Om å mestre hverdagen

Det er ikke til å stikke under en stol at Toppetasjen er på heisatur om dagen. Det merkes, kan man si.

De siste par dagene har vært …ille. Jeg har svima rundt i en endeløs tåke av interne angsttriggere, skakkjørt samvittighet og dertil egnet negativt selvbilde, som igjen fører til at Mørket får et strammere tak.

Det er ikke noe gøy.

Det er heller ikke noe jeg får gjort så fryktelig mye med, annet enn å komme meg igjennom faenskapen på best mulig måte – mestre hverdagen. Jeg tøyer mine egne grenser så det holder for tida. De grensene blir merkbart krympa ned til et absolutt minimum på denne enden av året.

Et godt eksempel på nettopp dette er gårsdagen: Jeg hadde en heftig interntrigger gående, og gjorde alt jeg kunne for å holde ut og komme meg igjennom arbeidsdagen. Den triggeren hadde kommi snikende innpå meg på vei til jobb, så allerede klokka ni var jeg rimelig utslitt av Kaoset i Toppetasjen. Nå har jeg muligheten til å kapitulere og søke tilflukt hjemme om det blir altfor ille, men jeg tenkte som så at jeg burde i det minste prøve å fullføre dagen.

Rundt klokka ti kom sjefen min bort til meg og lurte på om jeg ville være med på en lunsj hos noen bransjefolk. Instinktivt takket jeg pent nei og sa i fra om at jeg hadde «en sånn dag» og at jeg muligens måtte kaste inn håndkleet (les: pelle meg heim). Sjefen foreslo at jeg sku tenke litt på det, og at tilbudet stod – så forsvant hun inn på et møterom. En times tid eller så seinere kom hun tilbake, og jeg takket ja til lunsjen likevel.

Interntriggeren kom jeg ikke unna uansett, og om jeg noensinne skulle lære meg å takle sånt, så måtte det skje der og da. Eksponeringsterapi.

Så… jeg ble med på lunsjen med bransjefolka. Godt innpakka i ei tåke av angst. Men – jeg kom meg igjennom det. Jeg fullførte til og med arbeidsdagen. Åtte timer med konstant angst og en interntrigger som skvetter fram fra dypet når man minst venter det for å minne meg på at den ennå er der.

Og jeg er ganske stolt av meg selv over å ha kommet meg igjennom en slik dag når jeg er så fantastisk sliten av alt Kaoset som jeg er.

Men så har vi problemet, da: Når jeg mestrer hverdagen på den måten (på jobb), og så kommer hjem der jeg kan senke skuldrene, så kommer også reaksjonen. Jeg har ennå et stykke igjen på veien før jeg greier å mestre hverdagen i Kaoset og unngår en forsinka reaksjon seinere på kvelden.

Sånn som det er akkurat nå, skyver jeg bare problemet foran meg og utsetter det hele til jeg kommer hjem, og så krøller jeg meg sammen i fosterstilling under dyna og trygler om nåde… …Jeg jobber med å mestre hverdagen – med å tåle interntriggerne uten å gå i dørken flere timer seinere. Ting tar tid.

Har forøvrig hatt en tilsvarende dag – minus lunsj med bransjefolk utomhus – i dag. Nye åtte timer innpakka i ei tjukk tåke av interntriggere. Åtte timer med desperate forsøk på å distrahere Kaoset nok til at Toppetasjen får kobla inn rasjonelle tanker som kan overstyre alt annet.

Det er slitsomt, det gjør fysisk vondt (anspent, da sjø – blir vonde muskler i rygg og nakke av sånt), og jeg er fullstendig gåen når jeg kommer heim. Jeg håper i det lengste at morgendagen skal bli bedre. Vet ærlig talt ikke hvor mye mer av dette jeg tåler. Jo mer utslitt i huet jeg blir av Kaoset, jo lettere er det for Mørket å få overtaket.

Det er noe jeg helst vil unngå.

Advertisements

Ett svar til “Om å mestre hverdagen

  1. Mot er ikke mangelen på frykt, men evnen til å gjennomføre til tross for frykt.

    Du klarer å komme deg igjennom dagene til tross for angst, og depresjon. Det gjør det til et av de modigere menneskene der ute. Vær stolt av dette.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s