G(eni)al?

Kan det å være genial gjøre en person gal?

Gal i den forstand at ekstremt intelligente mennesker ofte har opplevd å være et sosialt utskudd i barndommen, og dermed står i større fare for å utvikle psykiske problemer og forstyrrelser på bakgrunn av dette. Det er jo ikke til å stikke under en stol at veldig, veldig smarte folk blir oppfatta som litt «rare» og «annerledes» på en eller annen måte – noe som kan gjøre veldig smarte mennesker mer sårbare i barne- og ungdomsårene av livet. Smarte barn blir ofte mobba, fordi de er «annerledes» – fordi de er skoleflinke, og liker skolen, fordi de kanskje ikke helt forstår andre barn på egen alder, og søker voksne i stedet. Mobbing over flere år kan gjøre fæle ting med et menneskes psyke – det kan føre til psykiske plager senere i livet.

Jeg vet ikke hvor smart jeg er.
Jeg vet ikke om jeg er smart i det hele tatt..
Men, jeg innehar en del egenskaper som visstnok også er kjennetegn på en såkalt evnerik person, en smart person.

Antakeligvis lærte jeg å lese og skrive ganske tidlig – jeg husker at jeg skrev brev til dagmammaen min og Bestemor da jeg var omtrent 3 år gammel. Det var selvsagt ikke veldig lange brev, men til gjengjeld var jeg ikke gamle ungen heller. Et år eller to senere begynte jeg også å lese, så vidt det var, engelsk; Jeg hadde fått en bok med engelske barnerim som jeg brukte en del tid på å dekode – med hjelp.

Jeg har alltid vært veldig fascinert av vitenskap, og spesielt da jeg var liten sugde jeg til meg kunnskap om alt mulig rart. Jeg liker å lære, jeg liker å tilegne meg kunnskap, og jeg har tilegnet meg kunnskap – lært – fra mange ulike kilder oppigjennom årene. Ofte trekker jeg linjer mellom de ulike kunnskapskildene for å danne meg et mer komplett bilde – jeg liker å oppdage nye sammenhenger, liker å se at tilsynelatende vidt forskjellige ting kan ha noe til felles. Vanligvis lærer jeg også ganske raskt, men av og til må det en dose kreativitet – eller endring av læremåte – til før konseptet fester seg.

Eksempel fra barndommen: Jeg har egentlig aldri vært noen særlig stor fan av matematikk, og har ofte slitt med å forstå hva jeg driver med i den sammenheng. En ettermiddag jeg satt og gjorde lekser i 2.klasse på barneskolen oppstod det et problem da jeg skulle lære konseptet subtraksjon. Det som stod i boka sank ikke inn, jeg forstod det ikke, rett og slett (forøvrig ikke ukjent – matematikkbøkene jeg har hatt på skolen har vært så ymse, til tider totalt uforståelige, men det er en annen historie).

Så, mine stakkars foreldre forsøkte å gjøre det hele mer forståelig for meg:
– «OK, så… du har 5 og tar bort 3 – hva har du igjen?»
– «Vet ikke!»
– «…Joooda. Kom igjen nå. Du har 5, og så tar du bort 3. Hva har du igjen da?»
«Vet ikke!!!»
Tårene spretter, jeg er forbanna og lei meg på samme tid – jeg føler meg dum.
– «Hm. Ok – se her»
5 epler kommer til syne på bordet foran meg.
– «Du har 5 epler – og så spiser du 3 av dem. Hva får du da?»
– «…mageknip…….!?»
Rimelig lineær logikk, det der. Nå er jeg drittlei og orker ikke tenke mer. Jeg er sinna, jeg er lei meg, jeg orker ikke mer. Mamma går og henter sparegrisen min. Hun legger 5 kronestykker foran meg på bordet. Hun tar vekk 3 av dem og gjemmer de i hånda.
– «Du har 5 kroner, og bruker 3 kroner – hvor mange kroner har du igjen?»
– «TO! Jeg har to kroner igjen!»
– «Riktig! – OK, neste regnestykke?»

Vi hadde løst koden, jeg lærte meg konseptet med noe jeg forstod – noe jeg kunne visualisere. Å ha fem epler, og spise tre av dem på rappen vil høyst sannsynlig gi vedkommende mageknip, men en kan ikke spise kronestykker, så det var lettere (for meg) å forstå ideen hvis den ble oversatt til penger. Det ironiske var at jeg forstod addisjon og multiplikasjon – på nybegynnerstadium, selvsagt – før jeg begynte på barneskolen. Jeg skjønte at 3 + 3 = 6, og at 2 x 3 var det samme, bare skrevet på en annen måte.

Slik er det ofte nå i voksen alder også – en del konsepter tar jeg rimelig raskt, jeg vet hvordan jeg skal angripe problemet for å løse det. Samtidig kan det være relaterte konsepter jeg sliter veldig med, helt til jeg «oversetter» problemet – og løsningen – til noe jeg forstår, slik som i eksempelet over med eplene og kronestykkene.

Jeg har fått høre en del ganger at jeg er smart, eller flink, at jeg har en lur løsning på et problem, eller tilsvarende annet kompliment. Jeg liker å tro at jeg kan finne på lure ting av og til, men jeg føler ikke at jeg er smartere enn andre. Da jeg gikk på skolen ble jeg mobba, rakka ned på og hengt ut daglig fordi jeg var ei som rakte opp hånda i klasserommet og stilte spørsmål – jeg var (og er) nysgjerrig – jeg ville vite mer.

Så – har det å bli mobba fordi noen tror jeg er smart vært en medvirkende årsak til at jeg i ungdomsårene og voksen alder har slitt med psyken i større og mindre grad? Jeg vet ikke. Det kan ha vært en kjedereaksjon, der et ledd i kjeden er at (noen mener) jeg er smart, som igjen har ført til mobbing og sosial utfrysning fordi jeg er «den rare», som igjen kan føre til psykiske plager senere i livet. Mennesker er sosiale vesner, vi fungerer dårlig når vi er helt alene – og veldig smarte mennesker er ofte alene. Tilsidesatt, ikke som de andre, rare, sære, annerledes.

Annerledes er skummelt. Det er vanskelig å forstå noen som er annerledes – og da er det lettere å skyve de som er annerledes fra seg, enn å prøve å forstå dem. Lettere å fryse de ut, enn å inkludere dem i gruppa, i samfunnet. Janteloven er tufta på at alle skal være like. Like smarte. Ingen skal stikke seg ut. Du skal ikke tro du er noe. Langt mindre tro du er smart, og hvis du er det, i hvert fall ikke vise det på noen måte. Gjør du det, bryter du Janteloven – bryter du loven, vanker det straff.

Gal?
Genial?
To sider av samme sak?
Blir du gal av å være genial? Kan du bli genial av å være gal?
Er det egentlig noen forskjell?

Advertisements

11 Svar til “G(eni)al?

  1. dette var et spennende innlegg om et spennende tema, og jeg kjenner meg igjen i deg som liten! jeg husker jeg slukte alt som dreide seg om dinosaurer, og hadde dessuten en stor interesse for historie fra jeg var 4-5 år. dessuten elsket jeg vitenskap, og undret meg ofte på hvordan verden hang sammen osv. jeg var evig nysgjerrig, og sugde til meg all mulig informasjon om alt mulig. uansett, jeg elsket å lære alt dette, for siden å fortelle alle andre det. sistnevnte førte kanskje til at jeg ble noe utstøtt på barneskolen. (jeg tror ikke nødvendigvis at jeg er/var veldig smart, egentlig, for logikk og matte er blant mine største svakheter, men jeg er i alle fall ganske … belest.)
    uansett, spennende, for jeg ble jo nettopp mobbet for å være nysgjerrig, interessert og belest, og sliter jo med følgende av dette, på en måte … det er forøvrig veldig synd det må være sånn, at positive annerledes mennesker skal bli utstøtt.

    uansett, jeg tror, og jeg tror også at forskningen har mange tegn på at genial/gal henger sammen. om det er grunnet en kjedereaksjon, om det er grunnet biologiske årsaker eller hva det er, aner jeg egentlig ikke, og jeg vet ikke om de har noen svar, eller hva svarene kan være. men en ting er sikkert, og det er at det er veldig spennende å tenke rundt dette. nå startet du en tankeprosess hos meg, altså! (jeg merker at jeg skriver meg bort, beklager! :p)
    uansett, det finnes vel en del geniale mennesker som ikke har denne galskapsbrodden, og også en rekke gale mennesker som mangler genialitet. men – igjen: en rekke mennesker som jeg anser som geniale, har ofte små hint av galskap ved seg, på både positive og negative vis. vi ser jo dette hos en rekke kunstnere og forskere som har slitt med sitt, jeg ser det igjen hos kunstnervenner og jeg kan plukke det opp hos blindernprofessorene.

    men jeg tror, at i mange tilfeller kan det henge sammen. i en kompleks kjedeprosess. For livet er jo et stort, komplisert puslespill.

    • Håhåh! Dinosaurer var det beste jeg visste i mange år. Da jeg var 4 kunne jeg fortelle pappas forsker/professor-kollegaer at jeg skulle bli paleontolog. Var en som spurte meg om hva jeg ville bli – jeg svarte paleontolog – og han lurte på om jeg visste hva det var. «Jaaada! Det er litt som en arkeolog, men i stedet for å grave fram biter av vaser og sånt (keramikk) så graver de fram dinosaurer» svarte jeg…

      Og ja – det er nok mye galskap i geniale kunstnere og slikt, men ikke nødvendigvis. Genialitet og galskap avhenger ikke nødvendigvis av hverandre (men det hjelper?) 😉 Puslespill er en fin sammenligning.

  2. Dette var et utrolig interessant og tankevekkende innlegg! Bare for å ha sagt dette først: da jeg skulle kort beskrive hvem du var for en person (ble snakk om bloggere osv), så var noe av det første jeg sa, at du er utrolig klok, smart og jordnær. Så om du er smart? Absolutt.

    Jeg tror som du, at om man er flinkere enn andre, så blir man kanskje misunt av andre, og kanskje mobba eller «tråkka ned» på en eller annen måte. Selvbildet kan bli helt ødelagt, og det vil gjerne følge deg senere i livet og skape problemer.

    For å dra inn noen egne erfaringer..Jeg var alltid flinkest i klassen, lærte tidlig å skrive osv. Spesielt ei jente, som faktisk var min «beste venn» gjennom hele barneskolen, var utrolig stygg med meg. Det er først i ettertid at jeg ser hvor mye jeg har blitt tråkka på, og jeg antar det dreide seg om misunnelse. Jeg måtte lyve på meg dårlige karakterer på ungdomsskolen, fordi jeg ble «mobba» hvis ikke, fordi jeg ikke var med i «gjengen» hvis ikke.

    Mitt selvbilde er nedtråkka, revet i stykker og spytta på, og jeg bruker mye krefter og tid i behandling på å snu dette. Jeg skal selvfølgelig ikke skylde på noen, men jeg ser sammenhenger og følger fra opplevelser i barndommen.

    Kjempebra innlegg, som vanlig! Noen sitater 🙂

    Truly great madness cannot be achieved without significant intelligence.
    – Henrik Tikkanen

    Sanity calms, but madness is more interesting.
    – John Russell

    There’s a fine line between genius and insanity. I have erased this line.
    – Oscar Levant (1906 – 1972)

    There is no great genius without some touch of madness.
    – Seneca (5 BC – 65 AD), Epistles

    • Oi – takk for komplimenter! Jeg ser ikke på meg selv som smartere enn andre, jeg tenker bare litt annerledes av og til – ser andre vinkler, kanskje. Noe sånt.

      Det er veldig synd at smarte folk ikke «får lov til» å være smarte – være seg selv – på en måte. Jeg er også en stabeis uten like, så jeg gadd aldri å juge på meg dårligere karakterer enn hva jeg hadde; jeg hadde gitt opp håpet om å bli inkludert i noe som helst flere år før ungdomsskolen uansett, så jeg så ikke helt poenget med å forsøke. Vi var flere i klassen min som var skoleflinke og smarte, men av en eller annen grunn var det egentlig bare jeg som blei holdt utenfor. Skjønner ikke helt det der, men men…

      Flotte sitater! Likte spesielt det fra Oscar Levant. 🙂

  3. Så flott du leste linken og fant noe du kjente deg igjen i! Jeg har vist den sida til flere og mange har samme historie: lærte alt lenge før på skolen, noen blir innestengte og lyver på seg å være dumme, andre uttagerer og herjer i skoletimene fordi DE KJEDER SEG TIL DØDE. En kompis var helt villmann til videregående, da fant han endelig litt utfordringer og morsomme fag i matfag og etterhvert bakerutdannelse… mange av «oss» havnet på yrkesfag, det er det ingen tvil om…

    kjenner man seg igjen i den lista så tror jeg det er rimelig stor sjanse for å være smart. Forsto jo selv tidlig at jeg lærte alt så mye fortere enn andre og at noen folk rett og slett ER smartere, men jeg tenkte aldri i retning «totalt mensa-geni». et par tester (ingen helt offisielle dog), og jeg har nok sansynligvis over gresna til mensa-medlemskap. det er litt vilt, synes jeg.

    • Ja – var nesten litt skremmende å lese «om seg selv» på en måte på den linken / de linkene. Jeg har en evne til å håndtere større mengder informasjon på en og samme tid, og det har vært en fordel i jobbsammenheng i hvert fall.

      Jeg har imidlertid aldri sett på meg selv som spesielt smart…
      Rævva selvtillitt i alle år har satt en stopper for dét. Annerledes enn mange andre, ja – veldig smart, nei. Men jeg har alltid vært nysgjerrig, og vært den som gjerne ville vite/lære mer om ting, noe som igjen førte til at de andre ungene syntes jeg var ennå mer rar.

      Så, jeg kjenner meg igjen i infoen på de linkene, men jeg har vanskelig for å kalle meg selv «smart.»

      • Du burde jo ta en test da. Se hva den sier. Hva hadde du sagt om den faktisk viste at du har høyere intelligens enn gjennomsnittet? Da må du jo nesten kalle deg smart..

        Handler vel kanskje om miljø man havner i og… venner på ung.skolen satte stor pris på at jeg var smart, klarte å forklare dem ting lettere enn læreren pga jeg forsto alt så lett. Har inntrykk at i mange jentemiljøer så blir jeg automatisk sett på som heeeelt merkelig fordi jeg interesser meg for «smarte» ting, – skulle ikke målet vært å være smart OG pen, og ikke bare et tomt skall med vakker utside? Jenter er håpløse.

        • Tja – litt av greia var vel at jeg aldri var i noe «jentemiljø» på den måten. De få vennene jeg hadde på ungdomsskolen var gutter 4-5 år eldre enn meg selv, og mamma. Jeg var bare rar uansett, liksom – ikke likte jeg «jenteting» og ikke var jeg med i «jentegjengen» – jeg likte «gutteting» og spilte i band…

          Aldri blitt sett på som særlig pen heller, så jeg var stort sett «hu der rare som kan masse ting ingen av oss andre egentlig bryr oss om.»

          IQ tester viser strengt tatt ikke hvor smart jeg eventuelt er, siden jeg ikke er noe storveis i matematikk. Jeg kommer fram til løsninger ved å bruke litt lengre tid, og litt andre angrepsvinkler. En eller annen gang for noen år siden, tok jeg en sånn IQ-test på nett (for gøy) – den mente jeg lå på ca 120 eller så, men jeg veit nå ikke helt jeg.

  4. Er jo mange måter å være smart på da, gjelder jo bare å bruke de evnene man har til noe fornuftig!

    Matte går greit for meg, men ikke be meg ta det i hodet, må se det på papir, men det kan ha noe med at jeg aldri har trent den evnen eller har konsentrasjon til å gjøre noe med det lengre.. svært mange smarte folk tar jo slikt kjempelett i hodet.

    Men til gjengjeld skriver jeg to språk flytende, og hadde det ikke vært for konsentrasjonen, kanskje også tysk? Jeg lå solid an der men så skjedde det så mye kaotisk i livet mitt, som du kanskje så på bloggen, og det sa bare «poff»…

    flaut er det og at jeg sliter med å forstå busstabeller !! Jeg må jo bare le og. klarer pokker ikke å finne ut når bussen går, og så ser jeg at det er bare ukedager og surr… hater dem.

    • Jeg lærte ikke å lese busstabeller før jeg var 20 ellernoe… så kjenner til den, ja.

      Jeg skriver bedre engelsk enn norsk, egentlig – selv om flyten er rimelig grei på begge språk. (Snakker begge flytende, da.) Jeg har relativt godt språkøre, og kan lese «korrekt» fransk, men ikke snakke det, jeg forstår en del tysk, men har aldri hatt det på skolen, jeg kan dekode litt italiensk og spansk fordi jeg hadde latin (veldig basic, men… ja) da jeg bodde i USA. Og på ferie i både Kina og Japan begynte jeg etter to-tre dager å dekode symbolene rundt om kring. Navigerte meg fram til riktig togstopp og slikt i Japan, feks, basert på tegnene på billetten min, og tegnene på skiltene.

      Jeg bruker lengre tid på matematikk og sånt, fordi jeg må se ALLE ledd i et regnestykke for å forstå hva jeg egentlig driver med – men jeg var/er en jævel på det meste såfremt jeg har lært fremgangsmåten (en fremgangsmåte jeg forstår, vel å merke..) Er også ganske ofte jeg forstår ideen eller konseptet i matematikk eller fysikk, men greier overhodet ikke å forklare det.

      Har en evne til å huske trivielle ting, og er ganske flink til å resonnere meg fram til svar.
      Eksempel fra en runde Trivial Pursuit: Hva er en prikkete/flekkete bjørnespinner?
      Vel, i mitt hode er «spinnere» ofte noe som assosieres med insekt, men ikke med arakner/edderkopper ironisk nok selv om de spinner nett, og i insektverdenen er det veldig ofte -andre- dyrearter/dyrenavn inkludert når det er snakk om sommerfugler og/eller nattsvermere og møll…

      Så, svaret er: En flekkete bjørnespinner er en type sommerfugl. Hvilket også fasiten kunne bekrefte. Akkurat der og da følte jeg meg litt smart, hehe.

      • assosiasjoner er morro da! Det som er litt sært er at blant de jeg kjenner, så er det smarteste også de som er kronisk istand til å se tissefanter og ansikter i alle slags bilder og symboler. Meg og en sykt smart kompis var vel ca skolens barnsligste på det området der… men vi klarte jo ikke å unngå å se andre sammenhenger i ord og bilder! Og å slikt finne sammehenger i språk og tegn er jo egentlig det samme…

        Og språk er morro. Jeg er sikker på jeg kan dra på en restaurant i utlandet og bestille noe, da mat har mange felles uttrykk, og igjen, latin/fransk/italiensk/spansk og til en viss grad engelsk henger jo sammen.. og tysk har jeg jo hatt litt av men der også er det jo mye matuttrykk jeg ville forstått…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s