Utredning: Del I

Samboerpusen var snill og kjørte meg til Østmarka i morges. Trøtt i trynet fant jeg fram til riktig bygning, og slo ihjæl noen minutter med en sigarett ved inngangen. Etter å ha stumpa røyken i iskald snø trampa jeg opp trappa til andre etasje, til kontorene der Team Bipolar holder til. Døra var åpen, så jeg tusla inn og titta inn i ei åpen dør der det satt to stykker. Jeg fortalte dem hvorfor jeg var der, og ble bedt om å gå ut på gangen igjen, og vente der i det som veldig tydelig var et venterom.

Jaokei. Jeg takka pent og svinsa ut på venterommet.

Satt og glana på barneleker i ei hylle i et par minutter før legen kom og henta meg. En ung herremann – ikke veldig mye over 30 – kom til syne bak hylla. Håndhilsing og slike formaliteter unnagjort gikk vi inn til kontoret hans, hvor jeg parkerte stumpen i en skinnstol.

Og så var det hele i gang.

Jeg passa på å nevne angstanfallene, søknaden om utredning for angst, og avslaget på denne, ganske så kjapt, og det ble notert. Vi skal ta opp den tråden neste gang. Jeg fortalte litt om meg selv, og i korte trekk hvordan livet har vært så langt og jeg nevnte oppturer og nedturer.

Og så tegna jeg litt på et ark – en skjematisk fremstilling av hvor på skalaen jeg har vært i perioder av livet. Fikk høre at jeg var flink til å forklare, det vil si tegne og indikere – var visst ikke alle som hadde like klar formening om hvor på skalaen de har vært.

Dagens time bestod stort sett av et strukturert intervju. Legen spør – jeg svarer. Vi konsentrerte oss om nedturene i første omgang. Vi snakka i nesten halvanna time, alt i alt, men av en eller annen grunn var jeg ikke like sliten i hodet etter dagens time som jeg var etter psykolog-timene i sommer.

Da den første delen av intervjuet var ferdig, oppsummerte den unge herremannen det hele med følgende uttalelse: Ut i fra dette er det tydelig at du har hatt i hvert fall to klare depresjoner. Jeg skal ærlig innrømme at det føltes litt godt å høre en fagperson si det, for det må jo bety at det ikke bare er jeg som tror at jeg har vært deprimert. En fagperson mener at jeg har vært det, så da har jeg nok sannsynligvis vært det.

Vi avtalte ny time – allerede på tirsdag – da skal vi snakke om oppturene og angstanfallene. Mer intervju, vil jeg tro. Om det blir flere timer etter tirsdag vet jeg ikke ennå, men jeg ser allerede fram til Del II.

Skal bli godt å endelig få svar.

Reklamer

11 Svar til “Utredning: Del I

    • 🙂
      Som nevnt var jeg rimelig letta over kommentaren hans angående depresjoner… nå kan jeg jo faktisk si at jeg har hatt depresjoner også, og ikke si et eller anna synonym. Det er ikke bare innbilning, det er ikke bare noe jeg tror selv, en spesialist har også sagt det – da har jeg lov til å bruke ordet selv også.

  1. «Jeg skal ærlig innrømme at det føltes litt godt å høre en fagperson si det, for det må jo bety at det ikke bare er jeg som tror at jeg har vært deprimert. En fagperson mener at jeg har vært det, så da har jeg nok sannsynligvis vært det.»

    Dro litt på smilebåndet da jeg leste denne. Litt rart hvordan det kan være vanskelig å stole på egen dømmekraft når det gjelder slike ting.

    Lykke til videre! 😀

    • Vanskelig å stole på egen dømmekraft, OG jeg er ikke så glad i å bruke ord og uttrykk knyttet til diagnoser hvis jeg ikke har de diagnosene det er snakk om.

      Jeg er ikke fryktelig glad i folk som etter to-tre timer Googling kommer og sier at de har en eller anna sykdom/lidelse, fordi symptomene deres stemmer – og de gidder ikke å dra til lege/psykolog/whatever for å verifisere påstanden, fordi de fant det på Internettet – da MÅ det jo være sant…

      Selv har jeg jo Googla symptomer og greier, men oppsøker fagpersonell for å få vite om eventuelle mistanker faktisk har grobunn / rot i virkelighet hos meg. Jeg går ikke rundt og sier at jeg har/er ditt og datt fordi Google hosta opp fem-seks symptomer jeg har hatt.

      🙂

  2. Glad for å høre du har begynt på utredning. For noen kan det være godt å få en diagnose. Det var det for meg. Jeg fikk liksom et svar på det som var vanskelig. En forklaring. Følger forresten bloggen din fast, men har ikke kommentert før.

    • Hei 🙂
      Alltid hyggelig å høre at noen leser bloggen jevnlig – uansett om det kommer kommentarer eller ikke.

      Hovedgrunnen til at jeg ønsker å utredes er nettopp dette med å få svar: Jeg vil VITE om det er noe galt. Hvis jeg får en diagnose etter dette, så har jeg mer kunnskap om meg selv, ting ved meg selv, og har dermed større forutsetning for å takle disse tingene bedre.

      Mer informasjon = bedre kjennskap = enklere hverdag.

  3. Bra å høre at det gikk greit og at du på en måte fikk bekreftet fra en fagperson at det du har følt, stemmer. Det føles alltid bra å bli tatt på alvor. Lykke til med neste time 🙂

    • Ja, åh – jeg var letta!
      Jeg har brukt ord som «nedturer» og «dårlige perioder» og sånt før – fordi jeg ikke har hatt lyst til å bruke ordet «depresjon» hvis det ikke var det det faktisk var snakk om.

      Nå kan jeg si «depresjon» og vite at en fagperson også mener at det er det jeg har hatt. Å slenge om seg med ord og uttrykk på den måten er jeg ikke så glad i – hvis jeg sier jeg har/er noe, så bør jeg ha et slags bevis på det fra en fagperson, føler jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s