Jeg kunne ha skrevet en helt vanlig torsdag, men det ville ikke ha vært helt sant. Likevel er det en ting ved torsdager som er – eller skal bli – en vane; behandlingstimene klokka halv ni hver torsdag morgen med M.

I morges var time nummer to av i alt femten. Jeg er heldig, føler jeg – M er veldig grei å snakke med, og hyggelig og smilende mesteparten av tida; men blir gravalvorlig og ser ut til å ta innover seg, så langt hun kan, hvordan det var, eller er, når jeg forteller om de litt kjipere tinga. Jeg ser hvordan ansiktet hennes forandrer seg, og på en måte er det litt godt å se: Det må jo bety at hun forstår, og forståelse er viktig.

Da timen var ferdig dro jeg på jobb. Og var der i omtrent to timer før jeg måtte haste videre til neste avtale for dagen – tannlegetime på motsatt side av byen. Jeg var bombesikker på at jeg hadde time klokka halv ett, men der tok jeg feil, gitt; timen min var ti på ett, den. Ventetid. Ganske lang ventetid, til og med. Jaja.

Uansett; tannlegen fant et hull i den ene visdomstanna mi som han ville ta, men jeg ba pent om å få ny time til det, fordi jeg skulle rekke et møte på jobb etter tannlegetimen. Jeg fikk en midlertidig fylling i tanna, og ny time, betalte for meg og trava ivei til bussen – og så var det tilbake til jobb igjen. Møtet jeg skulle rekke ble avlyst i siste liten, men det visste jo ikke jeg da jeg var hos tannlegen og stressa meg halvt ihjel for å komme meg tilbake på jobb tidsnok.

Slik stressing fram og tilbake til avtaler og ting gjør meg naturlig nok sliten. Å starte dagen med behandlingstime kan også være en medvirkende faktor; man sitter jo og snakker om tidvis kjipe ting, og sånt tar på…

Leseprosjektet mitt går framover ennå, er halvveis i bok fire allerede! Beit meg merke i noe litt interessant i går – de fleste yndlingsforfatterne mine er fra 1800-tallet og starten av 1900-tallet. Sånn går det vel, kanskje, når man er gammal litteraturstudent. Det at jeg bruker en del tid på å lese om dagene gjør at jeg er en del mindre på nett også. Om det er en bra ting eller ikke er ennå usikkert – enn så lenge trives jeg med bøkene mine, da.