Okei… så – dette innlegget er en forsøksvis forklaring på hvordan det kan være, eller se ut, når et angstanfall er i tjømda. Mest fordi jeg forstår, rasjonelt sett, hvordan det kan se ut som om jeg syter en hel masse over «ingenting» av og til.
En kommentar jeg ofte får hvis jeg forteller noen om diagnosene mine er «jammen du ser jo ikke deprimert / oppstemt / panisk ut» – og jeg gjør kanskje ikke det. Men, det er også litt av problemet med å ha en slik type lidelse eller sykdom – en som er inni hodet og som forholdsvis sjeldent gir seg uttrykk uttapå der folk flest kan se det.
Det kan av og til være litt vanskelig å få folk til å forstå hvilket kaos det kan være på innsida, selv om overflata er rolig og behersket. Dette kan være spesielt frustrerende midt oppi et (riktignok mildt) angstanfall. Følelsen av å bli revet i fillebiter på innsida – og viten om at det ikke synes uttapå. Samtidig som man ønsker for alt i verden at det hele skal tas på alvor, at det faktisk er helt jævlig.
Altså, hvis jeg har et nivå 10-type panikkanfall, så synes det jo: Jeg rister og griner ukontrollerbart – og jeg innbiller meg at jeg må ha et vettaskremt uttrykk i ansiktet når det herjer. Det er de mildere angstanfallene som er problemet.
Tanken slo meg her for en stund siden.
Jeg jobba overtid på Kontoret, og kaoset begynte å herje på innsida. Jeg sleit kraftig med å stoppe det, så jeg klaga min nød til en kollega som også jobba seint den dagen. – spurte om jeg kunne få gjemme meg på kontoret hans en liten stund, for å ri av den verste stormen. Plukka med meg vannflaske og iPhone (har et spill på den som pleier å roe meg ned) og sjangla ned gangen til kontoret hans. Han titta bort på meg – granskende – spørrende – idet jeg slapp meg ned i kontorstolen på plassen ved siden av hans egen.
Det gikk opp for meg at han kan ikke se det.
Han veit om diagnosene, han veit at det kan si pang og at jeg kan gå ned for telling når som helst, hvor som helst. Men før denne dagen, hadde han nok ikke sett det skje. Det vil si – hvordan det kan se ut når det skjer. Hvordan jeg kan virke veldig rolig og behersket uttapå, selv om det herjer med orkan styrke på innsida. Hvordan det han ser, og det han hører meg si ikke stemmer helt overens med hverandre. Hvordan det hele må se ut som om jeg syter unødvendig mye over «ingenting».
Jeg vet om flere som har det slik – en stille panikk; storm på innsida, men ingen tegn på overflata.
Still waters run deep.
d y s t o p i 
Jeg tror nok det er bare en sideeffekt ved å ha mentale lidelser, da spesielt stemningslidelser. Det er ikke lett for andre å se hva som foregår i hodene til de som sliter. Om de stoler på deg, skal de nok ikke tvile på at du sliter – men hvis de lurer, kan du jo for eksempel vise dem innlegg som dette?
Var jo ingen som så at jeg var kronisk deprimert i ørten år, akkurat. Jeg sa ingenting, derfor var alt bra. Kommunikasjon osv.
Ja… jeg tror det var litt derfor han så så forvirra ut – jeg spurte om jeg kunne komme og sitte på kontoret hans, med forklaring på hvorfor jeg i det hele tatt spurte. Når han da ikke kunne SE det, så ble han tydelig forvirra – heh.
Og ja. Det er vanskelig å se. Selv for andre som sliter selv.
Det er flott, og viktig, at du forteller oss dette. Jeg har stor tro på at økt kunnskap om det meste er en god ting.Det er tross alt mange sykdommer som sjeldent synes.
Jeg har stor tro på kunnskap og informasjon selv. Er mye derfor jeg har sparka igang Living Madness-prosjektet mitt også – et forsøk på å vise hvordan det KAN være, og objektiv fakta om lidelsene.
🙂
Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg kan sitte på feks. en fest og kjenne at nå skjer det noe. Jeg begynner å kaldsvette, pusten går raskere og følelsen av panikk stiger. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Føler at alle stirrer på meg, men innser at det er ingen som i det heletatt legger merke til at jeg har det sånn. Når jeg da hendvender meg til en venninne og sier jeg må gå fordi jeg har angst ser hun rart på meg. «Men du ser da ut til å være i god form». I´m not, trust me.
Sånn er det jo med depresjonen og. Ingen kan se at jeg sitter å tenker på hvilket drittmenneske jeg er.
Man må bare være ærlig med omverdenen om hvordan man har det.
bra skrevet! du er tøff som ytrer deg om dette på bloggen:)
Det føles på en måte litt ensomt også, det der. Ingen vet, ingen ser, at et så kraftig kaos står på inni. Bra skrevet.
Kjenner meg så utrolig godt igjen i beskrivelsene. Alt går i 110 på innsiden, du svetter, skjelver, svelger unna og hjertet er på vei til å hoppe ut av brystet ditt eller sprenge. Men du ser helt fattet og rolig ut på utsiden.
Du er god å skrive. jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Mine svingninger er ikke like lette for andre å se når det står på. jeg står helt alene i all kaoset og uroen. Så det gjør litt godt (misforstå meg riktig) å se at andre også føler det slik. Da føler jeg meg ikke like alene.
Fin blogg du har.