Requies Aeterna

En litt ekkel konsekvens av å være i tussmørket er ideen om requies aeterna – evig hvile – død. Tussmørket har en særegen evne til å gjøre dette til noe appellerende, noe fint, fredfyllt – endelig fred fra tankekaoset og dystopien. I hvert fall i noen tilfeller, der tussmørket blir mørkere.

Jeg har aldri vært suicidal, jeg har aldri tenkt at jeg skal ta meg selv av dage, for det har jeg jo ikke noe lyst til. Men jeg har tidligere vært såpass deprimert at jeg har tenkt «hvis jeg ikke våkner i morgen, er det helt greit.» Altså – ikke selvmord, men heller ikke kjempe i mot hvis Døden puster meg i nakken og vil ha meg med.

Vil gjerne presisere her at jeg ikke ønsker å dø. Jeg er ikke suicidal. Jeg sier bare at tussmørket legger ei tjukk tåke over tankeprosessene og gjør alt nitrist og kjipt, og når man ser ingen framtid, ser man heller ingen grunn til å stå opp neste dag. Jeg har vært der. Jeg har følt på en slik tankeprosess. Jeg er ikke der nå – tror jeg – trass i tussmørkets tåke i toppetasjen.

Da nederlaget inntraff for et par uker siden var det en høyst skremmende tanke som gjentok seg i hodet mitt de 15-20 minuttene angsten herja på det verste: «Hvis det er sånn det skal være, hvis det er sånn livet mitt skal bli, vil jeg heller dø.» Jeg hadde overhodet ingen kontroll over hva jeg tenkte, eller hvorfor, jeg hadde mer enn nok med å komme meg igjennom angstanfallet. Tankene kom og gikk raskere enn hva jeg greide å henge med på, alt var bare tåke og surr – bortsett fra denne ene, klare, skremmende tanken.

Det var som å ha en veldig redd og veldig sint – på en og samme tid – stemme som hylte og skreik «Jeg vil dø!» om igjen og om igjen i hodet.
NULL kontroll.
Dette skremte meg kanskje mer enn noe annet.
Hvordan kunne jeg tenke sånn?

For ordens skyld kan jeg nevne at hele angstanfallet, fra da jeg merka mer uro enn vanlig innabords til jeg hadde roa meg ned til et bortimot levelig nivå, varte i omtrent to timer. I løpet av disse to timene hadde jeg en periode på 15-20 minutter der jeg overhodet ikke var i kontroll over situasjonen – panikken tok fullstendig overhånd, og jeg var maktesløs – hjelpeløs – lita – vettskremt. Jeg har – heldigvis – ikke hatt alt for mange angstanfall av dette kaliberet, og jeg håper jeg skal få slippe å få mange slike.

Det er visse kriterier som ligger til grunn for at jeg kan klassifisere et angstanfall som «kraftig» eller «alvorlig» for mitt vedkommende. Disse inkluderer ukontrollert hylgrining, brekninger, følelsen av å være fanget i egen kropp/greier ikke å røre meg samme hvor mye jeg prøver, å nesten besvime, nummenhet/prikking i hender og føtter, fysisk ukontrollerbar risting/skjelving og intens frykt for alt rundt meg, og frykt for at nå har jeg virkelig tilta – belteseng neste, liksom – livredd for hva mitt eget hode kan produsere av tanker. Det jeg opplevde den dagen var av denne typen angstanfall, ren og skjær panikk på alle plan.

Det som kanskje er ennå mer skremmende midt oppi alt dette er forståelsen. Siden jeg har dyppa tåa uti så vidt det er selv, så vidt kjent på følelsen av å ikke være i stand til å se en framtid, og dermed heller ikke bry seg nevneverdig om man overlever natta – jeg kan forstå hva som kan drive mennesker til evig hvile med viten og vilje. Jeg har så vidt kjent på følelsen – jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å leve med den. Det må gjøre forferdelig vondt.

Advertisements

8 Svar til “Requies Aeterna

  1. Jeg tror nok de fleste som sliter psykisk,og er i skikkelig down perioder har tenkt den tanken mange ganger,fordi det rett og slett er for jævlig å være i den tilstanden…
    Det er heller ikke alle som ønsker å ta livet sitt,selv om de ønsker at de var død,eller higer etter den evige søvnen,roen,freden…been there my self..

    Håper du slipper unna flere sånne heftige anfall..

  2. huff, lille venn 😦 Håper det går bedre med deg snart. at du får svar på bipolarklinikken og hjelp. synes det er så kjipt at du må sloss aleine. Vær sterk. Sender deg masse positive tanker ❤

    • ❤ 🙂
      Takk.

      Årnarsæ alltids, men det er litt kjedelig å gå og vente, og frykte at det er fastlegen som har vært treig – og at Bipolarklinikken ikke har mottatt henvisninga engang. Det hadde jo pinadø vært toppen av kransekaka.

    • *klem tilbake*

      Ja – det er et rimelig nytt konsept for min del. Bare hatt det siden påske, men likefullt helt forjævlig. Alt anna rot i hodet skal jeg vel alltids takle, men det er den jævlade angsten som ødelegger for meg.

  3. Jeg husker første gang jeg fikk en helt seiøs selvmordstanke. Det var veldig skremmende, det husker jeg. Når man blir vandt med det og erfarer at man ikke gjør det hvis man ikke faktisk vil det veldig, eller uansett er så nede at man ikke bryr seg om man lever eller dør, blir det ikke så skremmende lenger. Første gang jeg tenkte at det var en god ide å dø var jo egentlig før jeg ble veldig deprimert, jeg hadde det egentlig ok i den peioden, så jeg ville jo absolutt ikke dø, kanskje det var det som gjorde det så skremmende. Det som skjedde var ihvertfall at en av lærerne mine plutselig spurte meg om jeg hadde selvmordstanker (grunnen til det var ganske kompliset, så jeg orker ikke forklare nå) og det kom ganske brått på og da jeg skulle forklare at jeg ikke hadde det følte jeg ikke at hun var sikker på at jeg snakket sant. Den kvelden lå jeg og tenkte på hvordan jeg kunne få den læreren til å føle seg sikker på at jeg ikke ville dø, men jeg fant ikke på noen måte jeg kunne det. Og da fikk jeg plutselig den ideen at hvis jeg tar livet mitt nå slipper hun å lure, for da føler hun seg sikker på at jeg hadde selvmordstanker. Selv om det jo egentlig var feil ville hun sikkert ikke lure mer. Den tanken var veldig voldsom, og helt seriøs, selv om det tok ganske kort tid å bestemme seg for at det var den dårligste ideen jeg noen gang hadde hatt og bare ville gjøre ting verre.

    Jeg tror det er ganske vanlig å tenke at det er en god ide å dø en eller annen gang i løpet av livet. Jeg tror de aller fleste har tenkt tanken hvis en siuasjon eller opplevelse har vært spesiellt fæl. Det er jo når man får sånne tanker veldig ofte eller faktisk vil dø når man har tenkt igjennom meningen med å leve at det blir et problem. Heldigvis tar det litt tid, krever litt fobredelser, å dø, så å følge sånne impulser lar seg storsett ikke gjøre. Impulsen går over før man rekker å gjøre noe farlig. (Med mindre man får impulsen på når man står på kanten av prkestolen eller har en ladd pistol i hånda, men det er vel ganske usansynlig.)

    • Ja.
      Det som var så skremmende denne gangen i mitt tilfelle var at tanken var så tydelig. Den var ikke den litt apatiske «hvis jeg ikke våkner i mårra, så gjør ikke det noe…» – det var en mye mer direkte «Jeg vil dø.»

      Det, kombinert med at alle andre tanker i huet var bare tåke og grøt, gjorde den nok ennå litt tydeligere – og det var skremmende. Det at hodet mitt kunne produsere den tanken i det hele tatt var skremmende.

      Jeg har litt vanskelig for å kalle tankene mine om dette for selvmordstanker, da. Siden det aldri har vært snakk om å ta mitt eget liv, eller sette mitt eget liv i livsfare med viten og vilje.

      Jeg vil jo ikke dø.
      Jeg er ikke redd for å dø… liker i hvert fall å tro at jeg ikke er redd for å dø, men jeg vil ikke aktivt gå inn for å dø heller.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s