Hei sveis – …lenge sida sist(!)

I skrivende stund har jeg en aldri så liten interntrigger gående, og dertilhørende uro innabords, derfor: blogge. Åjada. Må da bruke denna bloggen til no’ lissom…

Uansett.

Jeg har nå bodd på Sør-Østlandet / de Urbane Strøk i omtrent fire måneder, og jeg har lært et og annet:
(Og forresten, jeg nevnte vel tidligere her på bloggen at jeg sku flytte til Oslo? Vel, det har jeg altså da nesten gjort – jeg bor i Lillestrøm.)

Kollektivtransport
(- og Sørøstlendingers iboende stress)

Kollektivtilbudet her Sørøstpå er noe helt anna enn hva jeg var vant til fra Trøndelagen.
Der: Buss + den ene trikken som går mellom Sentrum og Lian.

Her:
Buss – de røde er Oslo By, de grønne er … litt rundtomkring uttafor Oslo By – æh… ja.
Trikk – jeg er livredd trikken, og veit aldri når jeg egentlig har vikeplikt for den, så jeg stopper og glaner på den uansett om jeg har – eller ikke har – vikeplikt.
T-Bane – genialt konsept! Hvor enn jeg skal i Storbyen så kan jeg navigere meg fram til det ved hjelp av t-banen. Hurra!
Tog – også et genialt konsept, spørru meg. I og med at jeg bor litt uttafor selve Storbyen så tar jeg tog inn hver morgen for å komme meg til jobb…
Båt – …det går visst båter og greier nerri her og, men de har jeg ikke prøvd meg på ennå.

Her er det verdt å nevne at månedskortet mitt er kjøpt via NSB, siden jeg primært bruker tog, og for de 1070,- det koster per måned (2 soner, da sjø) kan jeg også bruke det på altmulig av overnevnte kollektivtransportmidler innad i Oslo.

Men… Sørøstlendinger fascinerer meg, da. Særlig i mårrarushet i Kollektivland. Altså: Hvis du skal fra Oslo Sentralbanestasjon (T-bane-biten av den) til f.eks Helsfyr, så kan du ta intet mindre enn 4 (av totalt 6) forskjellige t-baner. Disse går med omtrent 2-3 minutter mellom seg, og likevel springer lokalbefolkningen beina av seg for å rekke t-banen. Selv om du på død og liv må ta en bestemt t-bane, så er det ikke stort mer enn et kvarters tid å vente på den. Stress ned! Enda mer fantastisk: Hvis du skal til Majorstua – så går ALLE t-banene dit… hvorfor gidder ’em å springe etter t-banen da? Forstå det den som kan.

Uvær & Sånn
Jaokei. Vi har tordenvær i Trøndelagen og, men … det er sivilisert nok til å la være å komme inn for å hilse på. Tordenværet her Sørøstpå er ikke like sivilisert, altså. Og dessuten blir jeg langt mer værsjuk av såntno her enn hva jeg gjorde i Trøndelagen. Det vil si, ledda mine får vondt i viljen; Direkte festlig. (Nei.)

Folk & Dialekt(er)
Foruten å være stressa om mårran, så er de stort sett ålreite dyr. De lurer ofte på hvor i alle da’er jeg kommer fra, siden jeg «snakker så rart» … Utvanna trøndersk som blir mer og mer utvanna jo mer jeg preikre med lokalbefolkningen. Joa, jeg kan forstå de synes jeg «snakker så rart» da. Nå har jeg vel egentlig aldri snakka reint trøndersk heller, men det er en helt anna sak.

Eksempel:
Finere Oslofrue – «Jaa… hvor kommer du fra, da?»
Meg – «Trånnheijm! *glise*»
Finere Oslofrue – «Åh – det hadde jeg aaaaaldri gjettet!»
Meg – «Æhh… neei, deinn trøndersken e litt utvanna, kan du si…»

Jeg høres seriøst ut som Flettfrid til tider. Æ græmmes.

Vel, uroen jeg nevnte innledningsvis er ennå der… Jeg hadde lissom håpa jeg sku være ferdig med detta greiene nå, men dengang ei – tydeligvis. Nervene danser polka inni meg. Not amused.