Nederlaget

Det måtte jo skje.

Dagen måtte komme før eller siden – den dagen der jeg kapitulerer helt og drar hjem fra jobb midt oppi et angstanfall. Jeg er fryktelig glad for at jeg har vært åpen og ærlig om det som foregår nå, gjorde det så mye enklere å forklare hvorfor jeg følte jeg måtte hjem. De forstod, de ønska meg god bedring og ba meg om å ta vare på meg selv.

Tro meg, jeg prøvde – jeg prøvde i nesten en time før jeg ikke makta mer, jeg greide ikke å roe ned – greide ikke å stoppe det. Det balla på seg, for mye for fort. Jeg makta ikke å presse meg igjennom de fire siste timene på jobb. Hele seansen pågikk i bortimot to timer. Og jeg var redd – skikkelig, ordentlig redd. Jeg satt sammenkrølla på sofaen med knærne oppunder haka og rista av redsel mens jeg grein og grein og heiv etter pusten.

Tankekaos av den mørke sorten.

Fastlegen min mumla noe om at angstanfall kan være et symptom på påbegynnende depresjon, så nå er jeg naturlig nok litt obs på dette. Etter at jeg greide å roe angstanfallet såpass at det er på et tålelig nivå, det vil si, jeg sitter ikke og rister lenger og er vettaskremt, begynte jeg å grine. Masse. Utslitt og ennå urolig – orka ikke å prøve å holde tårene tilbake, ville ikke ha nytta uansett.

Så, spørsmålet er – er jeg?
Er jeg på vei ned i kvikksanda og mørket?

Reklamer

Flink Pike

Jeg liker å tro at jeg er flink – i jobbsammenheng, i det minste. Jeg er fryktelig glad i jobben min og prøver å gjøre mitt beste hver dag. Og – det hender jo at jeg får skryt for det jeg gjør, og det er en god følelse. Alle liker jo å få skryt, å få høre at man gjør noe bra, at man gjør noe riktig, at man er ettertraktet i en eller annen sammenheng.

Det hender at det er litt hektisk også – noe jeg synes er gøy, selv om det kan gjøre meg sliten noen dager. I går var en sånn dag. En dag der jeg kommer hjem fra jobb og kræsjer i sofakroken og nesten sovner – noe jeg vanligvis ikke gjør på dagtid.

Hovedgrunnen til at jeg blei sliten i går var den siste innspurten i organiseringa av todagers-seminaret som pågår nå i regi av jobben min. Jeg har organisert det mer eller mindre alene, ordnet med nesten alt selv, og det er jeg som er til stede på seminaret for å ta eventuelle ting som kommer opp. Det er første gang jeg har organisert noe så og si aleine, og det er første gang jeg sitter med ansvaret for et slikt seminar. Jeg har hjulpet til på en del seminar og konferanser tidligere, men dette er første gang jeg gjør mesteparten alene.

Det er spennende, og lærerikt, og jeg vil så gjerne gjøre det riktig.

Jeg har gjort noe riktig, da. Jeg har allerede fått skryt, både fra seminarsjefen, deltakerne, og fra personalet ved kurs- og konferansesenteret på hotellet der seminaret holdes.

Ellers kan jeg nevne at angstmonsteret ennå viser seg fra tid til annen – som nå. Urolighet og angstanfall er tydeligvis noe jeg bare må bli vant med…

Strek VS Garnnøste

Noen spurte meg en gang om jeg kunne beskrive måten jeg tenker på. Jeg hadde forsøkt å forklare at jeg tror jeg kanskje tenker litt annerledes enn mange andre, men fant det vanskelig å sette konkrete ord på hvordan. Etter litt om og men kom jeg fram til to bilder: Et som beskriver hvordan jeg tror mange andre ofte tenker, og et som beskriver hvordan jeg tror jeg selv tenker som oftest.

Forsøksvis visualisering

Lineær tankegang
Jeg tror ganske mange ofte tenker på denne måten (meg selv inkludert i visse sammenhenger). Hvis man står ovenfor et problem, eller et spørsmål, foregår tankeprosessen nesten som en rett strek – ei linje – der man tenker suksessive tanker som har en tydelig sammenheng med hverandre. Spørsmålet skaper Tanke A som fører til Tanke B som leder til Konklusjonen.

Matematiske problem er ofte løst med lineær tenkning: For å finne svaret må vi først gjøre A for å så gjøre B. Vi får ikke gjort B uten å ha gjort A først, sagt på en annen måte.

Kaotisk tankegang
95 % av tida er min tankeprosess, min resonneringsmetode, relativt kaotisk. Det vil si, den kan virke kaotisk på andre, men jeg tror jeg så og si alltid har tenkt slik, så for meg er det naturlig. Hvis jeg skal prøve å beskrive hvordan mitt hode tenker i et lettfattelig bilde vil jeg si at det kan minne om et garnnøste, der spørsmålet eller problemet er kjernen av nøstet og assosiasjoner og tanker er alle trådene rundt kjernen. Når jeg skal nå en konklusjon, eller svare på et spørsmål, må jeg ofte innom vidt forskjellige tanker og assosiasjoner for å komme til konklusjonen eller svaret.

Jeg merker jeg har en tendens til å koble sammen tilsynelatende usammenhengende tanker for å føre meg videre. Jeg hopper fra tanke til tanke, i et virrvarr av tanker og ideer, hopper fram og tilbake, assosierer i hytt og pine, gjerne fra én ting til noe helt annet. For meg virker det hele logisk, selvsagt assosierer og resonnerer jeg slik som jeg gjør, men jeg har blitt fortalt at det ikke er like innlysende for andre.

Min logikk er ikke det samme som din, visstnok.

Men – det fikk meg til å tenke: Hva er å foretrekke? Er det bedre å være systematisk og lineær, eller er det bedre å la assosiasjonene gjøre som de vil og hoppe fra tanke til tanke for å komme til samme konklusjon? Jeg vil tro at en kombinasjon av de to tenkemåtene må være å foretrekke. At man kan bruke begge «metoder» for å løse et eventuelt problem.

Hvis dere skulle beskrive deres tenkemåte – hva ville det ha vært? Strek eller garnnøste?

G(eni)al?

Kan det å være genial gjøre en person gal?

Gal i den forstand at ekstremt intelligente mennesker ofte har opplevd å være et sosialt utskudd i barndommen, og dermed står i større fare for å utvikle psykiske problemer og forstyrrelser på bakgrunn av dette. Det er jo ikke til å stikke under en stol at veldig, veldig smarte folk blir oppfatta som litt «rare» og «annerledes» på en eller annen måte – noe som kan gjøre veldig smarte mennesker mer sårbare i barne- og ungdomsårene av livet. Smarte barn blir ofte mobba, fordi de er «annerledes» – fordi de er skoleflinke, og liker skolen, fordi de kanskje ikke helt forstår andre barn på egen alder, og søker voksne i stedet. Mobbing over flere år kan gjøre fæle ting med et menneskes psyke – det kan føre til psykiske plager senere i livet.

Jeg vet ikke hvor smart jeg er.
Jeg vet ikke om jeg er smart i det hele tatt..
Men, jeg innehar en del egenskaper som visstnok også er kjennetegn på en såkalt evnerik person, en smart person.

Antakeligvis lærte jeg å lese og skrive ganske tidlig – jeg husker at jeg skrev brev til dagmammaen min og Bestemor da jeg var omtrent 3 år gammel. Det var selvsagt ikke veldig lange brev, men til gjengjeld var jeg ikke gamle ungen heller. Et år eller to senere begynte jeg også å lese, så vidt det var, engelsk; Jeg hadde fått en bok med engelske barnerim som jeg brukte en del tid på å dekode – med hjelp.

Jeg har alltid vært veldig fascinert av vitenskap, og spesielt da jeg var liten sugde jeg til meg kunnskap om alt mulig rart. Jeg liker å lære, jeg liker å tilegne meg kunnskap, og jeg har tilegnet meg kunnskap – lært – fra mange ulike kilder oppigjennom årene. Ofte trekker jeg linjer mellom de ulike kunnskapskildene for å danne meg et mer komplett bilde – jeg liker å oppdage nye sammenhenger, liker å se at tilsynelatende vidt forskjellige ting kan ha noe til felles. Vanligvis lærer jeg også ganske raskt, men av og til må det en dose kreativitet – eller endring av læremåte – til før konseptet fester seg.

Eksempel fra barndommen: Jeg har egentlig aldri vært noen særlig stor fan av matematikk, og har ofte slitt med å forstå hva jeg driver med i den sammenheng. En ettermiddag jeg satt og gjorde lekser i 2.klasse på barneskolen oppstod det et problem da jeg skulle lære konseptet subtraksjon. Det som stod i boka sank ikke inn, jeg forstod det ikke, rett og slett (forøvrig ikke ukjent – matematikkbøkene jeg har hatt på skolen har vært så ymse, til tider totalt uforståelige, men det er en annen historie).

Så, mine stakkars foreldre forsøkte å gjøre det hele mer forståelig for meg:
– «OK, så… du har 5 og tar bort 3 – hva har du igjen?»
– «Vet ikke!»
– «…Joooda. Kom igjen nå. Du har 5, og så tar du bort 3. Hva har du igjen da?»
«Vet ikke!!!»
Tårene spretter, jeg er forbanna og lei meg på samme tid – jeg føler meg dum.
– «Hm. Ok – se her»
5 epler kommer til syne på bordet foran meg.
– «Du har 5 epler – og så spiser du 3 av dem. Hva får du da?»
– «…mageknip…….!?»
Rimelig lineær logikk, det der. Nå er jeg drittlei og orker ikke tenke mer. Jeg er sinna, jeg er lei meg, jeg orker ikke mer. Mamma går og henter sparegrisen min. Hun legger 5 kronestykker foran meg på bordet. Hun tar vekk 3 av dem og gjemmer de i hånda.
– «Du har 5 kroner, og bruker 3 kroner – hvor mange kroner har du igjen?»
– «TO! Jeg har to kroner igjen!»
– «Riktig! – OK, neste regnestykke?»

Vi hadde løst koden, jeg lærte meg konseptet med noe jeg forstod – noe jeg kunne visualisere. Å ha fem epler, og spise tre av dem på rappen vil høyst sannsynlig gi vedkommende mageknip, men en kan ikke spise kronestykker, så det var lettere (for meg) å forstå ideen hvis den ble oversatt til penger. Det ironiske var at jeg forstod addisjon og multiplikasjon – på nybegynnerstadium, selvsagt – før jeg begynte på barneskolen. Jeg skjønte at 3 + 3 = 6, og at 2 x 3 var det samme, bare skrevet på en annen måte.

Slik er det ofte nå i voksen alder også – en del konsepter tar jeg rimelig raskt, jeg vet hvordan jeg skal angripe problemet for å løse det. Samtidig kan det være relaterte konsepter jeg sliter veldig med, helt til jeg «oversetter» problemet – og løsningen – til noe jeg forstår, slik som i eksempelet over med eplene og kronestykkene.

Jeg har fått høre en del ganger at jeg er smart, eller flink, at jeg har en lur løsning på et problem, eller tilsvarende annet kompliment. Jeg liker å tro at jeg kan finne på lure ting av og til, men jeg føler ikke at jeg er smartere enn andre. Da jeg gikk på skolen ble jeg mobba, rakka ned på og hengt ut daglig fordi jeg var ei som rakte opp hånda i klasserommet og stilte spørsmål – jeg var (og er) nysgjerrig – jeg ville vite mer.

Så – har det å bli mobba fordi noen tror jeg er smart vært en medvirkende årsak til at jeg i ungdomsårene og voksen alder har slitt med psyken i større og mindre grad? Jeg vet ikke. Det kan ha vært en kjedereaksjon, der et ledd i kjeden er at (noen mener) jeg er smart, som igjen har ført til mobbing og sosial utfrysning fordi jeg er «den rare», som igjen kan føre til psykiske plager senere i livet. Mennesker er sosiale vesner, vi fungerer dårlig når vi er helt alene – og veldig smarte mennesker er ofte alene. Tilsidesatt, ikke som de andre, rare, sære, annerledes.

Annerledes er skummelt. Det er vanskelig å forstå noen som er annerledes – og da er det lettere å skyve de som er annerledes fra seg, enn å prøve å forstå dem. Lettere å fryse de ut, enn å inkludere dem i gruppa, i samfunnet. Janteloven er tufta på at alle skal være like. Like smarte. Ingen skal stikke seg ut. Du skal ikke tro du er noe. Langt mindre tro du er smart, og hvis du er det, i hvert fall ikke vise det på noen måte. Gjør du det, bryter du Janteloven – bryter du loven, vanker det straff.

Gal?
Genial?
To sider av samme sak?
Blir du gal av å være genial? Kan du bli genial av å være gal?
Er det egentlig noen forskjell?

Småting

Som nevnt har angsten sluppet taket betraktelig, men jeg er ikke helt ute av den skauen ennå virker det som. Skjønt, søndag kveld – da jeg fikk et bittelite angstanfall – var nok det mer en reaksjon på at nabohuset stod i fyr og flamme, enn noe annet. Det er ikke veldig lett å la seg sovne når hele soverommet lukter brent, vått treverk og bildene av flammer som står oppetter husveggen fyker gjennom hodet.

Enhver person ville ha hatt problemer med å sovne etter noe slikt – angst eller ei – er bare naturlig det.

Har vært litt urolig i kveld også. Tror det kommer av at jeg den siste uka eller så har følt meg litt under the weather for å bruke et nynorskt uttrykk (hehe). Kan sammenlignes med formen man gjerne har noen dager før man blir forkjøla – går og hangler litt på en måte, litt småtett i bihulene, og tett i brystkassa, hoster litt av og til. Men, det er såpass lite at jeg tror nok ikke jeg blir forkjøla med det første, selv om det er masse folk på jobb som hoster og harker og snyter seg flere ganger i timen.

Tingen er at jeg har vært så frynsete og oppspist i nervene de siste 6 månedene at jeg nå – nå som angsten endelig har sluppet det verste taket – er litt på vakt ennå. Er formen litt dårlig, og jeg føler meg litt groggy, blir jeg gjerne litt urolig for hva som vil skje. Det er så lite at det nesten ikke telles. Det er så mildt at jeg nesten må kjenne etter for å merke det, og da merker jeg det jo – psykosomatisering på høyt nivå. Oh yes.

Ellers kan jeg nevne at jeg har oppretta en Facebookside knyttet til denne bloggen, og har lagt til facebookprofilene til mine medbloggere – de private/personlige profilene så vel som profiler laga for bloggene. Kanskje bittelitt frekt av meg, men jeg tok sjansen… Skader jo ikke å prøve seg, right?

Det er altså bare meg, folkens.
Og dere må bare bli venn med meg på Facebook, altså – er link til siden i høyrekolonna her på bloggen.

Og så fiksa jeg på bloggheaderen min – ser litt ryddigere ut her nå, synes jeg.