå som gir betente muskler. Så – jeg fant fram smertestillende og håpa at dette skulle hjelpe. Det gjorde de ikke – ikke egentlig. Og så kom jeg på det lille pilleglasset med angstdempende jeg hadde fått da jeg var på legevakta før jul.

Virkestoffet i disse er også et anti-spasmotika i tillegg til anxiolytika, hvilket betyr at de roer ned musklene, samt bremser produksjonen av adrenalin. Dette gjør at kroppen ikke «spiser opp» effekten av smertestillende like raskt, og de «varer» lenger. Jeg visste også at om jeg ikke tok de der og da, så ville jeg blitt pent nødt til å ta de kun kort tid etter for å ta angstanfallet som høyst sannsynlig ville ha kommet fordi det var så vondt at jeg begynte å bli småkvalm.

Så – én måned etter at jeg fikk det pilleglasset i hånda har jeg tatt en av pillene. Og den store ironien er at jeg tok den for å hjelpe smertestillende å fungere, ikke mot angst.

Jeg er mye mer oppmerksom på den typen smerter i dag, og derfor kjenner jeg mer til av de også. Tenker jeg plinger på Dr I i morgen og forteller om nattens strabaser, og forhåpentligvis får en kontrolltime hos henne.

Lærdommen er: Cyste på eggstokk + eggløsning = ei Stine som banner og sverter verre enn en bakfull bryggesjauer i motvind.