Jeg greide å holde hodet over vannet i tre dager.

Julaften ble koselig trass i min frykt for at det skulle bli et assosiasjonshelvette; det var første gang siden påske – siden første panikkanfall – jeg var hos foreldra mine. Det gikk greit, faktisk. Skjønt, det var en del angst å skue natt til i dag. Sleit med å få sove, lå våken i tre eller fire timer.

Da jeg våkna litt utpå dagen i dag kjente jeg at brystkassa var tett, sånn typisk «nå blir du forkjøla»-type tett. Og formen mentalt sett hadde kræsja totalt. Jeg holdt ut på julaften, men i dag var det ingen bønn: Gråt, gråt og mer gråt. Bror min med familie kom på besøk, og det ble åpning av flere julegaver. Så enda mer mat, og så kjørte samboerpusen og jeg hjem.

Egentlig skulle jeg ha vært med på middag i kveld også, men formen var i dårligste laget. Jeg tilbragte kvelden under pleddet i sofakroken, med et digert ullskjerf tulla rundt halsen, og så Skjønnheten & Udyret – akkurat som før i tida. Hver gang jeg var syk da jeg var lita, så var det den filmen jeg satte på. Nostalgi er snedige greier.

Formen er blitt litt bedre – snevet av feber har gått litt ned tror jeg. Planer for jula framover er å bare slappe av mest mulig og bli frisk – både fysisk og psykisk.