Er det ikke det ene…

…så er det faenmeg det andre, altså.

I går skreiv jeg et innlegg om å mestre hverdagen, og om at jeg håpa at dagen i dag skulle bli bedre enn hva gårsdagen var. Så mye flaks skal jeg visst ikke ha i livet.

Rett før klokka elleve i dag fant jeg det for godt å pakke ihop sakene mine og dra hjem fra jobb. Hvorfor? Vanvittig vondt på venstre side av mage og rygg, og på en måte som gjorde meg – mildt sagt – vettaskremt. Jeg sa i fra til de som må vite slikt (sjefer og lignende), og snubla meg ned mot toget. På veien forklarte jeg greia til Svein, og ba ham om å møte meg ved Helsebygget.

Fremdeles vondt nok til at jeg ikke greide å stå helt oppreist, og godt innpakka i angst, pinte jeg meg igjennom det kvarteret eller så toget bruker fra jobb og heim. Møtte Svein uttafor Helsebygget og svinsa inn på legevakta. Fortalte damen i skranken hva det gjaldt, og hun ba meg om å tusle opp til fastlegekontoret jeg tilhører i etasjen over og høre med dem om de hadde ledige akuttimer. Det hadde de ikke (…sjokkert nå – nei.) så jeg tusla ned igjen til damen i skranken på legevakta og åpna samtale nummer to med «hei igjen…»

Ble tatt med innafor og bedt om å avlegge en urinprøve – sånn i og med at det er rundt venstre nyre jeg har vondt – og så venter jeg litt til før jeg får komme inn på lab’en for å ta et lite stikk i fingeren til CRP-test (for å sjekke om det er en infeksjon i kroppen). Og så venta jeg enda litt til før den koselige legen kom og henta meg (og Svein, som jeg tvang med inn…).

Etter litt mer spørsmål og svar og at legen hadde pressa på magen min og sjekka prøveresultatene, ble diagnosen «antakelig begynnende nyrestein». Så moro. Før jeg slapp ut igjen fikk jeg ei sprøyte i hver skinke (med smertelindrende etellerannet), henvisning til CT-scan av nyre/urinveisområdet i magen (for å bekrefte/avkrefte foreløpig diagnose), sykemelding for i dag og i morgen, og resepter på henholdsvis smertestillende for den potensielle nyresteinen og angstdempende fordi det blei nevnt i forbifarten at jeg har slitt (mer enn vanlig) med angsten i det siste.

Svigerfar kom og henta oss etter at jeg hadde vært innom et annet kontor i Helsebygget for å levere henvisninga og apoteket for å løse ut reseptene mine og ferden gikk så til der Svigers bor. Der fikk jeg servert verdens beste smertelindring: Svigermors vaffler med hjemmelaga syltetøy (på sjølplukka bær) og kaffe.

Det går mye bedre nå – heldigvis.

Reklamer

2 Svar til “Er det ikke det ene…

  1. Vel … utenom den ekstra turen opp i annen og ned igjen, så … gikk ting relativt greit idag. Og jeg mistenker at etterhvert som legevakta får inn ting om deg i journalen, vil de gi seg å be om slikt. F.eks. teksten «går til legen like lett som en tiger gir slipp på tennene.», eller noe. 😉

    Veit ihvertfall at beskjeden «jeg skal rett på legevakta, kan du møte meg der» fikk … nok fart på meg. 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s