Superheltnavnet mitt – nesten…

På nattbordet mitt står det et forsegla plastglass med navnet mitt på. Oppi det glasset er det tjue ganske små, antar jeg, tabletter – jeg er ikke helt sikker på hvordan de faktisk ser ut… ennå.

Jeg har fått dem for å ha i bakhånd når angstmonsteret blir for stort, ukontrollerbart, når det tar for mye nattesøvn og krefter – når jeg ikke er sterk nok til å sloss mot det alene.

Omtrent her er det ting blir komplisert.

På den ene sida er jeg veldig takknemlig og beroliget av å i det hele tatt ha det glasset – den psykiske effekten i å vite at det er der om jeg trenger hjelpa det tilbyr er forholdsvis enorm. Litt sånn: Jeg har de, jeg kan ta de – om jeg må – men siden jeg vet jeg har de, behøver jeg ikke å ta de.

På den andre sida er jeg litt smånervøs for innholdet i glasset, på hva jeg vil oppleve effekten av de som. Jeg har aldri fått denne typen medikamenter før, så jeg vet liksom ikke helt hva jeg kan, eller skal, forvente.

Og her må jeg også skyte inn at jeg overhodet ikke ønsker at de skal bli en lettvint løsning, at jeg skal ty til dem før jeg har prøvd alt mulig annet for å stagge angstmonsteret. Jeg har et heftig arsenal med anti-angst skyts klart til enhver tid. Disse små (?) tablettene er siste utvei, når alt anna feiler, og panikkanfallet er et altomspennende faktum jeg ikke makter å kontrollere.

Så – der står de, da, på nattbordet. Pent forsegla, med anmodning om forsiktighet ved bruk og en rød trekant til skrekk og advarsel.

Som du sikkert skjønner har jeg fryktelig mange «for/mot» tanker rundt dette. Jeg er ikke direkte i mot psykofarmaka som sådan, men jeg vil heller ikke la slike medikamenter bli ei krykke hvis jeg kan unngå det.