Så, på torsdag måtte jeg krype til korset og fortelle M (på telefon) at jeg ikke har vært Flink Pike og gjort eksponeringsterapitreninga mi i det hele tatt. Først og fremst på grunn av vanvittige mengder stress på jobb om dagen, og jeg har vært helt utkjørt på ettermiddagene og i helgene de siste to-tre ukene. Har rett og slett ikke makta å sette meg ned og eksponere meg. Og, jeg har ikke følt noe særlig på angsten på grunn av alt stresset heller, jeg har på en måte bare skjøvet den foran meg, tror jeg.

Løsninga på det hele blei at jeg skulle vente med eksponeringstrening til etter konferansen (stressmoment numero uno på jobb) er ferdig – om en måned(!). Jeg skal også ha en oppsummeringstime hos M neste uke (den 26.) hvor vi også skal legge en eventuell slagplan. Erfaring tilsier at jeg kan gå ned for telling i et heftig panikkanfall når stresset roer seg og jeg er på konferansen; det skjedde forrige gang… Så – vi skal finne på noe lurt.

Skal nevnes at jeg blir litt eksponert rimelig ofte uansett, så jeg får på en måte litt trening bortimot hver dag selv om jeg ikke setter meg ned og gjør de konkrete oppgavene M ga meg. M var forøvrig enig i dette.

Akkurat nå har jeg langhelg og frifrifri! Er utrolig godt å koble helt ut litt ekstra lenge av og til. På toppen av det hele er jeg veldig takknemmlig ovenfor M og løsninga vi kom fram til. Og det var veldig koselig av henne å ringe – vi ble enige om at hu skulle gjøre det, men likevel – vi snakka om løst og fast og angst og bipolar og jobb og greier i litt over en time. Nok et eksempel på at hu virkelig vil hjelpe meg mest mulig, selv etter at behandlinga egentlig er ferdig.

🙂