Urotåke

Jeg har ikke angstanfall – men jeg er urolig. En ekkel snikende følelse av at noe er galt, at noe vil komme til å gå galt veldig snart. Jeg vet at det går over, og jeg vet at det ikke er farlig. Jeg vet også at dette bare er inni hodet mitt.

Det er ekkelt likevel å være i urotåka.

Ekkelt å kjenne den gnagende uroen i brystkassa. Følelsen av å langsomt kveles, de desperate forsøkene på å puste med magen uten å få det helt til. Følelsen av hjertet som dundrer der inne, nesten så mye at man er redd for at det skal hoppe ut.

Og.
Jeg er spent.
Spent på i morgen.
Spent på om jeg husker å få sagt alt jeg ønsker å si.
Spent på hva de vil si.
Spent på resultatet.

Litt ambivalent også; vil jeg ha en diganose? Vil jeg helst ikke ha en diagnose? Hva gjør jeg hvis de erklærer meg «frisk»? Rykk tilbake til start – på’an igjen.

Jeg får bare ta det som det kommer.

Advertisements

13 Svar til “Urotåke

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s