Det er fredag – klokka er såvidt passert 17. Samboerpusen og jeg er klare for ferie i fire uker etter å ha vært på jobb og handletur. Jeg slår på Macen og ser Twitter og FaceBook gå av hengslene: Noe har skjedd i Oslo.
Bombe i Regjeringskvartalet.
Det går kaldt nedover ryggraden. Bror, svigerinne og nevø; søskenbarn – alle bor i Oslo. Det viser seg imidlertid at de er alle trygge og i god behold.
Samtlige TV-kanaler har kansellert sendeplanen for kvelden og viser direkte nyhetsoppdateringer i stedet. Vanvittige bilder ruller over skjermen, avbrutt av pressekonferanser og intervju av vitner. Regjeringskvartalet ser ut som ei krigssone.
To-tre timer etter bombinga i Oslo sentrum kommer en ny, og større sjokkbølge skyllende over Twitter og FaceBook. En mann kledd som politi har åpnet ild mot ungdommene på AUFs Sommerleir på Utøya. Ungdom helt ned i 14-årsalderen blir skutt og drept foran venner og kjente.
Panikk. Flukt. Terror.
Dette skal ikke skje. Ikke her, ikke i Norge. Vårt lille trygge bortgjømte land. Et av de få land igjen i verden der politiet ikke bærer våpen daglig – det har ikke vært behov for det. Dette er ting vi bare ser på TV – fra andre steder – fra steder der sånt skjer. Nå har det altså skjedd her. Hjemme. Det hele virker så fjernt, så surrealistisk.
Timene går – en evig strøm av nyhetsoppdateringer på TV, på Twitter, på FaceBook. Tallene på drepte stiger. Meldingene på Twitter er stort sett anmodninger om å ikke ringe kjente som er på leiren; det vil sette dem i fare. Skrekkslagne foreldre, venner, samboere, kjærester til de på Utøya intervjues på TV samtidig.
Omsider kommer politiet og pågriper en person. En mann, bare noen få år eldre enn meg selv. Han har drept til sammen 92 mennesker.
Jeg vet ikke hva jeg føler. Nummen. Frykter en reaksjon vil komme etterhvert, jeg vet bare ikke når – eller hvordan – eller hvor kraftig. Er bare letta over at bror min, svigerinna mi og nevøen min, samt søskenbarna mine, var andre steder enn Oslo da bomba eksploderte. Men, jeg aner ikke hvor mange av mine venner og bekjente som var på Utøya.
d y s t o p i 
Jeg har heller ikke orket å føle noe men jeg deler støtt linker og re-tweets på twitter som har gjort meg nær en tåre.. jeg bare orker ikke å engasjere meg, tror jeg..
Sykt er det jo at jeg selv kjenner folk som var knappe 1km unna da det skjedde i Oslo – og selv bor jeg nå 20km unna Utøya. Da jeg så meldingene om skytinga bare «vent, AUF, var ikke det utenfor her da?! WIKIPEDIAAAA!»… og jo… hukommelsen stemte jo..
Jeg har så langt ikke funnet ut av noen bekjente på skade/omkommet lister – og bra er jo kanskje det.. men de som kunne vært der, han som selv sa at han kunne vært noen få hundre meter i det som nå er en delvis rasert butikk… sykt. Rett og slett sykt.
Jeg måtte også til Oslo forrige uke for å selv se dette med egne øyne.
Tilbaketråkk: Oppsummering: Juli « d y s t o p i . n e t