Jeg er sint, jeg er lei meg, jeg er redd – aller mest er jeg forvirra og sliten.

Bipolarkurset må virkelig ha noe for seg, for her og nå sitter jeg og (over)analyserer tankene som svirrer rundt i hodet mitt, med gråten i halsen, og forteller meg selv at jeg ikke må ta sorgene på forskudd. Men, det er vanskelig å la være – når man har lært, til en viss grad, å skilne mellom en vanlig «dårlig dag» og tidlige varseltegn på noe langt verre.

Jeg har vært eutym – det vil si stabil i humøret – i omtrent fem måneder nå. Hva som har utløst dette nå aner jeg ikke, jeg vet engang ikke hva dette er, men noe er det – tror jeg. Det er nok flere faktorer som spiller inn her: Jeg er i utgangspunktet ikke spesielt glad i sommeren, blir vanligvis neffor i løpet av den, og det har vært ekstra mye stress på jobben i det siste.

Hovedgrunnen til at jeg mistenker at dette kan være startgropa på et mye større og mørkere høl, for jeg mistenker jo nettopp det, er at jeg kjenner forskjell. Tidligere merka jeg ikke noe stor forskjell, sånn egentlig, før jeg var fanga i mørket og depresjonen var et faktum. Nå greier jeg såvidt det er å skilne mellom en «dårlig dag» og noe «mer» enn det. Mest på grunn av endringer i tankemønster, og følelsen av tomhet.

Hvis jeg bare har en dårlig dag og ting går litt på tverke, så har jeg ikke disse tingene, jeg tenker ikke utelukkende negativt, og jeg føler meg ikke spesielt tom innvendig. Nå – er det sånn. Et indre kaos, men det er sirupstreigt, ei grå tåke sniker seg innpå meg – jeg kjenner den igjen – og angsten herjer; snikende ullteppe-angsten; den konstante uroen for «hva er dette? skjer det nå igjen? hvor mørkt blir det denne gangen?» og så videre.

Teorien fra Bipolarkurset siver inn og gjør meg oppmerksom på slike endringer. Det er i bunn og grunn en bra ting, fordi det betyr at jeg kan ta tak i det hele tidlig, men deprimerende likevel: Jeg skjønner hva som kommer. Jeg forstår at sannsynligheten for at det kommer er relativt høy nå. Egentlig er også dette en bra ting, fordi det indikerer at jeg nå vet sånn circa hvor brytningspunktet mitt er, altså når jeg er i ferd med å stupe uti en depresjon. (Kan ikke si jeg vet hvor brytningspunktet for å ta av mot en hypomani er ennå, men jeg finner vel ut av det også.)

Så nå begynner jobben for fullt. Slagplanen må iverksettes, og jeg må jobbe meg igjennom dette. Jeg har ikke tid til å bli syk nå. Kommer depresjonen, så kommer den, men jeg må prøve å minimere skaden den kan gjøre. Som sagt er det tidlig ennå, litt for tidlig til å være sikker, men jeg er på vakt. Jeg følger med.