Jeg er fremdeles deprimert, men jeg tenkte at jeg måtte i det minste prøve å komme meg på jobb i morgen nå som sykemeldinga er gått ut. Så, nå sitter jeg i sofakroken med angstklumpen i magen, og har egentlig ikke fryktelig lyst – men jeg må prøve. Om ikke annet, så må jeg prøve. Jeg aner ikke hvordan det vil gå, eller om jeg vil klare det, men intensjonen er der.

Jula har vært utfordrende, men jeg lærte noe nytt: Jeg har vært forkjøla mesteparten av romjula (fra 1.juledag og utover), og da forkjølelsen begynte å slippe taket, kom depresjonen tilbake for fullt. Det hadde jeg faktisk ikke regna med. Er ikke ute av den skauen ennå, for å si det sånn…

Jeg har ingen nyttårsforsett, ikke egentlig. Har ønsker, da. Ønsker om et bedre (lettere?) år enn hva fjoråret var, ønsker om å få ordnet et behandlingsopplegg som fungerer, håp om at jeg skal lære meg å leve med lidelsene mine – et håp om at jeg skal takle stemningssvingningene og angstanfallene bedre i det kommende året.

Om jeg ikke kommer meg opp og ut av denne gjørma snart må det mer drastiske tiltak til. Jeg er fremdeles utslitt, fremdeles langt nede, noe må gjøres snart. Jeg vil jo ikke ha det sånn.