Det kjennes som om jeg er i en overgangsfase.

Jeg vet ikke hva annet jeg kan kalle det, egentlig; det er forvirrende og til tider frustrerende. Forvirrende fordi jeg blir lett distrahert, og jeg blir mildt sagt opphengt i et eller annet – eksempler på dette er prosjekt lese mer bøker, og akkurat nå er det serien True Blood, og alt som omhandler den. En grei måte å forklare det på er at jeg blir litt «fangirl» ovenfor visse ting i perioder. Og det er frustrerende fordi jeg ikke helt greier å kjenne om overgangen er fra normal til opp eller fra normal til ned.

Om jeg skal gjette, så tror jeg at det er snakk om fra normal til opp denne gangen.

Sannsynligvis har jeg hatt slike overgangsfaser opp igjennom hele livet uten å tenke videre over saken. Nå, derimot, har jeg antakelig vært litt mer obs på dem – og jeg tror kanskje at jeg merker de tidligere. Når jeg blir raskere distrahert, når jeg begynner på flere prosjekter, når jeg blir merkbart mer opphengt i et eller annet, da kommer de røde flaggene til syne i bakhuet og forteller meg at nå er det på tide å passe på litt, nå må jeg holde et øye med ståa. Det er lettere å merke (for meg) hvis overgangen resulterer i en opptur.

Har allerede vært inne på tanken. Da angsten kom snikende i natt og blei værende i tre timer – tanken var der da. Tanken om at angsten var et symptom på noe annet, men jeg veit ikke. Uansett har angsten vært fraværende i dag, og det er godt. Vil nødig jinxe noe, men jeg håper selvsagt at angsten holder seg unna ei stund framover. Tre timer i natt med jævelskapen var nok for ei god tid. Jeg prøver å være positiv, også her: Nå har jeg jo faktisk noe å diskutere med M på torsdag. Jeg stod opp i natt, tok meg en røyk, skreiv et innlegg i boka mi, slik M vil jeg skal gjøre, (den med Bipolar-bear på) og skreiv et innlegg i ørska her på bloggen.

Blir spennende å se hvor dette bærer hen, denne overgangen jeg tror jeg er i.