Self-Injury Awareness Day (SIAD)

Teksten og bildet fra Wikipedia er publisert under Creative Commons Attribution-ShareAlike License

Selvskading er et viktig tema, og et vanskelig tema – av flere grunner.

Fra Wikipedia:

Self-injury Awareness Day (SIAD) is a grassroots annual global awareness event / campaign on March 1[1], where on this day, and in the weeks leading up to it, some people choose to be more open about their own self-harm, and awareness organizations make special efforts to raise awareness about self-harm and self-injury. Some people wear an orange awareness ribbon, wristband or beaded bracelet to encourage awareness of self-harm.[2] The goal of the people who observe SIAD is to break down the common stereotypes surrounding self harm and to educate medical professionals about the condition.[3]

Jeg innrømmer det: Da jeg var yngre var selvskading noe jeg forbandt med to ting – enten var det noe reellt, at personen virkelig hadde det vanskelig og utløpet var skadinga, eller så var det et forsøk på å få oppmerksomhet. De reelle tilfellene var gjerne de som prøvde å gjemme arrene for andre, og de oppmerksomhetssøkende var de som nesten dytta arrete armer oppi trynet på andre for å vise fram hva de hadde gjort.

Jeg var ung og ganske dum, og det var sånn jeg tenkte.

Jeg tenkte aldri over at selvskading også kunne være usynlig – at det mest sannsynlig kom fra samme sted, at det uansett bør tas på alvor, om man kunne se det eller ikke. Jeg er ingen selvskader selv, i vanlig forstand, og jeg har skrevet om dette tidligere.

De siste årene har jeg blitt kjent med flere selvskadere, og jeg har fått et bedre og mer nøyansert syn på det hele. Håper at flere enn meg også får et mer nøyansert syn på saken. Som sagt er dette viktig – selv om det i noen tilfeller kan være usynlig.

Advertisements

11 Svar til “Self-Injury Awareness Day (SIAD)

  1. Vel, etter min mening er ditt originale syn også et reelt et. Jeg vet om folk som har skadet seg KUN pga de ser at det fungerer. Men vi to som ble utsatt for det, har begge skadet oss, så vi så jo rakt igjennom henne.

    Dessverre finnes det alltid folk som forstår at skade og selvmord er meget effektive trusler. Og de overskygger jo de som skader seg og MENER det. Og «ekte» skading blir jo ikke mer synlig av slike bråkebøtter som henne, tvert i mot.

    Jeg funderte på å skrive om temaet i dag selv, men jeg vet ikke. Vet ikke hvor mye psykisk helse jeg egentlig vil ha på nye bloggen.

    Viktig tema, helt klart!

    • Ja – mitt opprinnelige syn på saken henger nok litt igjen ennå… trist, men sant; jeg blir litt skeptisk til folk med arr som virkelig dytter det oppi ansiktet på meg og legger ut om hvor jævlig de har det. Det er litt vanskelig å tro, på en måte.

      Vært utsatt for det selv da jeg var ung – ferske arr dytta oppi trynet mitt med forventninger om sympati. Også tilfeller av arr der JEG fikk skylda for at de var der; en spesiell situasjon å være i, for å si det sånn.

      Sannsynligheten er jo stor for at begge typer er noe reellt, sånn egentlig, begge har det nok jævlig, men den som dytter arrene oppi trynet på andre misforstås fordi de er så frampå om saken som de er.

      Hele greia er forvirrende og vanskelig.

      • Klart det er forvirrende! Det gir jo egentlig ingen mening å skade seg, uansett grunn.

        Og selv er jeg også meget skeptisk til folk som legger ut om sitt fæle liv og gjerne med arr tydelig framme hele tida osv. Jeg synes ikke «alle og en hver» trenger å vite om min oppvekst før jeg kjenner dem, og ser jo ikke grunnen til at andre ønsker det motsatte? Altså at folk vet alt om dem, før de kjenner dem?

        Og jeg har jo fått rett i mistankene: De som har gjort det har også oppført seg rimelig dårlig ved flere anledninger, lyver, og så klart kan jeg ikke si noe «for da blir de lei seg og skader seg». Det er ikke sånn det fungerer. Du fortjener kjeft om du lyver og baksnakker – det er det absolutt ingen unnskyldning for. Å dra fram selvskading som et forsvar da, er rett og slett bare teit.

  2. Svein Øverland har skrevet bra om selvskading her:

    http://psykologivirkeligheten.blogspot.com/2011/02/en-smittsom-praksis.html

    Det er synd at den bittelille prosentandel som du/dere (og Svein også) nevner (de som åpenlyst skader seg og viser frem arr, de man tror gjør det av oppmerksomhet) skal skape slike oppfatninger om selvskading. Men som jeg tenker, det er noe veldig sykt i dette også, bare på andre måter.

    Selv har jeg med tiden begynt å se på selvskading som en enkel løsning, kanskje også en «feig» løsning…Det å holde ut, det er å kjempe, det å kjempe på sunne måter som ikke inkluderer å skade seg selv, det er DET som ER kampen, det er som er det tøffe arbeidet!

    Og viktig som du sier, påpeker at selvskading trenger ikke bare handle om fysisk selvskading og blod, men også usynlig selvskading.

    Flott innlegg 🙂

    • EDIT: Selvskading er kanskje en enkel/lettvint løsning, men jeg vil også påpeke at det handler om at en som selvskader ikke VET HVORDAN å takle det på andre måter (og dette må man lære, noe som er et arbeid i seg selv). Følte jeg gikk litt hardt ut her, måtte bare legge til litt 🙂 Selvskading er jo en kamp om å overleve – når man ikke vet andre måter å overleve smerten på.

      • Som sagt: Jeg var ung og dum.
        De som skadet seg og hylte høyt om det for alle og enhver hadde nok problemer og jævelskap å stri med de også – men hjelpen de trenger er kanskje litt annerledes enn de som skadet seg og IKKE hylte høyt om saken, om du skjønner?

        Begge trenger hjelp, men på forskjellige måter.

  3. Jeg tenker at de som viser at de skader seg også har det vondt på ordentlig. Og hvis de har erfart at oppmerksomhet får dem til å føle seg bedre, kan jeg godt forstå at de viser fram sårene, for det er en effektiv måte å tiltrekke seg oppmerksomhet på. Om de ikke finner andre måter å tilfredsstille oppmerksomhetsbehovet på må de bruke selvskadingen. Det kan jo diskuteres om det er bra å ha et så stort oppmerksomhetsbehov, men man føler jo så mye rart. Det er noe sykt i begge selvskadingstypene, både de som viser og de som skjuler sår. Jeg tenker også at de som viser fram sårene vil at noen skal se dem og hjelpe dem, og da må de jo vise at de har et problem de trenger hjelp med.
    Og så synes jeg folk som har skadet seg tidligere og er fulle av arr skal slippe å skjule dem resten av livet, og må få lov til å gå i t-skjorter. Selvskading blir jo ikke mindre tabu av at man på død og liv skal skjule alt heller.

    • Jeg er så enig med deg! Men de jeg har møtt er nok dessverre den andre kategorien. Altså rein og skjær «utnytte andre». Og det skader de som trenger hjelp, synes jeg. Man gjør da at andre folk kanskje tror det er slik «alle selvskadere» er, altså at man ikke kan kritisere dem på noe vis, og man hindrer de som trneger det å få oppmerksomhet.

      Jeg gikk på videregående da jeg møtte hun første. Og flere i klassen både hørte og så hennes sår og arr og klaging og styr ikke sant… Og læreren fant det etterhvert ut også. Meg derimot… som virkelig skadet meg, knapt spiste, nær selvmord… ingen «så» meg. Kanskje noen ville sett meg, om det ikke var slike støyende elementer rundt meg?? Og kanskje man ville visst man så etter, om man så etter de «stille», og ikke de som brøler ut at de har skadet seg, om du skjønner?

      Så jeg synes det er viktig å si i fra at «hei det finnes løgnere, ignorer dem!», nettopp pga det.

      • JEG synes ikke man skal ignorere løgnerne – jeg mener man skal kanskje ta innover seg at det ligger noe annet/mer bak, trass i metoden de bruker for å rope om hjelp (altså, skade seg for oppmerksomhetens skyld, slik du beskriver løgnerne).

        Men, det ER vanskelig.

        Slike «løgnere» gjør at folk som _MEG_ blei skeptisk da jeg var ung; gjør at folk som skader seg og så gjemmer det bort ikke får hjelpa de trenger tidlig nok.

    • Selvsagt – er også det jeg prøver å si i innlegget: begge typene har det jævlig, og begge typene trenger hjelp – men jeg (personlig) blir litt skeptisk når jeg får dytta ferske arr oppi fleisen og en lang tirade om hvor kjipt livet er, og ser vedkommende gjøre nøyaktig det samme med/mot flere. Det er litt «se på meg, se på meg!»-tendenser over det hele og det tar over ropet om hjelp, om du skjønner.

      Begge fortjener hjelp, men de må kanskje få litt forskjellig type hjelp? Jeg vet ikke. Og selvsagt skal tidligere selvskadere få slippe å måtte skjule dem – er ikke det jeg sier.

      Jeg prøver bare å formidle at det var en tankegang jeg hadde som tenåring, at de som hylte og skreik høyest var de som gjorde det for oppmerksomhet, og det fikk de jo også naturlig nok.

      Nå veit jeg bedre.

      Men, ja… det er trist, men også sant, at det finnes folk der ute som gjør sånt _bare_ for å få oppmerksomhet, som ikke «mener» noe med det utover oppmerksomheten. Det er nok det skumleste, og også en veldig viktig grunn til å ha en slik dag som i dag: Å være klar over ALLE variantene, å se ALLE, også de som gjemmer seg bort.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s