Det er et kvarter igjen av 6. desember.

I dag for nøyaktig to år siden fikk jeg diagnosene mine; etter å ha krangla med AS HelseNorge i omtrent et halvår for å i det hele tatt få utredning. To hieroglyfiske ICD-10-koder på et ark. Et lettelsens sukk og en forholdsvis ny hverdag. Nå hadde flere puslespillbiter falt på plass og jeg fikk mer kunnskap å jobbe ut ifra.

Siden den gang har jeg blitt litt mer kjent med diagnosene – og samtidig hatt navn å sette på de, visst hva de var. Jeg har gått i angst-terapi og på Bipolar-kurs; jeg har hatt oppturer, nedturer, og angstanfall. Og jeg flytta 50 mil hjemmefra. Går ennå ikke på medisiner… Jeg vil så gjerne prøve uten så lenge det lar seg gjøre. Vil så gjerne få panikkangsten mer under kontroll før jeg risikerer angsttriggere og hoppsasa fra medisinene.

Planen er å bli boende her Sør-Østpå ei stund, så jeg har satt i gang prosessen og fått ordna meg henvisning til psykolog. Samboeren min er en fantastisk mann; likevel kan det være fint å ha en fagperson «i bakhånd» til når Mørket herjer som verst med Toppetasjen. Av og til kan man få litt dårlig samvittighet av å se andre bli triste på grunn av en. (Jada, neida, Mørket har en tendens til å vri alt negativt veit du…) Da – spesielt – kan det være kjekt med en psykolog.

Så får vi se, da, hvor lang tid detta tar denna gangen… 😉