Tegning: Delirium


Jeg har tegnet litt igjen.

Denne gangen er det Delirium fra Sandman-serien av Neil Gaiman som er motivet. Jeg burde lage en større og finere versjon av denne senere. Gi det til Nerve kanskje? Hun er veldig glad i Delirium, vet jeg. Selv ble jeg ganske så fornøyd med resultatet. Tegnet og fargelagt for hånd, scannet og kontraster justert i PhotoShop. Fikk lyst til å tegne alle Endless-karakterene nå.

Litt om Delirium fra Wikipedia:

The youngest of the Endless, Delirium appears as a young girl whose form changes the most frequently of any of the Endless, based on the random fluctuations of her temperament. She has wild multicolored hair and eccentric, mismatched clothes. Her only permanent physical characteristic is that one of her eyes is emerald green (usually the right side) and the other pale blue with silver flecks (usually the left side), but even those sometimes switch between left and right. She was once known as Delight, but some traumatic event caused her to change into her current role. Her sigil is an abstract, shapeless blob of colors. Her speech is portrayed in standard graphic novel block-caps, characterized by wavy, unpredictable orientation and a multi-colored gradient background.

Klikk på bildet for å se større versjon.

Reklamer

Å være usynlig

Lise skrev et innlegg om å være den snille usynlige pasienten.

Det fikk meg til å tenke på dette med å være usynlig.

Jeg har aldri vært innlagt – hverken på «vanlig» sykehus for somatiske plager eller på psykiatrisk sykehus for psykiske plager – jeg har rett og slett null erfaring med slike ting. Likevel må jeg si at jeg kjente meg igjen i det Lise skriver i innlegget. Ønsket om å bli sett, selv om jeg ikke er den mest utagerende, eller mest høylytte.

I hvert fall noen ganger er ønsket om å bli sett der.
Andre ganger ønsker jeg bare å være usynlig.

I min ungdom – og til dels ennå, vil jeg tro – gjorde jeg mitt for å bli sett. Det vil si, jeg ble sett, men jeg var egentlig bare meg selv. Jeg gikk i klær jeg selv syntes var fine, jeg hadde hårsveiser jeg selv syntes var tøffe; jeg hadde ring i underleppa og hanekam med grønne striper i, fargesprakende klær og «in your face»-holdning til det meste.

Alt dette var kanskje litt misvisende til tider, sånn i og med at jenta inni de fargerike klærne ofte var usikker og hadde laber selvtillitt. Bak de ville hårsveisene og enda sprøere klesvalgene var ei jente som gjemte seg – ei som brukte klærne og holdningen som et skjold, som beskyttelse mot omverdenen. Hvis jeg så helt annerledes ut, ville ikke folk komme bort til meg og prate til meg. Jeg fikk være i fred.

Samtidig var jeg også ei jente som ønsket å bli sett, men for helt andre ting enn hvordan jeg faktisk så ut. En konstant indre konflikt, det der. Jeg ble sett, samtidig som jeg var usynlig – samtidig som jeg ville bli sett, uten at jeg helt var klar over det selv.

Om to uker…

…har jeg min første time for utredning av bipolar 2 lidelse.
Brevet kom i posten i dag.
Hadde forventa at det skulle stå mars neste år ellernoe, så jeg ble veldig positivt overrasket!

Hurra!
Er spent – skal innrømme det – på hva de finner ut.

Nå må jeg bare huske å nevne angstanfallene også, da…

Ukeslutt

Denne uka har rast forbi i en vill fart, mye på grunn av to heldagsmøter – torsdag og fredag.

Møtet på torsdag hadde også tilhørende middag på Rockheim. Før middagen var det omvisning på senteret av en skikkelig flink selverklært musikknerd. Jeg må nok tilbake dit seinere, ja. Så sinnsjukt mye kult å se på og lære om!

Jeg hadde litt uro i kroppen da jeg var der, merka jeg. Var et eller annet med bygningen og buldringa fra byggeplassen like ved siden av som gjorde meg svimmel og litt uvel. Kan også være fordi det var ei stund sida jeg hadde spist da vi hadde omvisning. Uansett var det ikke så himla ille, så jeg beit det bare i meg. Glad jeg gjorde det – var en skikkelig koselig kveld med kollegaene fra Kontoret.

Da jeg kom hjem i ti-tida på kvelden var jeg utslitt, men det gjorde ikke så mye.

Fredagen gikk med til en workshop for oss i «førsterekka» – det vil si de på Kontoret som jobber ute blandt folk, de som ikke tilhører «staben». Det var interessant, men en blir jo litt sliten av å sitte rundt et bord og diskutere hele dagen.

I dag skulle jeg egentlig møte andre NaNoWriMo’ere i byen. Men, ryggen min har streika totalt – orker ikke dra ut. Sitter i sofaen med masse puter i ryggen og Seigmen på iPoden og prøver å skrive mer på bokmanuskriptet mitt. Ryggen distraherer meg en del, men det får stå sin prøve.

Kollektiv Galskap

Bildet er lenket.

Kiss your family and friends good-bye…

Kanskje ikke riktig så dramatisk, men like fullt – jeg har ambisiøse planer om å skrive bok. Og, jeg skal skrive manuskriptet ferdig innen 30. november. 50 000 ord eller mer på 30 dager. Det er minimum 1667 ord per dag, det. Med full jobb og greier så kan det jo fort bli litt utfordrende, men vi får se! Jeg skal forsøke å nå målet i hvert fall.

Skal innrømme jeg juksa litt, da. Jeg skisserte opp hvordan jeg vil at historien skal forløpe seg, og kladda litt i helga som var. Hjalp en del – jeg ligger ganske godt an akkurat nå, men det kan fort endre seg.

Snakkes i desember ‘a folkens!
(Neida….)