Jeg liker å tro at jeg er flink – i jobbsammenheng, i det minste. Jeg er fryktelig glad i jobben min og prøver å gjøre mitt beste hver dag. Og – det hender jo at jeg får skryt for det jeg gjør, og det er en god følelse. Alle liker jo å få skryt, å få høre at man gjør noe bra, at man gjør noe riktig, at man er ettertraktet i en eller annen sammenheng.

Det hender at det er litt hektisk også – noe jeg synes er gøy, selv om det kan gjøre meg sliten noen dager. I går var en sånn dag. En dag der jeg kommer hjem fra jobb og kræsjer i sofakroken og nesten sovner – noe jeg vanligvis ikke gjør på dagtid.

Hovedgrunnen til at jeg blei sliten i går var den siste innspurten i organiseringa av todagers-seminaret som pågår nå i regi av jobben min. Jeg har organisert det mer eller mindre alene, ordnet med nesten alt selv, og det er jeg som er til stede på seminaret for å ta eventuelle ting som kommer opp. Det er første gang jeg har organisert noe så og si aleine, og det er første gang jeg sitter med ansvaret for et slikt seminar. Jeg har hjulpet til på en del seminar og konferanser tidligere, men dette er første gang jeg gjør mesteparten alene.

Det er spennende, og lærerikt, og jeg vil så gjerne gjøre det riktig.

Jeg har gjort noe riktig, da. Jeg har allerede fått skryt, både fra seminarsjefen, deltakerne, og fra personalet ved kurs- og konferansesenteret på hotellet der seminaret holdes.

Ellers kan jeg nevne at angstmonsteret ennå viser seg fra tid til annen – som nå. Urolighet og angstanfall er tydeligvis noe jeg bare må bli vant med…