Svar På Spørsmål

Okei – da har spørsmålsrundeinnlegget fått marinere seg litt. Det er bare å stille spørsmål der ved en senere anledning også, altså! Tenkte jeg skulle svare på spørsmålene som har kommet så langt – i tekstform denne gangen.

Elin spør:
Er det en bok som har betydd mye for deg? I så fall hvilken, og hva handler den om?

Dette er egentlig et veldig godt, og et ganske vanskelig spørsmål å svare på. Opp igjennom tida har det vært en del bøker jeg har lest flere ganger og likt veldig godt, men å plukke ut én bok som har betydd mye for meg blir fort vanskelig. Mest fordi jeg er skikkelig dårlig på å huske hva jeg har lest, så hvis jeg har hatt en betydningsfull bok i hendene, er sjansene store for at jeg har glemt hvorfor jeg mente at den var det.

Men – jeg tror svaret på spørsmålene må bli Mathilda av Roald Dahl.
Jeg husker jeg leste den og kjente meg veldig igjen i hovedpersonen. Jeg husker ikke så mye om hva den handler om – jeg har ikke lest den siden jeg var 8-9 år gammel – men etter hva jeg husker så hadde Mathilda det ikke alltid så greit, men fikk hjelp og trøst av den snille lærerinna.

Meg (Psykoser) spør:
– Har du fått noe svar på henvisningen til DPS/psykolog? Hva tenker du i så fall om det?
– Hvordan føler du at mobbingen du opplevde i barndommen påvirker deg i dag? Påvirker den deg i det hele tatt?

For å ta det første spørsmålet først: Jaa! Det vil si, jeg har fått en telefon fra Bipolarklinikken der de kunne fortelle meg at det blir utredning, men jeg har ikke fått brevet som forteller meg når ennå. Jeg kjempeglad for at det blir i det hele tatt, og jeg veit at jeg må belage meg på en del ventetid – men det går greit. Samtidig er jeg jo naturlig nok litt spent på det hele…

Og så det andre… det er nesten slik at jeg burde skrive et eget blogginnlegg om det der, for det kan fort bli et langt svar, dette. Uansett – jeg tror mobbinga fra barndommen har påvirket meg en del. Selv merker jeg det kanskje best når jeg møter nye mennesker, og forsøksvis danner nye vennskapsbånd. Jeg liker best å bli kjent med nye mennesker i «trygge omgivelser» – for eksempel på internett, gjennom MSN, og lignende medier – mye fordi det var slik jeg ofte taklet hverdagen da jeg var yngre. Jeg søkte til internett og eldre bekjentskaper jeg kunne prate med.

På en annen side kan jeg være fryktelig intens, og vil gjerne være bestevenn med en gang. Det kan jo føre til at jeg dytter mennesker fra meg. Jeg har aldri hatt noen ekte bestevenn, egentlig, foruten Mamma, og har vel kanskje savna å ha det, så jeg blir litt overivrig nå i voksen alder og ser på folk som mine beste venner, uten at de nødvendigvis ser på meg som stort mer enn et bekjentskap, eller kollektiv-kompis.

En annen måte jeg merker etterdønningene av mobbinga fra barne- og ungdomsåra på er min manglende evne til å ta til meg komplimenter. En del av mobbinga fungerte nemlig på den måten: De som mobbet jugde så det lyste av dem og sa noe pent om meg, og når jeg – dum som jeg var – sa takk, lo de seg tussete av meg. Jeg har fått dårlig selvtillitt og et negativt selvbilde – en direkte konsekvens av å ha blitt behandla som dritt i omtrent ti år.

Det var spørsmålene for denne gang.
Bare å stille flere, altså – er ingen tidsfrist på spørrerunden.

Advertisements

4 Svar til “Svar På Spørsmål

  1. Kjenner meg ganske igjen i det du skriver der egentlig. For mer var det litt mer dette med falsk skryt: Plutselig etter et foreldremøte eller noe så var alle jentene i klassen bestevenner og skrøt av ting jeg ikke forsto: «så fin du er på håret, har du klippa deg ?» «Eh nei?» og hadde lyst å si «det er samme som det har vært i evigheter?»… så jeg merket jo fort at dette kanskje var noe som de ble bedt om å gjøre. Teit. Det fungerer jo mot sin hensikt.

    Venner har vært mangelvare i mange år her og, jeg har flytta mye og skiftet «gjenger» og etterhvert også kutta dem ut fra msn. For mye styr. En ting å møtes på skolen hver dag, men avstand og ingen felles møtesteder fører jo til at man må ha noe annet felles å prate om, og da blir det ofte til at jeg kjeder meg.

    Kanskje jeg som er litt kjip der. Men leveregelen siste årene har jo vært «sliter det meg ut så er det ikke verdt det».

  2. «Puls» hadde faktisk en episode om slik mobbing som du beskriver, kalt «bitching». Det er i grunnen den verste mobbingen, siden den er vanskelig å forklare og vanskelig å oppdage for «utenforstående». Jeg blir så sint på sånt!

  3. Mobbing setter dype spor som i de aller fleste (alle?) tilfeller vil følge en videre i livet. Jeg har heldigvis sluppet å være et mobbeoffer i vanlig forstand, jeg er litt usikker på hva jeg kan kalle det som jeg ble utsatt for..men dype spor har det satt i meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s