Jeg tror faktisk på det – at ærlighet varer lengst, mener jeg. Og jeg har vært veldig heldig så langt: Jeg har på magisk vis greid å unngå den verste stigmatiseringen, men jeg er også smertelig klar over at ikke alle er like heldige.

Da jeg fikk diagnosene mine jobba jeg på et sted der «alle» kjente meg, og hadde kjent meg i flere år. Det å fortelle ståa til sjefen var ikke så fryktelig skummelt. Misforstå meg rett her, man er alltid litt nervøs for å fortelle sin nærmeste overordnede at man tidvis er «litt smågal» – i mitt tilfelle var det snakk om å fortelle sjefen at jeg skulle utredes for sånn og slik. Jeg kom ham i forkjøpet, for å si det sånn, jeg var i forkant av hele greia, og informerte etter beste evne.

I mars i år flytta jeg rundt regna femti mil sørover til et helt nytt sted, nye folk, ny jobb – og et valg jeg måtte ta: Skal – skal ikke?

Jeg hadde tatt valget – underbevisst – et par måneder tidligere, da jeg satt på jobbintervju og tygde på underleppa mi da spørsmålet om «styrker og svakheter» kom skliende over bordet. Skal nevnes at nettopp dette jobbintervjuet var et av de mer skremmende, for ikke å snakke om til en av de mer prestisjetunge jobbene. I mitt stille sinn tenkte jeg at det var best å gi et godt inntrykk, så jeg kom med en noe mer omstendig forklaring på det hele.

En veit jo aldri om de på andre sida av bordet forstår hva du babler om når du bruker ord som «bipolar lidelse» og «panikkangst» – kanskje spesielt ikke hvis de er blitt feilinformert om lidelsene tidligere, og forbinder disse med noe negativt i jobbsammenheng.

Nå fikk ikke jeg den prestisjetunge jobben, men jeg greide på mystisk vis å få til et intervju nummer to og endte opp på andreplass bak en som var langt mer kvalifisert enn meg til stillingen. Jeg fikk en annen jobb i stedet, via bekjente, og jeg beholdt den i et par måneder før jeg innså at selgeryrket kanskje ikke var helt veien å gå riktig ennå.

Og så endte jeg opp i jobben jeg har per dags dato. En mandag – første uka i juni – var jeg innom et vikarbyrå her jeg bor for å registrere meg. Jeg var der klokken ti på formiddagen. De hadde et hasteoppdrag jeg kanskje passa til, så de sendte meg rett på intervju samme dag. Siden jeg nå var klar over at dette var et a) hasteoppdrag og b) et oppdrag som skulle vare en måneds tid eller så, tok jeg et veldig bevisst valg om å ikke si stort om diagnosene mine. Igjen – en veit jo aldri…

Jeg fikk jobben og var på plass neste morgen. So far, so good. Etterhvert ble engasjementet mitt forlenget først en gang, og så en gang til, og så enda en gang… Jeg var visst flink til jobben min.

Og så begynte det å nærme seg Christmayhem og angstsesong og juledepresjonen dreiv og nappa meg i hestehalen i tide og utide. Nok en gang tok jeg et veldig bevisst valg: Hvis noe skjedde – hvis det sa pang – så ville det være mye lettere for meg om de på jobb forstod hva som faktisk foregikk. En del av de rundt meg hadde allerede fått vite litt om «ståa» i Toppetasjen, men jeg hadde ikke eksplisitt fortalt sjefene mine om det.

Det ble innkalt til et møte etter mitt ønske: Sjefen min, sjefen til sjefen min og meg selv. På forhånd hadde jeg printet ut litt relevant informasjon, og var forberedt på en rekke spørsmål. Jeg la pligtskyldigst alle kortene på bordet og fortalte de begge at jeg var diagnostisert med bipolar lidelse (type II) og panikkangst, og gjorde et iherdig forsøk på å forklare hva dette betød i hverdagen de kommende ukene. Jeg gjorde det samme med sjefene mine i vikarbyrået jeg tilhører.

Jeg var veldig, veldig heldig. De jeg la kortene på bordet for forstod hva som stod på dem.

Har kun blitt møtt med forståelse og en imøtekommende holdning, og et oppriktig ønske om å tilrettelegge der det lar seg gjøre. Jeg fortalte dem at jeg ville bevise at jeg kunne jobbe, at jeg var effektiv, at disse diagnosene mine er kun en liten detalj som kan være kjekk å vite om dersom noe skulle skje på jobb. Å stå foran en sjef og prøve å forklare angstanfallet mens det pågår er ikke en prosess jeg vil gjenoppleve fryktelig mange ganger hvis jeg kan unngå det.

Jeg er bevisst åpen om disse tingene fordi jeg vet jeg er så heldig som kan være åpen om de. Diagnosene mine affekterer meg ikke nok til at de er et reellt problem i hverdagen som sådan, men de kan komme snikende innpå i ny og ne. Veldig mange der ute er ikke like heldige som meg; veldig mange der ute blir møtt med misoppfatninger og stigmatisering på bakgrunn av feilinformasjon.

Min åpenhet rundt diagnosene mine hjelper meg, det bryter ned grobunnen for stigmatisering. Jeg er i forkant, jeg opplyser, informerer, svarer på spørsmål og forsøker å hjelpe andre forstå mer om hva diagnosene innebærer (for meg). Det hjelper også veldig å vite at hvis noe skulle skje på jobb, så slipper jeg å forklare hele greia – de vet hva greia er allerede.

Jeg valgte å være åpen om alt dette fra dag én. Det har vært en styrke for meg, personlig. Likevel – jeg valgte å se det an litt nå i høst… Bevise at jeg var god nok til jobben før jeg forklarte sjefene mine hvorfor desember måned er vanskelig for meg.

Ærlighet varer lengst – tidspunktet for når man legger alle korta på bordet har nok også mye å si.