Nå har det vært litt stille et øyeblikk her på bloggen.

Jeg har rett og slett ikke hatt så mye å melde – det har ikke skjedd fryktelig mye her i gard’n siden sist, må jeg innrømme. Venter fremdeles på svar fra Bipolarklinikken, velger fremdeles å tro at det tar tid fordi de har tenkt å godkjenne den, de må finne behandler, og tid, og, og, og…

I helga som var tok jeg med jobbPCen min og ei lang «to do»-liste med hjem. Fikk gjort unna ganske mye ting som har hengt over huet på meg de siste par ukene, faktisk. Var ganske behagelig å starte jobbuka uten masse stress og styr på grunn av ting man skulle ha gjort forrige uke.

På søndag kom foreldra mine og bror min med familie på besøk. Til min store skrekk fikk jeg plassert min sju måneder gamle nevø på fanget. Små unger gir meg noia – jeg blir anspent og utrygg når de er så små at de ikke kan si ifra selv om hvor det gjør vondt når de griner. Jeg overlevde, da. Det gjorde nevøen min også, forøvrig. Han var sliten og trøtt, og ville tilbake til mammaen sin rimelig kjapt – heldigvis.

– kan forøvrig også melde at man har somatiske forkjølasymptomer, og det gjør meg skikkelig skuffa over egen kropp.